Albumstafetten 14

[atonal]

Jeg kan ikke fordra ska.

Er det mulig å ikke like ska : : :

---------------------------

Ellers fint å lese disse anmeldelsene. Razika-plata har jeg bare hørt igjennom en gang, og den er først og fremst sjarmerende og passe pop`ete. 6/10 fra meg.

 

[united]

Bare å konstatere at to nye gode anmeldelser er publisert i Stafetten. Godt gjort å skrive så bra om denne også, syns jeg. For er det ikke ganske kjedelige greier?
Hørt gjennom den en gang og syns absolutt det er noe fengende rytmer her og der, og man (jeg) blir sjarmert i ca 10 minutter. Men den vokalen? Huff. Likte spesielt dårlig de norske innslagene. Den stemmen/dialekten/produksjonen fungerte ikke i det hele tatt for meg.

Men talent har de, det skal de ha!

 

[Townes]

Jeg kan ikke fordra ska.

Er det mulig å ikke like ska : : :

---------------------------

Ellers fint å lese disse anmeldelsene. Razika-plata har jeg bare hørt igjennom en gang, og den er først og fremst sjarmerende og passe pop`ete. 6/10 fra meg.

Ja, det er kjempelett faktisk!

Uansett, bra om disse Bergensjentene. Eg hadde gitt de 5/10. Sjarmerende og søtt, men det er inn ene øret og ut det andre for min del.

 

[Brasse]

Inn det ene øret, ned i svamplegemet for min del.
Neida.

5/10, deromkring.

 

[Kaare G. Opsahl]

Razika
Program 91

Jeg vet at Burnt_Islands musikksmak ofte sammenfaller med min egen. Så hva er det han har nominert? Razika er et band fra Bergen bestående av fire 19-årige jenter: Marie Amdam (vokal/gitar), Maria Råkil (vokal/gitar), Marie Moe (bass/kor), og Embla Karidotter Dahleng (trommer/kor). Produsent er Matias Tèllez.

Program 91 er bandets debutalbum av 2011. Albumet er fylt av lettflytende poplåter med sommerlig stemning, sjarmerende sanger om forelskelsesrelasjoner(*) og jenteattityde. Det synges på både engelsk og norsk (bergensk); omtrent annenhver låt vekselsvis. Min første assosiasjon går til Sarah Cracknells vokal i Saint Etienne, og noe annet jeg har hørt, men ikke kommer på. Dette er god popmusikk som er lett å like. Sang nr sju(**), Eg vetsje, er faktisk gullfin!



Men det er to ting som forstyrrer idyllen:
1. Miks av engelsk og norsk sang gjennom albumet.
2. Det litt uoppfinnsomme ska-gitarkompet som går gjennom de fleste sporene. Jeg kan ikke fordra ska.

Når det gjelder engelsk/norsk miks er det ikke selve blandingen som forstyrrer, men det faktum at sangene på bergensk er så uendelig mye bedre å høre på. Mer inspierert enn de engelske, rett og slett. Det er for meg ubegripelig at ikke alt er gjort på bergensk. Dette albumet kunne vært allemannseie. Men alt i alt er dette fengende popsnekkeri. Det innehar ikke kvalitetene til et mesterverk (unntatt sang sju) så maks poeng er 8. Så trekker jeg ett poeng for hvert av de to irritasjonsmomentene. Det blir 6 i sluttpoeng


* Jeg finner opp begreper underveis.
** Tilfeldig?


edit: bytta ut "hater" med "kan ikke fordra"

veldig bra anmeldelse.

 

[Handsoer]

Er det mulig å ikke like ska : : ::

Nei, egentlig ikke ;D - men dette er det mulig å ikke like. Jeg er ikke i målgruppa - for å si det forsiktig! :-\

De får poeng for forsøket, iveren, inderligheten og ærlighete. Poeng for gjennomføringen får de også.
Men musikalsk faller det helt gjennom. Lovende låtskrivertakter fra 19-åringer skal støttes; derfor får de tommelen opp og 4-5/10.
Og jeg tenker vi lar karakteren stå der (4). Sjarmen trekker litt opp - uferdighet trekker ned.
Tekstene.........som sagt: ikke i målgruppa.
Argumentet om dårlig engelsk har jeg liten forståelse for - burde ikke alle norske artister droppe det,
uansett hvor i landet de er født? Blir ikke bedre om de kun synger på engelsk. Men, Razika bør holde seg til norsk.
'Middelarder' er den beste låta. Selv om teksten kansje er litt tvilsom?
Lettbent postpubertal popmusikk med artige (ska-)rytmer. 5/10

 

[OAlex]

Razika
Program 91

...

veldig bra anmeldelse.

