Supergrass - Road to Rouen (2005)
Det var faktisk OAlex som gjorde meg oppmerksom på dette bandet. Jeg har hørt en god del på de 3 første, men ellers intet. Det er gått over 5 år mellom utgivelsen av den tredje Supergrassplata og denne som jeg har blitt kjent med gjennom stafetten.
Tilsynelatende en masse klassisk engelsk poplyd som henger igjen som ekko i veggene i dette studioet. (noe som er rart siden stortysterne bygde det opp for denne plata i Roan på Fosen)
Noe Beatles (I am the walrus på Sad Girl fx), litt Pink Floyd (mer DSOTM enn WYWH, fx i Roxy), litt Bonzo (Coffee in the pot), et bakteppe av Led Zep (Going to California i Fin) litt Kinksharmonier drysset over det hele, og mere til. Overraskende nok har noen takter fra en Waterboysinnspilling som var blitt liggende å slenge, også lurt seg med i opptaket (st petersburg). Det er ingen Ramonesklanger her til tross for tittelen.
Likevel er ikke dette bleike kopier av orginalene, det er godt stjålet og Supergrass gjør det til sitt eget. Og det er iheller ikke noe 70 talls revival plate dette, den har et mye mer samtidig uttrykk til tross for alle referansene.
Selv om det ikke er bleike kopier er det likevel noe bleikt, noe disig over plata; en rekke gode låter etter hverandre, men jeg sliter med å høre ett band, ett album. Det svever og spriker mye.
Hva skal man mene om dette? En koselig plate - som å komme inn fra vinden og høstregnet og sette seg ned på en kafe hvor du ikke har vært før, men som likevel virker kjent. Kaffen er god, snart kommer det noen du kjenner, og du føler på deg at det kan passe med en øl til kaffen i dag..
En bonus er at det er en relativt kort plate på ca 36 min. Flere plater burde vært slik (og alle filmer burde vært 1 time og 23 minutter!)
Føler meg lettsindig og gir den 7, men vet ikke helt om den kommer til å blekne, eller om det er nettopp dette som vil berge den slik at jeg ikke går lei.