Nirvana: "Unplugged In New York" (1994)
"I gazed a gazely stare at all the millions here
We must have died alone, a long long time ago"
(David Bowie: "The Man Who Sold The World")
I og med at dette er ca 20 år gammelt kan det være på sin plass med en kort historikk:
Nirvanas første album Bleach kom i 1989, inspirert av The Melvins, Mudhoney, Black Sabbath og Led Zeppelin. Høyt energinivå, rå vokal og en hard og upolert lyd drevet fram av et frenetisk komp skjuler ikke den klare musikaliteten og endel låtmessige perler.
Etter anbefaling fra Kim Gordon ga David Geffen bandet kontrakt med DGC Record og i 1991 kom Nevermind. Selv om den er mere polert og avrundet i formen er holdningen den samme. Bandet låter enda tettere, og det er tydelig at de har vokst både som musikere og ikke minst som låtskrivere. Hvilesporene fra 'Bleach' er borte og albumet har (en fortjent) klassikerstatus i dag.
'Nevermind' solgte utrolige 3 mill ex på 6 måneder og henviste Michael Jakson til andreplass på salgslistene. Man skal ha ryggrad og tryggt ego for å takle slikt.
Cobain var ikke fornøyd med produksjonen av Nevermind og brakte inn Steve Albini for oppfølgeren. In Utero ble spillt inn og mikset ferdig i løpet av to uker. Resultatet er et betraktelig råere lydbilde med umiskjennelig garasjepreg, noe som ikke kler alle låtene like godt. Låtmaterialet virker noe svakere enn på 'Nevermind' men noe av kvaliteten drukner i produksjonen.
Det er derfor ikke noen overraskelse å lese at bandet ønsket å ta musikken i en ny retning, noe 'Unplugged..' er en god dokumentasjon på. Låtmaterialet her preges av at bandet ikke var interressert i å melke markedet med en unplugged best-of samling; 1 låt fra Bleach, 4 fra 'Nevermind' og 3 fra 'In Utero'. De utelater signaturlåta 'Smells Like Teen Spirit' og ei rad med perler som ville sikret at plata solgte i bøtter og spann. Seks coverversjonene: The Vaselins: "Jesus Doesn't Want Me For A Sunbeam", (fra 'Dying For It' EP 1988), Bowie: "The Man Who Sold The World" (1970) og tre låter av The Meat Puppets (hentet fra albumet "II" fra 1984), før konserten avslutter med en mesterlig versjon av "Where Did You Sleep Last Night", en gammel amerikansk folkesang, skrevet ned i 1917 og gjort kjent av Leadbelly. Felles for disse låtene er at det ikke er grunge-versjoner vi får, men med respekt, kjærlighet og stor musikalitet føyes de lett inn i helheten sammen med originalmaterialet.
Vokalist Curt Cobain var bandets kreative kraft. Hans personlige problemer førte etterhvert til et rusmisbruk som raskt kom ut av kontroll. Han endte livet for egen hånd etter å ha stukket av fra en avrusningsklinikk i april 1994. Opptakene til denne plata ble gjort i november 1993 og det er for meg helt umulig å anmelde denne uten å forholde meg til Cobains tragiske skjebne.
Hans nærvær og vokal prestajoner preger hele plata, og han starter full av energi og pondus, selv om det er langt til den tøylesløse energien og desperasjonen i originalen fra Bleach. Intens, velartikulert og med en overbevisende innlevelse skaper han magi fra første strofe. Utover i settet endrer Cobain's stemme karakter; en inderlighet kommer til, og tilstedeværelse i tekstene blir sterkere, midtveis suppleres dette med en stille og intens resignasjon i stemmen.
