Et godt råd er å alltid lese det Åsa Linderborg skriver. Fra dagens Klassekampen:
Vis vedlegget 475598
Vis vedlegget 475597
Tillater meg å publisere (denne glimrende) teksten for de som ikke har tilgang eller er komfortabel med å bikke datatskjermen 90 grader og finne frem lupen.
Om å gjøre kvinnen liten
Det tok bare noen uker før de to første svenske antologiene om Metoo ble ferdige. Det viser at vi tar likestillingen på alvor i Sverige – ikke noe annet sted har Metoo fått like stort gjennomslag.
Men bøkene viser også at det er for tidlig å trekke noen konklusjoner om det som har blitt utropt til å være en revolusjon.
Mange vitnemål i de to antologiene sirkler inn de strukturene som vi kvinner har forsøkt å snakke om de siste 150 årene. Hvis de kan knuses, har vi virkelig grunn til å snakke om en revolusjon. Men her finnes det også fortellinger som i hvert fall for meg krever hard selvtukt for å reagere med den empatien og lojaliteten som avkreves av revolusjonens tropper.
Alt spriker, og ingen av redaktørene har gjort noe forsøk å sortere. Treneren som kryper opp i tolvåringens seng på en idrettsleir, begår utvilsomt en kriminell handling mot et forsvarsløst barn. Det samme kjelder koranlæreren som «laget et hull i kjønnet mitt med den tykke pekefingeren sin» og sa at det var Guds hånd. Men når en kollega under et barbesøk sier «Jeg vil ligge med deg» – hva gjør han seg skyldig i? Tydeligvis nok til å bli gjenstand for en av disse tekstene.
Vår tid er framfor alt jeg-sentrert, men i Metoo mangler nettopp jeg-et, subjektet som problematiserer sin egen rolle. Metoo har bare to aktører: gjerningsmannen, som gjøres til representant for alle menn, og offeret, som er helt blottet for ansvar eller alternativer.
En kvinne forteller om hvordan hun ble med en dobbel så gammel medieprofil til hotellrommet hans. Han ville kysse: «Jeg ble så villrådig at jeg ikke gjorde noen motstand.»
En annen kvinne forteller om da hun var i tenårene, i en by på vestkysten. Hver onsdag kom et band til parken, i pausen klinte hun med den ti år eldre bassisten bak scenen. «Jeg var vettskremt, men dette gjentok seg hver gang i mer enn et halvår», skriver hun, uten å reflektere over hvorfor de livredde føttene hennes likevel fraktet henne til samme sted uke etter uke. En tredje beskriver hvordan hun i et telt med venner ble voldtatt – han bare ålte seg ned i soveposen hennes – men hun sa ikke noe fordi hun ikke ville vekke de andre.
Fortellingene vekker tusen spørsmål i meg, men tydeligvis ikke et eneste hos verken skribenter eller redaktører. Vi kan sammenlikne dette med Anneli Jordahl og Lisa Bjurwald, som forteller om hvordan de har slått tilbake mot tafsende menn i barkøen og blitt helter i lokalet.
Revolusjoner forutsetter sterke aktører, men Metoo framstiller halve menneskeheten som fullstendig kraftløs. Det går på tvers all alle feministiske teorier og organisasjoner. Paradoksalt nok har jeg som kvinne aldri følt meg så liten. Det går jo ikke, som en kompis sier til meg, å bli tatt på alvor hvis man tilhører et så svakt kjønn.
Mange eksempler fra Metoo krever på at vi begynner å bore i den mannlige og kvinnelige seksualiteten og alt det som ligger rundt pardannelse, kjønnsbegjær og ømhetsbehov – «the game». Vi må snakke om det faktum at Metoo har en konservativ slagside som vil gjøre kvinnen til et menneske som helst sitter med beina i kors: Det er bare menn som tafser. Bare de kan utnytte følelsene hos noen som er forelsket. Det er bare menn som vil se på porno. Det er bare menn som ikke fatter at noen ikke er interessert. Bare mannen maser til seg sex i den ekteskapelige senga.
Kvinner er ingenting av det der. Kvinnen er rein og uskyldig.
