Komponenten skrev:
Hvorfor forsvant jødene i fra området Adam, ville de ut i verden og se seg om?
Det er selvsagt et av svarene. De reiste i gamle dager også, selv om charterreisene ikke kom før en stund senere. Et mer utfyllende svar blir nødvendigvis relativt omfattende, men hva gjøe en ikke for å tekkes interesserte lesere:
En kort og svært ufullstendig innføring i jødenes utlendighetshistorie, av Lille Adam
Hebreerne, de som senere ble til dem vi i dag kaller jøder, stammet igjen opprinnelig (eller så langt tilbake som vi har kunnskap) fra Habiruene (evt. Hapiruene) som først kom til området rundt 2000BC, fra det nordlige Mesopotamia. Senere elementer av disse ble til Hebreerne (la meg, for eventuelle andre amatørhistorikere der ute, om slike finnes, opplyse om at jeg her helt enkelt oversetter engelse benevnelser til norsk "on the fly". Jeg kan godt ta helt feil ang. disse, da jeg kun leser engelsk og ikke har noe forhold til norske termer). Uttrykket Hebreer (Hebrew) brukes generelt fra noen hundre år før dannelsen av det første hebraiske kongedømmet, under Saul (ca. 1020-1000BC), da de hebraiske stammene, etter tradisjonen, samlet seg i "the Ark of the Covenant" (norsk?). Etter Saul fulgte David (ca. 1000-961BC. Først ved slutten av denne perioden ble et stabilt kongedømme etablert) og deretter Solomon (ca. 961-922BC). Sistnevnte hadde fordelen av en lang periode med fred siden Filistinerne ikke lengre var en trussel (David tok rotta på dem) og bygde etter alt å dømme en "stat" nesten på linje med rikene i Egypt og Mesopotamia. Etter Solomons død førte strid om arverekken til en deling i to kongedømmer, i dag tradisjonelt kjent som Israel (i nord) og Juda (i sør). Mere intern ufred følger og i løpet av hundre år eller så har de to splintret seg i en mengde småstater. Bystater om en vil, selv om det er et litt vel grandiost uttrykk for hva det var.
Å være mange små er mye farligere enn å være en stor, noe Solomons etterfølgere kjapt fant ut.
"When the first of Our warnings came to pass, We sent against you Our servants given to terrible warfare: they entered the very inmost parts of your homes; and it was a warning fulfilled"
< Qur'an Bani Israel 17:5>
The Exodus (vel, egentlig exoduses)
Oppstykket og svekket av uopphørlig internkrangel falt Israel til assyrerne i 722BC med den største selvfølgelighet. Oppfinnsomme som de var hadde assyrerne oppfunnet deportasjonen og brukte denne med stort hell for å pasifisere erobrede områder, ved at de rykket alle personer av status opp med roten og spredte dem for alle vinder i andre deler av imperiet sitt. Dermed ble store deler av den hebraiske populasjonen spredt over det meste av Midtøsten. Juda unnslapp midlertidig (med noe tap av territorium til Kong Sennacherib av Assyria) fordi Babylonia under Kong Nabopolassar søkte å re-etablere kontrol over Mesopotamia og truet Assyrias flanke i sør. I mellomtiden ble det som igjen av Juda en vassalstat først av Egypt, under Kong Necho (igjen en vassal av Assyria), og litt senere av Babylonia. Enda noe senere, etter at Babylonia tapte et slag mot Egypt, meldte Kong Jehoiakim av Juda noe hastig overgang til Egypt, på eget initiativ. Ikke verdens beste timing, siden assyrerne, og med dem strå-kongene deres i Egypt var ad nedadgående. Dermed kommer det jødene i dag refererer til som "The Exile" (selv om det altså ble deportasjon nummer to og trolig var langt mindre i målestokk enn den første). Kong Nebuchadnezzar var, som ventes kan, småsur på overløperne i Juda og tok turen dit med en hær. Den ferske Kong Jehoiachin overleverte bynøklene til Jerusalem, ble summarisk devaluert og Kong Zedekiah satt på tronen. Deretter runder Kong Nebbe opp 10.000 (best guess selvsagt) av de rikeste, de beste håndtverkerne og andre verdifulle folk, raserer tempelet ettertrykkelig, henretter litt histen og pisten for så å marsjere hjem. Med de 10.000. Alt i alt er det på dette tidspunkt ganske sikkert flere hebreere i utlendighet enn i det som senere blir Palestina/Israel.
