.
Dette er bare trist
Har kjent Jan i årevis og hatt mye kontakt både i hifi- og (mange) andre sammenheng. Bildet er fra den siste av det som for oss to var et årlig høydepunkt - det Jan kalte "den episke julelunsjen på Vestkanten". Du kunne få sagt det, Jan! Jeg måtte legge meg skikkelig i selen for å toppe menyen hvert år. Nyttet ikke bare med ribbe, pølse (saucisser, seif) og medisterkaker - selv om disse selvsagt også sto på bordet, akkompagnert av husets akevittsennep. Jans favoritter var fruens hjemmelagde kyllingpaté, laget med rikelige mengder årgangsmadeira, og ikke minst hennes biskvier - en syndig blanding av smør, egg, mandelbunn og sjokoladetrekk.
Og rakfisk! Der var han streng (der også!). Men det var en fryd å diske opp for Jan, som ved slike anledninger virkelig levde opp til nicket sitt. Sluket gjorde rent bord! Husker spesielt to anledninger der han faktisk ble målløs. Den første var premieren på de før nevnte biskvier og den andre var da jeg vartet opp med Stiltonsuppe. Da lukket han øynene og jeg mener jeg så en liten tåre i øyekroken.
A propps Stilton; siste julelunsj (faen Jan - det ble jo virkelig den siste!) fikk jeg tak i et stykke Sticherton - forløperen til Stilton. Da ble vi stille begge to. Anbefales veldig til Stilton fans. Vi skålte i en deilig Kopke Colheita ´85 og koste oss.
For syndige blandinger, det hadde Jan sansen for, enten det gjaldt mat, vin, hifi eller musikk. Akkurat som ved matfatet var han altetende når det gjaldt musikk. Vi hadde opp gjennom tidene noen fabelaktige lytteseanser både hos ham og hos meg. Da gikk det i alt fra Wagner til country.Jeg har også en rimelig eklektisk musikksmak og vi hadde begge like stor glede ved å overraske den andre med ny musikk.
Kanskje derfor julelunsjene sjelden ble avsluttet før Kveldsnytt.
Jan var sine venners venn - og sine fienders fiende - til de grader. Han var jo en mild og vennlig mann, men hvis han først fikk deg i vrangstrupen lå du tynt an. Han hadde en vidunderlig formuleringsevne og hans sarkastiske talent var uovertruffent. Men var du innafor, visste han ikke hva godt han kunne gjøre for deg. Det siste han gjorde for meg var å designe (ikke tegne - designe!) to utsøkte møbler til anlegget mitt. Talte akkurat opp over 30 mailer med skisser, ideer, forslag osv om dette prosjektet, som selvsagt ble helt supert. Og hva skulle han ha for den jobben? Ikkeno. Han ble sur da jeg påpekte antall timer og innsats for øvrig. Men, det skal sies at han svært motvillig aksepterte et honorar i form av en flaske gammelt, brunt brennevin fra Frankrike. Han var jo ikke dum heller!
Å si at Jan hadde peiling på Hifi, er en underdrivelse av episke proporsjoner. " Når Sluket snakket om lyd, ble det stille i fjøset" (gammelt jungelordtak). Gudhjelpe meg så mye jeg lærte av deg, Jan. Skal ikke ramse opp det her. Kanskje senere.
Kjære Jan. Det var forferdelig å se deg på sykehuset, da jeg kom for å ta farvel. Men også ufattelig rørende å se din trofaste Hui sitte der ved din side - som alltid.
Da jeg dro, dro du en halv time senere.
Kjære, godeste Jan, du er en kødd fordi du snek i køen og forlot oss! Men, du lever videre i mitt hjerte - alltid.
Kim