1. Subjektivt, min objektive venn, er det akkurat sånn det oppleves, i det minste
Hvis noen er uenige med deg, og mener det er stikk motsatt, hvem er det da som tar feil, rent subjektivt altså?
2. Med henvisning til artikkelen i TAS, så bygde i det minste rørforsterkerne opp betydelig høyere antall Volt, så om ikke akkurat det er spenning, så vet ikke jeg.
Hvor høy spenning en forsterker jobber med har ingen ting å si for om den er en spenningsforsterker, en strømforsterker eller noe midt i mellom. Det er utgangsimpedansen som bestemmer det.
0 ohm utgangsimpedans = 100% spenningsforsterker. Denne eksisterer egentlig bare i teorien fordi en eksakt null ohm utgangsimpedans må være aktivt styrt og dermed kan reagere på lasten. For å holde lastmarginen høyest mulig vil typisk alt under 0,01 ohm utgangsimpedans regnes som ren spenningsdrift.
~ utgangsimpedans = 100% strømforsterker. Dette er lite praktisk å gjennomføre. Den vil for eksempel motvirke et vanlig delefilter på en driver. Dersom man kobler fra lasten vil spenningen gå rett i klipping. Når det slutter å gå strøm i kretsen vil kretsen forsøke å kompensere for dette og da blir gain som funksjon av spenning uendelig høy (igjen et teoretisk tall).
8 ohm utgangsimpedans ved 8 ohms last = dempingsfaktor på 1, som er det samme som 50% mix av strøm og spenningsforsterkning. Dette er ganske vanlig for en SET-forsterker uten feedback. Vi ser noe liknende i enkelte First Watt-konstruksjoner.
Dessverre er det nesten umulig for bransjen å samle seg om en slik standard, så det er utvilsomt spenningsdrift som er den standarden bransjen kan samle seg rundt og faktisk gjøre mesteparten av forsterkere kompatible med mesteparten av høyttalere.
Her er noen eksempler med rør. Legg merke til at det ikke er noen forskjell på driftspenningen til rørene, selv om man her har både spenningsdrift, strømdrift og mix.:
Om vi sammenlikner hva som gir best ytelse ut av en driver, og antar at driveren er av "uendelig høy kvalitet", så er det ingen forskjell på strømdrift og spenningsdrift i passbåndet. I det reaktive området derimot, kan forskjellen være ganske stor, alt etter hvor høy den reaktive kraften er. Det vi imidlertid ser er at veldig tunge laster er dårlig egnet til forsterkere med høy utgangsimpedans, og generelt betydelig bedre egnet til forsterkere med tilnærmet ren spenningsdrift. Ser vi på faktisk timing så vil en current drive følge fasen til strømmen i stedet for fasen til spenningen ved en impedanstopp. Det betyr at den vil være både raskere og tregere avhengig av hvilken frekvens vi analyserer.
Mitt generelle inntrykk er at den subjektive opplevelsen av rask og treg, kontroll vs ikke kontroll osv, til en stor del handler om ord som føles intuitivt riktige, men der man for alle praktiske formål egentlig snakker om forskjeller i frekvensrespons. Argumentet om bruk av rør i radiosendere faller på sin egen urimelighet av to ganske vesentlige grunner.
Den ene er at forskjellen i fase i audioområdet for komponenter som kan levere 100MHz og komponenter som kan levere 1MHz er uinteressante i praksis. Dette skyldes blant annet at begrensningen i båndbredde normalt ikke er en forsinkelse, men en begrensning i slew rate, som egentlig bare begrenser hvor mye spenningsendring man kan oppnå i en gitt komponent. Det betyr at vi i stedet for å få klipping som følge av maks spenning, får vi en slags bånebreddeklipping. Men like uinteressant som at dette inntreffer ved 100kHz når du bare har signal til kanskje 15kHz i praksis, er det om vi har 100 eller 200W tilgjengelig om vi bruker 10W i praksis. For å holde kretsen stabil er det derfor alltid en eller annen form for begrenset båndbredde designet inn i kretsen. Det er derfor likegyldig om komponentene har enda høyere båndbredde å by på. Det som derimot har mye å si er layout, for den er en betydelig faktor når man skal designe en krets med høy båndbredde. En hardwiret forsterker er ikke veien å gå om den skal være raskest mulig.
Den andre er at selv om vi har aldri så mye båndbredde så sender vi signalet i en rørforsterker gjennom en båndpasskomponent i form av en transformator. Den begrenser båndbredden betydelig i begge ender. Dersom det hadde vært riktig at rørforsterkere generelt er så sinnssykt raske ville OTL-forsterere fullstendig dominert, og det ville vært en betydelig diskusjon rundt opplevd "tempo"-forskjell på dem og forsterkere med transformator.
Jeg føler meg temmelig trygg på at det hele koker ned til at du ganske konsekvent matcher høyttalere og høyttalerplassering med rørforsterkere, får det til å fungere, og tidvis tester "målemonstere" som ganske opplagt ikke passer til dette utgangspunktet. Det er like lett å gjøre denne øvelsen motsatt vei og få en rørforsterker til å fremstå som en meningsløs konstruksjon som ikke kan spille musikk. Vi vet begge at så lenge ting gjøres rett så fungerer begge deler, og vi behøver ikke konstruere nye forklaringsmodeller for noe fagliteraturen tilbyr virkelig god oversikt over.