Jack McDuff - The Honeydripper
Jack McDuff var for meg et helt ubeskrevet blad før denne trekningen. Litt kjapp research avslørte at han etter en relativt kort karriere som jazzbassist i noen få outfits fikk kallet fra tangentene og lærte seg selv å traktere disse. Her fikk han straks mer oppmerksomhet. Han debuterte som bandleder med albumene Tough Duff og The Honeydripper sammen med saksofonisten Jimmy Forrest. Vel vel, nok om det og over til noen ord om musikken.
Generelt om plata vil jeg si den er langt inne i bop-landskapet, men hele skiva er gjennomsyret av herlige blå toner. Saksofon har aldri vært i nærheten av å være noe favorittinstrument hos meg, men bandlederen McDuff integrerer den nokså perfekt med sitt eget hammondorgel her. Det at saksofonen kommer i andre rekke, så og si annenfiolin hirr-hirr, gjør at det er mye lettere for meg å sette pris på den. Den fremhever orgelpartiene fremfor å stjele rampelyset selv.
Førstelåten Whap!er en herlig og spenstig sak som beviser fra første tone at samtlige orkestermedlemmer trakterer sine respektive instrumenter til perfeksjon. Jeg er nesten tilbøyelig til å sette en stjerne på denne låten i Spotify, noe som vil gjøre den til første jazzlåt som har fortjent den utmerkelsen(?).
Så tas det hele kledelig rett ned på jorda igjen med den overbevisende bluesen I Want a Little Girl. Virkelig dynamisk gjennomført og meget troverdig. Får virkelig forståelsen for mangelen på nyp.
Deretter er det over på tittelkuttet som sannsynligvis er ment som en motvekt til forrige kutt iom at nypet neppe er langt unna for en Honeydripper. Tempoet skrudd litt opp igjen og tonene er ikke like blå noe som i mine ører gjør denne låten mye mindre interessant og nesten til platens svakeste kutt. Kanskje er det det saksofondrevne ompa-boogiehovedtemaet som er for jolly.
Dink's Blues fortsetter i samme leie som tittelkuttet, men et gnistrende orgelparti hever den over. Det er igjen bluesen som regjerer.
Neste spor, Mr. Lucky, er en orgelparade hvor Jack virkelig demonstrerer tangentenes makt. Er virkelig imponert over feelingen og makten han formidler her. Selv når de andre solistene trer frem kniper jeg meg i å sitte og digge orgelet som aldri er langt bak.
Avslutningslåten, Blues and Tonic, er en naturlig fortsettelse og en bra om enn noe anonym avslutning.
Dette er en ganske så tilgjengelig jazzskive uten ville synkoperinger hvor rytmefølelsen forvinner for en uinnvidd. Er ikke noen ekspert på hverken takt eller tone, men ut fra det jeg har telt foregår det aller meste i en 4/4-takt. Men selv om denne plata inneholder åpenbare musikalske kvaliteter er jeg fremdeles for fremmed for jazzen til at den skal klare å holde på interessen min hele veien gjennom. Dermed har jeg landet på en sekser. Har lyst å gi den sju, men det vil ikke værre rettferdig ovenfor de (få) jazzplatene jeg liker. Ingen av dem kommer over åtte.
Jazz er vrient og gøy.