Takk det samme. Jeg kjenner godt igjen egne inntrykk fra din anmeldelse.

 

[Kaare G. Opsahl]

Razika
Program 91

...

veldig bra anmeldelse.

Takk det samme. Jeg kjenner godt igjen egne inntrykk fra din anmeldelse.

leste ikke din før posting men ser at vi er svært så enig

 

[OAlex]

Razika
Program 91

...

veldig bra anmeldelse.

Takk det samme. Jeg kjenner godt igjen egne inntrykk fra din anmeldelse.

leste ikke din før posting men ser at vi er svært så enig

Og jeg er enig i at den neste plata fra denne gjengen kan bli veldig bra.

 

[BurntIsland]

To gode anmeldelser av Razika. Jeg skjønner dere har hørt samme plata som meg, selv om jeg vekter det annerledes.

Tittelen henspeiler vel på program 81 (et Bergensband som året etter skiftet navn til program 82 og ble dårligere..)

Jeg liker ska, jeg liker de små sitatene fra gamle helter som fx specials, jeg liker de bergenske tekstene låtene best. Bandet har potensialet til en åtter i seg men kom ikke helt i mål denne gangen.
Jeg kan ikke fordra ungpiker som skal prøve å lære voksent folk noe om følelser (Maria Mena syndromet) så jeg synes det er helt ok at de synger om drikking, gutter og skoleskulk. Ting som både er lett og søtt er vel bra det? Vet kje er beste låt.
Jeg har lært av min kone bokanmeldersken at man skal være litt raus med debutanter så 7 fra meg.

Fingern bør bli manageren deres. Da hadde vel plata kommet ut noen måneder før også, slik at den kunne blitt sommersoundtracket mitt.

 

[Anonym]

Jeg har ikke den store kunnskapen om jazz selv men jeg får gjøre det beste ut av det.

Når det gjelder musikken vet jeg ikke helt hva jeg skal synes, bluesinspirert jazz er sjangeren jeg vil plassere albumet i. Tidlig ute i førstesporet tenkte jeg kjedelige greier men det skulle ikke mange minuttene til før jeg ombestemte med. Albumet er tidvis svært fengende, men kvaliteten er i mine ører noe ujevn. Hammond B3 er med på store deler av plata, Beatles og Deep Purple har også benyttet det elektroniske orgelet og i min bok er det et klart pluss.
I motsetning til Jowil synes jeg tittelkuttet er albumets sterkeste låt, jeg satte en stjerne på den i last.fm så jeg kan lytte til den ved en senere anledning.

Har en ide om siste ord og karakter for albumet men det kommer først i morgen for jeg synes det vil være urettferdig å gi albumet en endelig omtale uten en gjennomlytting til.

To be continued.

Har gitt albumet en ny gjennomlytting og jeg får det ikke helt til å sitte, jeg tror albumet fortjener en bedre karakter enn min men jeg får det ikke helt til å sitte.

6/10 og en oppfordring om å lytte til albumet for å danne seg en mening. For min del ble det svært vanskelig å anmelde albumet siden jeg ikke kjenner til lignende album.

 

[utgatt60135]

Razika har gått meg hus forbi og jeg synes dette var en positiv godbit. Jeg tror faktisk jeg skal bli den snilleste av dere og la den tippe over på sju-tallet. Langt ifra perfekt, men her var det mye sjarm! Jeg skulle ønske de kunne synge bare på norsk for jeg synes språket vårt eller kanskje rettere dialekten deres funker veldig bra her. Vondt i hjertet er den klart beste låten synes jeg.

 

[Kaare G. Opsahl]

Blir gjerne manager til jentene Burnt blir spennende å følge bandet videre. tror det kommer til å bli veldig bra

 

[utgatt60135]

Nja, man blir kanskje fort lei av musikken :-\ ?

 

[Kaare G. Opsahl]

Nja, man blir kanskje fort lei av musikken :-\ ?

Det kommer jo ann på hvordan musikken utvikler seg. Hvis de tråkker i vei i samme sporet på neste plate levner jeg dem ikke mye håp her i stugo

 

[mikefish]

Flotte anmeldelser !

