The Bronx er et "heavy" hardcorepunk-band fra Los Angeles som har gitt ut flere gode punk-album. Dette er (logisk nok) det andre albumet fra deres alter ego, Mariachi El Bronx, som kom ut tidligere i år. Noe så spesielt som et punkband som spiller mariachi-musikk, altså. Ikke tro at det er snakk om noen mariachitakter i starten eller refrenget som så går over i vanlig punkrock heller. Neida, her er det gjenomført mariachi-musikk med røtter langt ned i Mexico.
Det at de har gitt ut to plater med fullblods mariachi-låter viser at dette ikke vare var et stunt de gjorde for moro skyld heller, for dette er helt åpenbart seriøst (og godt) laget. Nå er ikke undertegnede spesielt bevandret i denne stilarten (for å si det veldig mildt), men dette er godt laget musikk, som i mine ører ikke burde stå tilbake for de mer tradisjonelle utøverne av sjangeren.
Lyden er kul, med flerrende trompeter, gitarer i alle fasonger helt opp til den überkule bass-varianten "guitarrón" (traktert av Vincent Hidalgo, hvis far faktisk spiller i Los Lobos) ...og til og med trekkspill, og dette er så absolutt ikke et punkband som har trukket i klovne"churro"-dresser for spøk, men et band av dyktige musikere som har spilt inn
to gode album i en HELT annen sjanger enn det de frem til 2009 var kjent for. Det er vel ikke så rent få meksikanske kultirinnflytelser i deres hjemby Los Angeles, tenker jeg. De har de tydeligvis tatt til seg med åpne armer. Plata er uansett dyktig arrangert, og musikken høres, i alle fall for meg som ikke har den ringeste peiling på hvordan et mariachi-band "skal" høres ut, helt "riktig" ut.
Tekstene handler om typiske (antar jeg) ting som romantikk og tyrefekting, og vokalisten Matt Caughthran synger helt naturlig og behagelig uanstrengt om disse tingene. Det er tydelig at han føler seg like hjemme med dette som de hissige punktekstene han vanligvis roper ut.
Når jeg tenker litt mer på det, har kanskje sjangerne punk og mariachi noen fellesnevnere likevel. Begge er "emo" med følelser og drama, begge har utspring i arbeiderklassemiljøer og er ganske intense i sitt uttrykk. Musikalsk sett er det nok likevel ikke så mye likt, så det er ganske imponerende at The Bronx/Mariachi El Bronx behersker begge sjangrene såpass godt.
Jeg tenkte først at "denne plata kommer nok ikke til å bli spilt her etter at Albumstafetten 14 er unnagjort", men den vokser faktisk på meg, så kanskje likevel? Når den får litt mer oppmerksomhet og godlyd hjemme, er den mye mer engasjerende og kul enn den var som bakgrunnsmusikk på jobben. Likevel er ikke dette helt min type musikk. ...Men det kom vel ikke som en overraskelse på noen.
Min favorittlåt på plata er nok "48 roses", som handler om en fyr med et litt komplisert kjærlighetsliv med fire damer samtidig.
Den og et par andre låter gjør at jeg justerer opp førsteinntrykket i alle fall to-tre karakterer, og selv om den kanskje ikke kommer til å få så mye rotasjon hos meg fremover heller, innser jeg at den har mange kvaliteter, og dessuten er morsom og godt laget, og kliner til med en meget lyttbar:
6,5/10