Det hadde vært et forferdelig reaksjonært antifeministisk tilbakeslag hvis vi skal ta opp igjen ideen om at kvinner er gode og født med spesielle myke egenskaper som gjør at samfunnet kan forvente at vi skal oppføre oss på den måten. Kvinner er ikke noen egen art; kvinner er mennesker. Vi er like mangefasettert, viljesterke og egoistiske, akkurat som alle andre vesener. Vi må begynne å plukke litt på det irriterende såret: Hva man med stor møye og tross alt har lagt i den andre vektskålen. Noomi Rapace sier – uten å forsvare Harvey Weinstein – at karriere helt åpenbart fantes i hodet på de kvinnene som likevel stilte opp. Ellers hadde ikke Weinstein kunnet holde på år ut og år inn.
Det kan virke usolidarisk og kynisk å resonnere på denne måten, men det er likevel voksne mennesker, frie individer, vi snakker om. Revolusjoner som ikke tåler innvendinger, er dømt til å mislykkes. Dogmatikere vinner ingen langvarige seire. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg selv hadde handlet om min framtid hadde vært avhengig av en portvokter som Weinstein. Viljen til å slå igjennom kan sikkert være så stor at man kan gjøre nesten hva som helst.
Det framgår av forhørene med kvinnene som vitnet mot plateselskapssjefen Billy Butt, noe som illustreres i en radiodokumentar som nå går i reprise på P1. Billy Butt har også erfaringer med den svenske rettssikkerheten; i dommen mot ham ble hans ubehagelige utseende særlig framhevet. Retten så det som utelukket at kvinnene frivillig ville ligge med en mann med en så stor nese.
En operasanger som delte sin historie med leserne av Svenska Dagbladet sier noe om et sørgelig konkurranseutsatt arbeidsmarked. Hennes sjanse til å få en bærende rolle er ganske minimal, så hun lar sjefen slikke underlivet hennes mens hun tenker på sin egen mann. Hvem er vi som dømmer et ensomt menneske som ikke vil at en livsdrøm skal knuses og at hundre tusen sangtimer skal være forgjeves? Hvis Metoo kan sette en stopper for fitteslikkere med fine titler, har den oppnådd nok.
Som i alle revolusjoner har Metoo foreløpig hatt noe nærmest religiøst over seg, noe som ingen får lov til å utfordre. Spaltisten Micaela Kedhammar i Flamman, for å ta et eksempel, mener at vi ikke skal sette spørsmålstegn ved noen beretninger siden det er fornedrende å ikke bli trodd – søsterskapet krever at vi støtter hverandre. Det er klart at vi skal lytte til det alle har opplevd, men slik lød det likevel ikke nyttårshelgen i Köln 2015, da samtlige vitnemål om masseovergrep ble diskvalifisert som flyktningfiendtlige utsagn. At ingen ble dømt, ble betraktet som beviser for det ikke hadde skjedd noe, alt var bare påfunn.
Jeg tar opp Köln fordi mange medlemmer av Metoo-revolusjonens avantgarde også tilhører den antirasistiske spydspissen. Det er fint hvis Metoo kan hindre at Sverigedemokraterna kan anklage Muhammed & co. for å være voldtektsmenn, men hvis revolusjonens fortropper vil overbevise massene, kan de ikke entre barrikaden med kløyvde tunger og doble budskap.
I det svart-hvite debattklimaet vårt blir det stadig større behov for å bevege seg i den gråsonen der det er virkeligheten som dominerer, men når det gjelder Metoo, er det fritt fram til å generalisere vidt og bredt.
Martina Montelius hevder i en av antologiene at «grunnprinsippet er at kvinnens kropp før eller seinere vil fornedres». Hun er glad for at hun fremdeles lever. Den som setter spørsmålstegn ved det utsagnet, kan enkelt ekspederes som antifeminist, men hva betyr ord som grunnprinsipp og fornedring her?
En annen skriver: «Samfunnets struktur er tydelig: Det er kvinnenes ansvar hvis de blir utsatt for et overgrep». Igjen savner vi en definisjon. Samfunnets struktur – er det lovgivernes og folks oppfatning i alminnelighet? Og er det Sverige eller India vi snakker om?