Her hadde nok karakteren havnet på en klar 9'er,men så er jeg vel skapbergenser.Masse sjarm og talent.Et frisk pust innen norsk pop.Det sendes et nikk til sekstitallet med en cover av gode,gamle Pussycats.Og som nevnt anerkjennende til åttitallets alternative band.Derav ordspillet med albumtittelen,og årstallet jentene kom til verden.

mvh. s,

 

[Bent]

Eli "Paperboy" Reed & The True Loves - Roll With You (2008)​

Dette er en artist jeg ikke har hørt om i hele tatt før denne stafetten. Søk på nettet ga også svært begrenset informasjon. Eli er fra Boston, Massachusetts og begynte og opptre på klubber som 18-åring. Det var på den tiden han fikk kallenavnet "Paperboy" siden han ofte opptrådde med bestefarens avisselger-hatt.

Roll With You er hans andre plate og denne kunne fint noen lurt meg til og tro var innspilt på 60-tallet. Dette er i mine ører klassisk soul med flittigt brukt blåserekke.
Dette er en sjanger jeg er lite bevandret i, eneste jeg kan komme på av liknende musikk jeg har i min samling er Sharon Jones , Charles Bradley og Commitments-soundtracket. Platen har et flott driv og at han har med seg dyktige musikere er det ingen tvil om. Eli synger også meget bra med mye sårhet og oppriktighet i stemmen (jeg tror virkelig at han mener det han synger).
Jeg har begynt å høre på/like slik musikk mer og mer i det siste og jeg må si denne plata var et veldig hyggelig bekjentskap. Sangene er hver for seg meget bra, synes faktisk ingen skiller seg ut i hverken positiv eller negativ forstand bortsett fra "(Am I Just) Fooling Myself" som er blitt en favoritt og (Doin' The) Boom Boom som jeg synes blir litt masete. Av en eller annen grunn er jeg likevell ikke helt fornøyd med platen uten at jeg helt kan sitte fingeren på hva som er galt med den, kanskje er det at det blir rett og slett for mye med hele platen i strekk, jeg blir rett og slett litt lei selv om jeg som sagt synes sangene er bra. Derfor ender jeg på karakteren 7/10.

 

[Brasse]

Så kva har vi her?
Ein døv fyr med kassagitar, nok ein i rekka som vil melke retrokua etter Whinehouse, Adele og John Legend?
Låttitlene. The satisfier. She walks. (Doin' the) Boom Boom. Ikkje mykje å løfte augene over.

Får vel gi det ein sjanse. Tungt inspirert musikk kan jo være artig, til ein viss grad.
Så åpna avisgutten kjeften.

Det finnes vokalister som synger. Og det finnes vokalister som har ein så fantastisk kraft og nerve at man blir målløs. Reed er ein slik vokalist. Eg veit ikkje kva det kosta, men den avtalen denne mannen har signert med djevelen må ha vore verdt det.
Han er James Brown. Han er Little Richard. Så bra er det. Fra falsetter som er bortimot skremmende til brøl som får blodet til å bruse. Hadde eg sett mannen live hadde eg sikkert felt ei tåre i rein imponerthet.

Og sånn går det. Gjennom alle låtene. Eg skjemst litt etter å ha tenkt at dette er retro, hommage eller på noko måte ikkje hans. Dette er den ei av dei beste 60-tallet-i-dag platene eg nokon gang har høyrt. Stax og Motown har fått nytt liv, uten å trenge det.

The True Loves fortjener også lovord, dei gjer jobben perfekt.
Når lyden, eller skal ein sei sounden i tillegg er sublim så kan ein ikkje ynskje stort meir.

Om Eli Reed hadde vore så frekk å bruke rammeverket til å bygge opp under sterkere tekster hadde karakteren stått enda stødigare. Men eg skjønner godt valet Eli har tatt og trekker heller ingenting for lett lyrisk innhald.

Anbefales! I og med at eg for første gang på lenge har levert til rett tid sprett eg øla og sett på Roll With You ein gang til.
Det burde du og.

9/10 og takk for denne!

 

[Townes]

Takker for gode meldinger av Paperboy Reed.

Eg liker denne plata svært godt, hadde nok landa på 8/10. Synes begge to "nailer" den ganske bra, kan være enige med begge i det meste. Som Bent er inne på, så er det et eller annet uforløst over den også. B-sida er noe svakere enn A-sida, som nesten er flawless. Åpningskuttet er fenomenalt, samme er Am I wasting my time og the satisfier. Tittelkuttet er også utrolig bra, og den ståbassen som åpner låta gir ståpels når den snurrer fra tallerkenen her i heimen. Klassisk soul, som ikkje kunne vært gjort nevneverdig bedre for 40-50 år sia.