Man aner at åpningen har vært emosjonellt svært tøff:
'Come As You Are' (om å nærme seg andre naken og sårbar uten å frykte angrep);
'Jesus Doesn't Want Me For A Sunbeam' (om å verdsette eget liv),
'The Man Who Sold The World' (om å føle seg alene og bortkommet blandt andre mennesker), 'Pennyroyal Tea' (om å slåss med sine egne demoner og vanskene med å verdsette seg selv og det man selv har gjort) og 'Dumb' (hvor han ser seg selv i forhold til andre, og selvforakten kommer krypende: "..Think I'm just happy..."). Cobain høres sliten ut resten av konserten. Engasjementet, viljen og energien er klart til stede, men det høres ut som om forestillingen tapper ham for krefter; han klarer ikke å kjempe mot sin egen resignasjon - sine egne demoner, hans grunnleggende mistro til egne prestasjoner kjemper seg fram og han resignerer, han har ikke lengre overskudd til å stå imot de destruktive kreftene. Det sniker seg inn en følelse av at han har overgitt seg selv til sin skjebne, og denne uroen blir klarere og mere skremmende etterhvert som konserten skrider frem.
Musikalsk starter albumet ideelt: etter det beste sporet fra 'Bleach' går bandet rett på 'Nevermind' og scenen er i grunnen klar for en slagerparade. Etter en nedstrippet versjon av 'Come as You Are' hvor den sterke melodilinjen og den såre teksten får skinne, går bandet over til å gjøre The Vaselines "Jesus Doesn't Want Me As A Sunbeam" og deretter 'The Man Who Sold The World", to spor som setter atmosfæren for resten av sesjonen. De fem originale som følger viser hvilket låtskrivertalent Cobain var, i denne settingen skinner melodiene som perler;
vakre, gripende og fengende.
Deretter følger en troika hentet fra The Meat Puppets:"II". På disse låtene krysser Meat Puppies punkens holdning og energi med countryens melodiøsitet og sårhet og Nirvana gjør ikke versjoner av disse sangene heller, de spiller dem slik de er skrevet. Stor musikalitet og gripende vokal er nok til å gjøre at alle coverlåtene skinner med den rene kjærligheten de er gjort med.
Som avslutning får vi en utsøkt versjon av 'All Apologies' fra 'In Utero', hvor sårheten i tekst og melodi er så sterk at låta truer med å ramle sammen. Og når Cobain's stemme til slutt sprekker i en siste kraftanstrengelse på Leadbellys 'Where Did You Sleep Last Night' er det gåsehud over det hele og det er vanskelig å holde øyet tørt.
Nirvana fremstår her i ny drakt - dette er ikke akustiske versjoner snekra sammen i nødvendighet før en snartur på TV. Konserten viser at bandet jobbet seg mot en endring i det musikalske uttrykket, de fremstår som et samkjørt band med en klar musikals visjon.
Gjennomtenkte og gjennomarbeidete arrangementer og et vel planlagt låtutvalg gjør at dette live-albumet fremstår med en sjelden helhet og konsistens.
I løpet av konserten tegner bandet et portrett av en kunstner med en plaget sjel og et forstyrret ego. En svært ensom mann.
En klassiker.: 10/10
Låtene er:
1 About a Girl (Cobain)
2 Come As You Are (Cobain/Nirvana)
3 Jesus Doesn't Want Me For A Sunbeam (Kelly/McKee)
4 The Man Who Sold The World (Bowie)
5 Pennyroyal Tea (Cobain)
6 Dumb (Cobain)
7 Polly (Cobain/Nirvana)
8 On A Plain (Cobain/Nirvana)
9 Something In The Way (Cobain/Nirvana)
10 Plateau (Kirkwood)
11 Oh Me (Kirkwood)
12 Lake Of Fire (Kirkwood)
13 All Apologies (Cobain)
14 Where Did You Sleep Last Night (trad./Leadbelly)
(Post scriptum: Undertegnede var blant de som gikk ned i knestående og takket høyere makter da 'Nevermind' kom ut. (Høyere makter er vel her David Geffen.) Men jeg ramlet av etterhvert, så jeg hørte aldri oppfølgeren og heller ikke herværende album. Anmeldelsen er dermed basert på et jomfruelig, dog ikke uhildet, førsteinntrykk.)
Satte jo mandag som deadline for å lande i kassa, og den klarte det med et halmstrå.
