Har tenkt litt på dette. Min HiFi historie er nok ganske representativ for et visst segment av befolkningen. Jeg er 49 "og et halvt" år . Tenåra og ungdomstida var sterkt preget av musikkinteresse. Det var slik man dannet identitet og tilhørighet på den tida. Gutteromsgitarist opp til midten av tyveåra, i likhet med veldig mange andre der ute av samme generasjon!. Typisk "mid-range" eller kanskje "øvre mid-range" utstyr hele veien, uten utpreget teknisk interesse, selv om man så opp til de som hadde kontroll på det tekniske. Musikinteressen har vel egentlig bare blitt større med alderen, det er ingen slutt på veivalg.
Har fått høre på noen "high-end" anlegg opp igjennom, jeg må ærlig si at opplevelsene har vært varierende. Noen ganger foretrakk man sitt eget "mid-range" oppsett. Men nå fikk jeg altså en slags åpenbaring, ved å få høre klassisk AC/DC akkurat slik man hadde en anelse det kunne låte, i tenåra! Godbedre så bra!
Men så begynner man å tenke. Man er 50 år. Hvor mange år har man igjen, der man helt uhindret kan nyte denne hobbyen, og opplevelsene den medbringer. 20? 30?
Hvor lang tid vil det ta for å nå noe som ligner på "målet"? 10 år? 15 år? Vil man bruke verdifull tid på dette? Hvor mye penger vil det gå? 15-20 tusen per hovedkomponent, pluss diverse mindre komponenter. Og så skal dette byttes ut til man finner "synergi nirvana". Skal man kopiere et oppsett man har fått høre hos andre, og fått en a-ha opplevelse? Det høres jo unektelig rasjonellt ut å ta en slik snarvei. Vil anlegget da miste preg av ens egen personlighet og samlede erfaring, altså "veien er målet"? Hadde man vunnet i lotto, ville det mest rasjonelle da vært å betale noen for å sette opp et super-dupert MCIntosh anlegg, slik at man da kan bruke de neste tyve åra utelukkende på musikkopplevelser, uten å tenke på en "long and winding road" for å komme dit?
Bare noen strøtanker, pluss en invitasjon til å høre andres strøtanker!
Har fått høre på noen "high-end" anlegg opp igjennom, jeg må ærlig si at opplevelsene har vært varierende. Noen ganger foretrakk man sitt eget "mid-range" oppsett. Men nå fikk jeg altså en slags åpenbaring, ved å få høre klassisk AC/DC akkurat slik man hadde en anelse det kunne låte, i tenåra! Godbedre så bra!
Men så begynner man å tenke. Man er 50 år. Hvor mange år har man igjen, der man helt uhindret kan nyte denne hobbyen, og opplevelsene den medbringer. 20? 30?
Hvor lang tid vil det ta for å nå noe som ligner på "målet"? 10 år? 15 år? Vil man bruke verdifull tid på dette? Hvor mye penger vil det gå? 15-20 tusen per hovedkomponent, pluss diverse mindre komponenter. Og så skal dette byttes ut til man finner "synergi nirvana". Skal man kopiere et oppsett man har fått høre hos andre, og fått en a-ha opplevelse? Det høres jo unektelig rasjonellt ut å ta en slik snarvei. Vil anlegget da miste preg av ens egen personlighet og samlede erfaring, altså "veien er målet"? Hadde man vunnet i lotto, ville det mest rasjonelle da vært å betale noen for å sette opp et super-dupert MCIntosh anlegg, slik at man da kan bruke de neste tyve åra utelukkende på musikkopplevelser, uten å tenke på en "long and winding road" for å komme dit?
Bare noen strøtanker, pluss en invitasjon til å høre andres strøtanker!