Såg Reed på Bergenfest for et par år siden, og det var intet mindre enn fantastisk. Han er vel rundt 24 år (i alle fall da), og hadde et scenetekke og en entertainer i seg man kun ser fra garva verdensstjerner. Magisk!

Litt av grunnen for at eg nominerte denne var at eg tippa ein del kanskje ikkje hadde hørt den, og at den kanskje kunne falle i smak

 

[Handsoer]

Fine anmeldelser som gir et godt bilde av albumet.
Relativt straight soul, litt begrenset stemme har han vel?

Av en eller annen grunn er jeg likevell ikke helt fornøyd med platen uten at jeg helt kan sitte fingeren på hva som er galt med den, .....

Jeg har nok en ide om hvorfor Bent......
melodiene er rett og slett ikke gode nok. Masse spilleglede, fett - dog ikke originalt arrangert og spillt.
Commitment holder et stykke, men for meg blir nok dette ikke mer enn lettbeint moro en liten stund.
Han har nok litt igjen før han leverer varene. Etterhvert lett enerverende. 5/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Fine anmeldelser

 

[jowil]

Supre anmeldelser av Paperboy! Er helt på linje med Brasse her. 9 kan virke litt snilt, men pokker heller Stake Your Claim aspirerer til årets låt i min bok. Eli må være reinkarnasjonen av Otis Redding?

Edit: Ser jo at det ikke er snakk om dette året, men det spiller ingen rolle. :

 

[BurntIsland]

Må nok medgi at jeg syns Hansern er inne på noe, selv om jeg synes han straffer litt hardt. De fortjener minst 6.
The true Loves er et fantastisk band, og Eli er ikke så værst vokalist, men jeg synes det blir litt.... endimensjonalt er ikke det rette ordet, men det er det nærmeste jeg kommer på. (uforløst?)
Har en følelse av at det er lett å skjønne Brasses 9er om man ser de live..

Gode anmeldelser

 

[Bent]

Takk for fine tilbakemeldinger
Dette er nok en plate jeg skal skaffe til samlinga for jeg synes som sagt sangene hver for seg er bra.
Man trenger jo ikke alltid høre hele plater i strekk

 

[mikefish]

Hørte gjennom 'roll with you' i dag morges.Syns det var en bra plate.Har liten peiling på soul,men kan tenke meg at dette virkelig tar av live !

Gode anmeldelser av Bent og Brasse !

mvh. s,

 

[utgatt60135]

Fine anmeldelser som gir et godt bilde av albumet.
Relativt straight soul, litt begrenset stemme har han vel?

Av en eller annen grunn er jeg likevell ikke helt fornøyd med platen uten at jeg helt kan sitte fingeren på hva som er galt med den, .....

Jeg har nok en ide om hvorfor Bent......
melodiene er rett og slett ikke gode nok. Masse spilleglede, fett - dog ikke originalt arrangert og spillt.
Commitment holder et stykke, men for meg blir nok dette ikke mer enn lettbeint moro en liten stund.
Han har nok litt igjen før han leverer varene. Etterhvert lett enerverende. 5/10

Gode anmeldelser og jeg er mest enig med Bent (og Hansern). I denne sjangeren må de imponere for å tekke meg. Reed klarer ikke å imponere slik som Charles Bradley og jeg er enig med Hansern med at låtene ikke helt er gode nok og arrangementet er ikke veldig orginalt. Tror jeg hiver på en 6´er.

Brasse skryter av storheten i vokalen og av god lydkvalitet. Da tipper jeg at dere har den fysiske plata for dette kommer ikke helt igjennom med Spotify.

 

[Brasse]

Kun hørt på Spotify.
Charles Bradley er nok hakket kvassere, No Time For Dreaming er ei kremplate.

 

[united]

Fine anmeldelser på en veldig spenstig plate. De første 4-5 låtene er utrolig gode, og vokalen er gull. Her er det ikke bare talent nei, han leverer varene nå. Kan sikkert bli bedre, men en 8 ville det fort blitt hos meg.

 

[gormj]

Jack McDuff - The Honeydripper

...........

Førstelåten Whap!er en herlig og spenstig sak som beviser fra første tone at samtlige orkestermedlemmer trakterer sine respektive instrumenter til perfeksjon.
..........................................
Deretter er det over på tittelkuttet ...................... og nesten til platens svakeste kutt. Kanskje er det det saksofondrevne ompa-boogiehovedtemaet som er for jolly.