Her slutar fyrste bolken, siden dette dreier seg om utlendighet og reisetrang, heller enn generell historie. Vi hopper frem til...
Alex og gutta
I 332BC ankommer Alexander med følge til stor ståhei og Persia, som hadde tatt over for Babylonia, faller som et dårlig konstruert korthus. Velkommen til Hellenismen. Grekerne hadde mange gode ideer, blant annet "byen" (polis) og fra nå av kan man bli borger og få ordentlige rettigheter der man bor, eller der man vil bo. Dette slår raskt an blant de hippe og folk begynner å flytte på seg uten at hungersnød, pest eller uheldige militære anliggender nødvendigvis er involvert. Så også jødene. Jødene i utlendighet kan nå vende hjem, men velger stort sett å la være, siden Juda har blitt til et ultraortodokst sted der folk stort sett er opptatt av å rense seg spirituelt og å være så strenge som mulig på alle måter. Ingen andre religioner er tillatt, utlendinger blir kastet ut, hundset ut eller drar frivillig og lørdagskveldene er strengt tatt ganske begredelige. Dermed ser Juda liten vekst under Ptolemeus dynastiet (Ptolemeus var en av Alexanders betrodde generaler og fikk tildelt Egypt++ etter at Alex så altfor tidlig krøp i penalet), mens resten av jødene blir der de er eller ser seg om rundt i den hellenske verden.
Ute i det andre århundre BC gjør jødene revolt og danner en egen stat(under Maccabeerne, også forøvrig navnet på et elendig israelsk øl). Denne varer noen tiår, inntil...
Romerne kommer
I 63BC ankommer Pompeius (Pompey) og romerriket med ham. Gode tider for en verden som lenge har vært ustabil. De fleste jøder er enige, men ikke alle. De mer stridige gjør revolt i 70AD og det ender som det må. Man bryner seg ikke ustraffet på Imperiet i denne perioden. Masada er avsluttningen på den saken. Noen lærer imidlertid aldri og i 132-135Ad er det på'an igjen med revolt nummer to. Denne gangen vil romerne at lærdommen synker bedre inn og i etterkant blir mange henrettet, et stort antall blir solgt som slaver og det blir forbudt for jøder å besøke Jerusalem. Etterhvert blir stort sett alle jøder fordrevet fra området, eller flykter/flytter selv, bortsett fra små bosettninger i Gallilea. I 135AD er det slutt for Jerusalem også - Keiser Hadrian beordrer byen jevnet med jorden og erstattet av Colonia Aelia Capitolina.
Vi hopper igjen, frem til den dagen da....
Islam kommer, ser og blir værende
Det er 638AD, det Byzantinske Imperium er strukket ut alt for langt til å kunne forsvare levanten og området faller til Umayyad kalifatet. For første gang blir Jerusalem erobret uten medfølgende blodbad, noe som kan sees som symbolsk for arabernes toleranse for både kristendom og jødedom i århundrene som følger, inntil kirken her hjemme finner opp korstogene. Nåvel, on with the show.
I løpet av de følgende hundre år konverterer så godt som hele områdets befolkning til islam og assimileres inn i arabisk kulturen og samfunn. Således får de del i Islams høyalder, som er høyere enn de fleste. Kalifene og kalifatene påtvinger imidlertid ikke omvendelse for noen og de få jødene og kristne som er til overs får dyrke sin gud i fred. Muslimene tillater også jødene å fritt returnere til Palestina og etter noen tid finnes det en liten, men trivende jødisk populasjon i der for første gang på 500 år. De aller fleste jøder forblir imidlertid i utlendighet, ganske enkelt fordi de har slått røtter der de er. Under kalifene har de generelt gode vilkår, da muslimene anser dem som sine "søskenbarn" både i tro og etnisk slektskap.
