For å forsikre meg at jeg ikke trenger å hoppe etter Wirkola tyvstarter jeg med ett minutt 8).
Wilco - The Whole Love (2011)
Wilco er et av mine favorittband så det var veldig morsomt å få trekt deres nye verk. Det åttende i rekken. Det var med mesterverket Yankee Hotel Foxtrot bandet ble en kjæledegge for meg, men det forrige Summerteeth viste seg som en annen godbit med sin forfriskede lette stil. A Gost is Born er for meg deres nest beste, mens Uncle Tupedo, A.M. og Being There treffer ikke følelsesregistert mitt like godt. Countryrocken ønsker jeg meg ikke. Men den aller største Wilco opplevelen var definitivt live. Wilco har et bunnsolid kvalitetstempel over seg ved at de aldri lager noe dårlig, men de kan være bare litt ordinær god også. Jeg liker Wilco definitivt best når de eksperimenterer litt. Når de spriter opp det tradisjonelle rolige rockeuttrykket og gir musikken litt særpreg og krydderier. Men samtidig er de veldig gode på å ikke overdrive for mye og holde på det varme og vakre uttrykket.
Mens Sky Blue Sky og særlig The Album ble litt for ordinært gode igjen, og da var det veldig, veldig gøy at de med The Whole Love igjen er i storform. Kanskje har overgangen til eget plateselskap, dBpm gitt den nødvendige driven for å treffe formkurven?
Og hvilken begynnelse med den over sju munutter lange Art Of Almost! Låten åpner med et litt industielt landskap før Jeff´s smågrove og litt innadvendte, med samtidig varme og hjertelige vokal står i sentrum. Så setter de igang med et medrivende tempo og med et lydunivers som bare treffer magen! Nam nam, her er det mye lydsnacks. Når det siste minuttet er i gang er vi alle i luftgitarmodus før vi legger oss slitne og lykkelige på gulvet. Wilco på sitt aller beste!
Art Of Almost:
No, I froze
I can't be so
Far away from my wasteland
I'll never know when I might ambulance
Or hoist the horns with my own hands
Almost
Almost
I heard a faint olé, true love
But I had other ways to hurt myself
Like calling
I could open up my heart and fall in
I could blame it all on dust
The art of almost
Almost
Almost
Almost
I hold it up, I shake the grail
Disobey across the waves, tomorrow
I'll have all the love
I could ever ache
And I'll leave almost with you
Art of almost
Almost
Men I Might følger litt i det samme sporet så det er bare å reise seg opp igjen og digge. Stilsikkert og typisk Wilco av den beste merke.
Hva er ikke bedre da enn å roe det ned med en vakker ballade som Wilco kan så godt? Jeg prøver igjen å tolke tekstene til Sunloathe, men gir opp som ved så mange andre forsøk. Lyrikk. Vokal som musikalsk instrument. Who cares? Vakkert er det uansett. I don´t wanna lose this fight, I don´t want to end this fight. Goodbye.
Dawned On Me er fortsatt av godt Wilco kaliber, men ikke fullt så gode som de forrige. Ny ballade med Black Moon. Pusten roes ned og øynene lukkes. Dempet, vakkert og inderlig. Slidegitaren passer fint inn her sammen med strykere.
Black Moon:
I was always right
About the morning
Okay, I'm an old shoe
Danced above the blades
Never stopped crawling
Over the black dunes
And I'm waiting for you
Waiting forever
Are you awake now, too?
I'm always one
Without a warning
Whole days re-appear
Lift away, past the gate
Desert keeps forming
Underneath The black moon
And I'm waiting for you
Waiting forever
Are you awake now, too?
Våkner litt til med Born Alone. Godt driv med tendenser til støyrock i mellom. Gruppa er flinke til å balansere ulike uttrykk. Teksten er for meg et sammensurium av ord og setninger som gir lite mening. Tolking er ikke noe for meg. Nok en bra låt, men som ikke får frem de store ordene.
Tredje ballade ut med Open Mind er den første låten som jeg faktisk kan føle et lite snev av kjedsomhet til tross for at dette også er vakkert. Den dårligte til nå, men siden det er Wilco betyr det så absolutt ikke dårlig. Capitol City er lystigere. Fin låt med en smule ompa ompa og som smitter til lett smil rundt munnen.
Ah, endelig mer fart og intensitet igjen med Standing O. Det trengtes nå! Liker låta godt. Wilco er alltid stødig med gode melodier. Gjengen synes veldig sammensveiset og holder beina godt plassert på bakken. Så roes det nok engang ned med en rolig og lavmælt låt. Jeg savner kanskje noen flere låter med de mer lekene og dristige valg. Litt mer trøkk. Litt mer Art of Almost.
Så kommer vi til tittellåten, The Whole Love. Typisk Wilco musikk, men solid vokalpresentasjon. Flott rytmisk spill, lavmælte meloditeft hvor det vakre uttrykket bevares hele veien. Tradisjonelt, men Tweedy har særpreg og musikerne er solide.
Og det Whole avsluttes med den vakreste låten av dem alle. En herlig 12 minutters som beskriver en manns lettelse over hans religiøst fordømmende far. Nå kommer han til å vite at han tok feil og at det er bare er én kjærlig Gud - Jeff Tweeedy.
Albumet begynner og åpner meget sterkt, men ellers er det mye av de gamle gode oppskriftene deres for god musikk. Men etter å ha spilt igjennom plata kjenner jeg en deilig varme og får lyst til å spille den igjen og igjen. En meget flott plate! Og for de som vurderer deluxe utgaven med en bonusskive, så er det ikke noe å tvile på. Disk 2 er også meget god!
Dette er en sterk, sterk;
8/10
.