Dink's Blues fortsetter i samme leie som tittelkuttet, men et gnistrende orgelparti hever den over. Det er igjen bluesen som regjerer.

Neste spor, Mr. Lucky, er en orgelparade hvor Jack virkelig demonstrerer tangentenes makt. Er virkelig imponert over feelingen og makten han formidler her.
..............................................

Jazz er vrient og gøy.

@jowil : Jeg ligger et par tema etter. (En liten konstruksjonsfeil jeg har). Fantastisk anmeldelse av plata jeg meldte på stafetten. Blir stadig imponert over kunnskapsnivået her inne.Takk! Kjenner meg godt igjen i anmeldelsen, selv om jeg har tittelspoert sammen med "Whap" og "Dinks Blues" som favoritter. Skjønner at jeg må gi "mr. Lucky" en ny sjanse. Dette albumet er nok en 8+ for meg.

 

[Townes]

Fine anmeldelser på en veldig spenstig plate. De første 4-5 låtene er utrolig gode, og vokalen er gull. Her er det ikke bare talent nei, han leverer varene nå. Kan sikkert bli bedre, men en 8 ville det fort blitt hos meg.

Er veldig på linje med united59 her. Sliter litt med å forstå mye av kritikken mot Reed som vokalist, men det er nå så. Dessuten, å sammenlikne stemmeprakten til en hvit parogtjue åring med en svart parogseksti åring blir på grensen til urimelig. Ja, både Reed og Bradley opererer i soul-sjangeren, men det er ikkje helt samme greia av den grunn.

I tillegg til de låtene united sikter til, er også tittelkuttet, som sagt, storveis. Men det dabber litt av på slutten av plata, festen holder ikkje helt inn.

 

[jowil]

@jowil : Jeg ligger et par tema etter. (En liten konstruksjonsfeil jeg har). Fantastisk anmeldelse av plata jeg meldte på stafetten. Blir stadig imponert over kunnskapsnivået her inne.Takk! Kjenner meg godt igjen i anmeldelsen, selv om jeg har tittelspoert sammen med "Whap" og "Dinks Blues" som favoritter. Skjønner at jeg må gi "mr. Lucky" en ny sjanse. Dette albumet er nok en 8+ for meg.

Takk for gode ord. Selv om jeg var mer enn en smule skeptisk ble det en glede å skrive om den.

 

[jowil]

Sliter litt med å forstå mye av kritikken mot Reed som vokalist, men det er nå så.

Enig i det, gutten har fantastiske piper. Det er platens største aktivum.

 

[gormj]

Bob Iver: Bon Iver

Hvem eller hva er Bon Iver (fransk uttale, i-en skal altså utales omtrent som norsk i):

“Bon Iver is often equated with just me,” says Vernon, “but you are who surrounds you, and for Bon Iver, Bon Iver I wanted to invite those voices as musical catalysts.” Thus on the track “Beth/Rest” and throughout the album, we hear the pedal steel of Greg Leisz (Lucinda Williams, Bill Frisell), the uniquely layered low end of Colin Stetson's (Tom Waits, Arcade Fire) saxophones, the riffing of Mike Lewis' (Happy Apple, Andrew Bird) altos and tenors, and the lush horns of C.J. Camerieri (Rufus Wainwright, Sufjan Stevens). Bon Iver regulars Sean Carey, Mike Noyce and Matt McCaughan contributed vocals, drums and production, Rob Moose (Antony and the Johnsons, The National) helped with arranging and added strings, and fellow members of Volcano Choir, Jim Schoenecker and Tom Wincek provided processing."

Ovenstående er sakset fra hjemmesiden boniver.org. Ellers er mitt tidligere forhold til Bon Iver fra "the Twilight Saga" hvor musikken er med på å sette stemningen i filmene.

Låtene har stedsnavn eller er inspirert av stedsnavn. Vi starter med "Perth". En merkelig opplevelse. Forvrengte gitarer, lag på lag med Justin Vernons helium-stemme. Lyder som popper opp litt her og der. Dette liker jeg svært dårlig. Er glad jeg ikke spilte dette første gang jeg testet mine selvbygde forsterkere. Da ville jeg lett etter feil på feil sted. Lider meg gjennom Perth og forsøker å nullstille til "Minnesota". Crossover blir bare fornavnet her. Hva slags sjanger er dette? Litt afro, litt jazz, indie, Bon Iver? Litt spennende er det ihvertfall.

