Hva er det rette?
Ferdig høytaler er laget for å spille riktig uavhengig av rommet. Settes den ute spiller den fortsatt riktig.
Kalibreres høyttalere til rommet vil det si høyttaleren spiller feil, det kommer feil lyd ut av høyttaleren. Plasseres denne ute antar jeg det spiller veldig feil.
Kan det være grunn til at diy ofte låter diy? Lage basskasser og kjøpe paneler med mellomtone og diskant for å kjøre noen sveiper så det måler perfekt også er en i mekka? Samlet informasjon til mikrofon er «perfekt», men vi oppfatter om lyden kommer delvis fra ht og delvis fra refleksjoner?
Er det ikke bedre å ha en høyttaler som spiller riktig og heller jobbe med rommet? Om hifi «naturtro» er målet.
Jeg pleier å si at høyttalere skal gjengi musikk realistisk, og om man setter et live band i stua så vil det låte realistisk. Imidlertid er det et poeng at når vi setter opp et live band synes vi det er helt greit at rommet også bidrar med noe signatur, det fjerner ikke noe fra realismen, men når vi skal gjengi innspilt musikk ønsker vi å redusere dette.
Et annet poeng er at innspillinger er gjort med en viss andel klang. Det betyr at i et rom der musikk fremført rent akustisk låter fantastisk på grunn av rommets naturlige klang, låter gjerne ikke innspilt musikk like fint. Det blir rett og slett for mye klang.
God romtolkning er en diskusjon med steile fronter. Allikevel virker det å være et flertall som ønsker å perfeksjonere høyttaleren ekkofritt, for deretter å gjøre forsiktig korreksjon av rommet.
Ved lave frekvenser, altså under Schröder, er det ikke mulig å skille direktelyden fra det høyttalerne gjør. Dette kan vi utnytte til vår fordel ved å velge en avrulling som ikke behøver romresonanser for å ende med en fornuftig respons. Når vi har plassert høyttalerne mest mulig optimalt og oppnådd best mulig respons i bassen vil vi da typisk også ha funnet en posisjon som ikke er tynget ned av voldsomme resonanser.
Når vi betrakter rom og høyttaler over Schröder er det primært tre ting vi er interessert i.
- Det ene er refleksjoner som ligger så tett på direktelyden i antall signalperioder at vi ikke klarer å skille høyttaler fra rom. Dette kan vi i stor grad korrigere som om det er en del av høyttaleren.
- Det andre er generell etterklang vs frekvens. Om vi for eksempel har spesielt kort etterklang ved høye frekvenser kan et marginalt lysere lydbilde passe bedre. Men dette er en så myk korreksjon at vi ikke i særlig grad opplever det som en endring i direktelyden.
- Det siste er romfenomener som er så dominerende at direktelyden drukner i dem. Klarer man å tone ned disse kødder man med direktelyden, men resultatet vil som regel oppleves som en klar forbedring sammenliknet med ukorrigert lyd.
Både første og siste type fenomen er gjenstand for en del diskusjon. Det er nok disse som er kjernen for at en diskusjon som dette dukker opp. Man kan i teorien korrigere dette med FIR-filter, men det krever at man ikke beveger seg utenfor en liten fraksjon av en bølgelengde, og det vil medføre en uendelig korreksjonsrekke, så det har også rene teoretiske brister. Man kan også korrigere for dette med EQ, da er ideen mer at man reduserer nivået ved den aktuelle frekvensen for å gjøre forstyrrelsene mindre dominerende i det generelle lydbildet. Det virker derimot å være ukontroversielt å hevde at begge disse fenomenene helst skal korrigeres med fysiske tiltak. En "runner up" som ofte ikke diskuteres i samme åndedrag er at høyttalere med begrenset spredning ofte trigger slike fenomener svakere. I smale rom vil for eksempel dipol potensielt være en løsning. I litt større rom kan horn, waveguide og cardioide løse veldig mye.
Et siste tillegg som er svært viktig å få med er at i rom som ikke er ekstremt dempet betyr høyttalernes spredning en god del. Ikke bare hvor mye de sprer, men hvor jevnt de sprer. Veldig mange høyttalere har en plutselig boost i spredningen akkurat der diskanten tar over. På samme tid har en del bånddiskanter svært begrenset, nærmest ikkeeksisterende, vertikal spredning ved høye frekvenser. Da får man ekstremt stor forskjell på energien i rommet ved ulike frekvenser. Dette er såpass hørbart at man ofte har gevinst i å kødde litt med direktelyden. Det er også vanlig at dette gjøres av høyttalerprodusenten, men siden de ikke har hørt høyttaleren i det aktuelle rommet kan dette i de fleste tilfeller gjøres enda et hakk bedre enn det produsenten har forutsett med sitt filter.