«Menn er oppdratt til å aldri ta et nei for et nei», hevder en annen. Det er faktisk ikke sant, men det hadde vært livsfarlig om vi innbiller oss at det er det. Det er en myte at det er et fåtall menn som begår overgrep, skriver en tredje. Men hvor store andeler snakker vi om? Er det alle menn, 50, 25 eller 5 prosent som er flere enn «et fåtall»? Når Gudrun Schyman påstår at halvparten av alle kvinner i Sverige har blitt utsatt for fysisk eller seksuell vold, vil man vite om det er en vitenskapelig anerkjent metode som har resultert i det tallet. Regnes søsteren som får en smell av broren i kampen om plassen i et felles barnerom? Den toneangivende rapporten «Slagen dam» fra 2001 blandet slike eksempler med ren mishandling.
Et annet eksempel fra en av antologiene som skal beskrive den kjønnsstrukturen Metoo vil ta et oppgjør med, er bidraget som innledes med en beretning om den sju år gamle gutten på første skoledag som virker som om han led av en bokstavkombinasjon siden han ikke kunne sitte stille og holde munn. Den nå voksne skribenten husker hvordan den framtidige klassekameraten stirret på henne: «Blikket boret inn i meg, inn i sjelen min, det spiste meg opp.» Allerede første dag på skolen ble starten på et liv som var underlagt patriarkatet i alle faser av livet. I en av antologiene raser Ebba Witt-Brattström mot et Akademi-medlem som kan mange studentikose drikkeviser. Jeg vet ikke hva hun vil at vi skal gjøre med ham, men antakelig skal vi slutte å lese bøkene hans. Metoo kunne ha hatt godt av å sortere litt i det store materialet, ellers risikerer vi at bevegelsen møtes med hånlatter.
Jeg legger fra meg bøkene og tenker at en revolusjon som gjør samfunnsproblemer om til en karikatur, vil få problemer med å få folk med seg, og da går den i vasken. Jeg er alvorlig bekymret for at Metoos massekraft og frigjørende mål nå kidnappes, og da risikerer vi at revolusjonen mister sin legitimitet. Motreaksjonen vil jeg ikke tenke på.
Jeg innser at jeg kan oppfattes som avvisende mot Metoo, men det er jeg ikke. Jeg kunne selv ha bidratt med en haug egne mer eller mindre tunge erfaringer, der jeg ikke har hatt ork, mot eller forstand til å si ifra eller gjøre motstand. Jeg er like drittlei som alle andre av konsekvensene av å tilhøre det andre kjønnet. Jeg håper at Metoo kan redefinere mye av det som foreløpig har blitt ansett for å være normal atferd.
Men i alle revolusjoner må noen ta ansvar for grensene, ellers utarter det i plyndring, overgrep og personlige hevnaksjoner. Det er for få som har tatt på seg den irriterende oppgaven med å spørre hvor mange knuste egg som trengs for å lage en omelett.
I en bransje med dårlig samvittighet lurer det opportunistiske feller. Som når Netflix skriver Kevin Spacey ut av siste sesong av House of cards. Kommer han til å få noen roller i resten av livet? Antakelig ikke – Metoo godtar ingen foreldelsesfrister. Spaceys liv som skuespiller er over, og jeg sørger over hans skjebne. Foreldelsesfristen for voldtekt er ti år, men i Metoo holdes folk ansvarlige for ting som de har sagt og gjort eller skal ha sagt og gjort for mye lenger siden. Oppgaven for revolusjonens tropper er ikke å straffe den gamle ordenen, men å bygge den nye. Det er mye vanskeligere. Mislykkes det, oppstår det et kaos der folk til slutt roper etter hvilken som helst stabil orden.
Med den innsikten finner jeg til slutt verdien med samtlige bidrag i de to antologiene: Les og la dem bli et utgangspunkt for en diskusjon om hva slags revolusjon Metoo er og bør være.
«Revolusjoner som ikke tåler innvendinger, er dømt til å mislykkes»