Det går imidlertid opp og ned her i verden og snart er det....
Vår tur til å prøve oss
Tid for korstog og alt som hører med til hellig krig: plyndring, voldtekt og drap for fote. De noble knekter fra Europa gir beng i om de fastboende er kristne, jøder, muslimer eller andre ting de ikke vet hva er og dreper i sann egalitær ånd stort sett alle de møter. Med presteskapet som ivrige pådrivere, som vanlig er på denne tiden. Hei hvor det går.
Ikke rart at jødene, som ingen egne beskyttere har, flykter igjen. Denne gangen er de imidlertid bedre rustet enn noen gang før, for under Islam har de mer eller mindre hatt eneretten på bankvirksomhet fra India til og med Spania (en muslim kan ikke ta renter for utlånte penger, da dette strider mot koranens lover angående gjestfrihet og hjelpsomhet) og har dermed lært seg kunsten å få penger til å formere seg. Her ligger altså den spede begynnelsen til de utømmelige lommene til den jødiske lobbyen i USA, til nesten-monopolet på diamanthandel, etc, etc - alt et produkt av Islams toleranse ovenfor andre religioner.
Anyway, jødene fly(k)tter igjen. Mange drar østover, langt østover (siden Islam har vandret gjennom India til Malaysia, Indonesia og helt til Mindanao), mange søker tilflukt under Salah al-Diins beskyttelse og mange ender etterhvert på den Iberiske halvøy, der de i enda 3-400 år kan søke tilflukt i de mange Islamske "fyrstedømmene" og bystatene under Cordoba kalifatet. Så tar asylet slutt også der, da først Alfons VIII av Castilia i 1212 driver maurerne ut av mesteparten av Iberia og en kombinert kristen hær i 1492 til slutt tvinger Granada, det siste gjenværende muslimske holdepunkt, til å overgi seg.
De gjenværende jøder og muslimer blir tvunget til å forlate Iberia, konvertere til kristendommen, eller bli drept. Mange får også det siste valget tatt for seg, sånn uten videre.
Og så, til slutt
I mellomtiden har mamlukkene overtatt i levanten, etter Ayyubidene, der de beholder makten inntil 1516. Oppdratt til krig fra tidlig alder er de noe mindre vennligsinnet ovenfor både jøder og (spesielt) kristne enn sine forgjengere (muligens har dette noe å gjøre med korstogene) og begge grupper har trange kår i Palestina. Derfor er det heller ikke mange der.
I 1516 overtar ottmanerne og forblir sittende inntil utgangen av første verdenskrig. Imperiet gir stort sett beng i alle andre enn seg og sine, men gir i alle fall like beng i alle. De styrer med hard hånd og fred og fordragelighet (vel, kanskje ikke men dette er jo en forenklet utgave tross alt) hersker inntil de bommer grovt ved å velge feil side i krigen. Lawrence of Arabia ankommer. Exit stage left for imperiet.
Here endeth the tale, for resten er en annen historie; den vidløftige fortellingen om elefanten i glassmagasinet, eller Det Britiske Mandatet som noen også kaller det. Kanskje forteller jeg den også, om noen skulle være interessert.
-----------------------------
Beklager forøvrig den lett spankulerende stilen; det burde kanskje vært tørrere, for å virke mer lærd. Men da hadde jeg ikke gidda. Sorry og sånn. Ikke gadd jeg å supplere med referanser heller, men de som vil ha kan få selv om dette strengt tatt kan finnes på ethvert bibliotek om en er interessert. Verdenshistorie heter det vel.
Høres ellers ut som dere mener at FN gjorde en generaltabbe da de vedtok opprettelse av den jødiske staten.
Tabben, eller tabbene, var bare delvis deres, og kanskje mest Storbritannias. Tabben var heller ikke å opprette staten, men hvordan det hele ble gjort, i god britisk kolonialstil.
