Eg diskuterer, med jamne mellomrom, med folk (ikkje FOR-medlemer, men andre) som er kritiske til støtta til Ukraina og opprustinga i Noreg. Eg oppfattar det ikkje stort sett som fordekt støtte til Russland, men meir eit desperat ønskje om å stå for ein ikkje-militaristisk politikk: Eit slags, ofte litt trassig, synspunkt om at «det må vera mogleg å løysa dette utan krig og soldatar, og iallfall vera lov å argumentera for det».
Eg meiner jo det er eit farleg naivt synspunkt, men eg trur ikkje desse eigentleg opplever å stø Russland.
Eg trur mange av dei (ofte dei siste ein skulle tru var putinistar) gjerne grip til «det russiske narrativet» fordi det er det einaste som kan gje meining til eit slikt synspunkt.
@noruego : ML var lokallagsleiar i Ottar, men eg er ikkje sikker på kva verv ho har hatt i den organiserte solidaritetsrørsla for Palestina? Ikkje leiar nasjonalt, iallfall.
(Dette med koplingane mellom solidaritetsrørsla og kvinnesaksorganisasjonane er forresten ei lang og samanvikla historie som vonleg vert belyst i ei phd-avhandling om ikkje så veldig mange år)