"Holocene" er enklere, mindre effektmakeri og flyktig musikk som gjerne kan stå og spille i bakgrunnen. Går jeg glipp av noe tekst da? Vanskelig å høre hva han synger. Slår opp lyrikken på nettet, men blir ikke klokere av den grunn. Vanskelig tilgjengelig dette her. Vernon må ha en kunstnersjel som er for dyp for meg. Eller, det er nok riktigere å si at jeg ikke har lyst til å dykke ned i hans univers.

De neste låtene går mye i samme stil som "Holocene". Musikken kan vel beskrives som flyktig. Sinnstemningen er dyster, reflekterende.  Passer dårlig til fest på lokalet dette her. Problemet er at det heller ikke passer sårlig godt i stua mi. Høydepunktet på dette albumet er for meg baryton-stemmen på "Hinnon, TX". I kontrast til Vernons falsett-lag som ellers kjennetegner Bon Iver. Jeg kan gjerne høre på både esoterisk musikk og pling-plong musikk, men albumet Bon Iver blir for kunstig. Etter dette blir det en sann glede å høre stemmer og instrumenter som høres virkelige ut, ikke filtrert gjennom Vernons "musikk-maskin".

Karakter: Smaken er som baken. 3/10 fra meg. Han skal ha for orginalitet.

PS: Under avspilling av Michicant klaget rør-forforsterkeren min. Det gikk hele 30 sek før jeg lurte på hvorfor Vernon hadde lagt på en myggjagerlyd gjennom hele låta. Lyden kom ikke fra høyttalerne, men fra forsterkeren selv. Feilen har ikke oppstått hverken før eller siden. Er det sant at rørforsterkere har sjel?

Edit: Litt typo

 

[jowil]

Hehe, artig med itt slakt. Om rørforsterkeren din har sjel kan det virke som om dere er nært beslektet. ;D Godt gjennomført!

 

[Anonym]

Det er omtrent der jeg ville plassert Pitchfork favoritten Bon Iver også.

 

[Dazed]

3 er ikke slakt, vel? 3 er da bare en plate som slett ikke faller i smak, og jeg synes gormj har vurdert og begrunnet karakteren sin bra. God anmeldelse.

 

[utgatt60135]

Det er omtrent der jeg ville plassert Pitchfork favoritten Bon Iver også.

Bon Iver er en favoritt av de fleste kritikere . Tror ikke jeg har sett noen middels eller dårlige faktisk. Jeg er naturlignok svært uenig, men Gormj - du har gitt en god begrunnelse og har skrevet godt . Venter på OAlex før jeg begrunner min 9/10 8).

 

[Brasse]

Bra melding, Gormj!
Denne plata har ikkje sunke inn her i heimen, den forrige har eg faktisk på vinyl. I plast.

 

[Townes]

Bra melding, Gormj!
Denne plata har ikkje sunke inn her i heimen, den forrige har eg faktisk på vinyl. I plast.

Samme her. Smøyso ville ha den. Ho tør ikkje bruke platespelaren, så den er framleis uspelt
Den siste nekter eg å kjøpe. For eit makkverk! Veldig på linje med meldinga som er komen til no.

 

[OAlex]

Band: Bon Iver
Albumtittel: Bon Iver


Jeg dropper infoen og går rett på musikken.

Denne musikken sokner til det melankolske domenet. Den kan minne litt om enkelte utgivelser til Talk Talk. Idèen bak er nok å skape langsomme stemninger som resonnerer i sjelen. Ved første gjennomlytting synes det som om de musikalske poengene er skjult bak langstrakte fraseringer, men det er ganske enkle melodier som ligger i bunn.

Dette er helt grusomt. Ja, faktisk et slit å høre på. Hovedproblemet er at albumet er overprodusert. Vokalmiksen gir assosiasjoner til ensomme ul mot månen. I tillegg er det slengt ut pling plong og effekter for å gi et skimmer av dybde. I bunnen ligger enkle komposisjoner som ikke er dårlige i seg selv, men framførelsen er plagsomt insisterende. Formuleringer som "pretensiøst søppel" ploppa opp i hodet mitt under lytteseansen. Min karakter ligger i området fra 1 til 3. Like upresis som musikken. Drep meg, herre -men ikke med graut!

Lytt heller til Talk Talk. Spirit of Eden og Laughing Stock er virkelig flotte album.