K
knutinh
Gjest
Eller:
Hi-end er en underkategori av hi-fi hvor designeren og/eller kjøperen har som uttalt mål at lydkvaliteten skal være primær design-kriterium, og hvor alle andre parametre skal være av mindre viktighet, så som utseende, ergonomi, pris, etc.
I kretser hvor "hi-end" er populært omtales gjerne andre retninger innen hifi med en viss nedlatende tone, så som "designer-anlegg" fra B&O eller Bose, hvor det at disse er stue-vennlige (og kone-vennlige) i seg selv diskvalifiserer til å være "hi-end".
I praksis forbindes gjerne hi-end med "prestisje-modeller" på samme måte som i bil-bransjen, og det uttalte målet om at bare lydkvalitet skal telle må i praksis vike noe for universale menneskelige ønsker som å bli anerkjent. Når en ekte "high-ender" fnyser av B&O fordi "for mye av pengene ligger i design" så ligger det en fornektelse av at det gjelder egne design-regler for hi-end, hvor de fleste hi-endere neppe ville godta en forsterker bygd inn i en "papp-eske" uavhengig av lyd. Hifi for menn skal tradisjonelt være tungt, ha mye børstet metall og se maskulint ut, uavhengig av lyd.
For å dra bil-analogien et stykke lengre, så representerer ekte "hi-end" modellene som gutter har hengende på barne-rommet. Ferrari og Lamborghini. Upraktiske men sikle-verdige objekter som har en helt egen estetikk, og selv om dashbord i carbonfiber i praksis neppe bidrar til bedre vei-egenskaper så er det likevel viktig å ha dette på plass fordi det gir en aura av mystikk og elitisme.
I den sammenhengen representeres B&O og Bose kanskje best av Rolls Royce, Nissan Maxima og andre modeller som kanskje har ypperlig materialer, utsøkt komfort eller andre kvaliteter, men som enten mangler macho ytelse (toppfart og akselerasjon) eller er for praktiske. En gutte-bil skal pr def ikke ha plass til barnevogn. Men surfebrett og betong-sekker kan være greit ;-)
-k
Hi-end er en underkategori av hi-fi hvor designeren og/eller kjøperen har som uttalt mål at lydkvaliteten skal være primær design-kriterium, og hvor alle andre parametre skal være av mindre viktighet, så som utseende, ergonomi, pris, etc.
I kretser hvor "hi-end" er populært omtales gjerne andre retninger innen hifi med en viss nedlatende tone, så som "designer-anlegg" fra B&O eller Bose, hvor det at disse er stue-vennlige (og kone-vennlige) i seg selv diskvalifiserer til å være "hi-end".
I praksis forbindes gjerne hi-end med "prestisje-modeller" på samme måte som i bil-bransjen, og det uttalte målet om at bare lydkvalitet skal telle må i praksis vike noe for universale menneskelige ønsker som å bli anerkjent. Når en ekte "high-ender" fnyser av B&O fordi "for mye av pengene ligger i design" så ligger det en fornektelse av at det gjelder egne design-regler for hi-end, hvor de fleste hi-endere neppe ville godta en forsterker bygd inn i en "papp-eske" uavhengig av lyd. Hifi for menn skal tradisjonelt være tungt, ha mye børstet metall og se maskulint ut, uavhengig av lyd.
For å dra bil-analogien et stykke lengre, så representerer ekte "hi-end" modellene som gutter har hengende på barne-rommet. Ferrari og Lamborghini. Upraktiske men sikle-verdige objekter som har en helt egen estetikk, og selv om dashbord i carbonfiber i praksis neppe bidrar til bedre vei-egenskaper så er det likevel viktig å ha dette på plass fordi det gir en aura av mystikk og elitisme.
I den sammenhengen representeres B&O og Bose kanskje best av Rolls Royce, Nissan Maxima og andre modeller som kanskje har ypperlig materialer, utsøkt komfort eller andre kvaliteter, men som enten mangler macho ytelse (toppfart og akselerasjon) eller er for praktiske. En gutte-bil skal pr def ikke ha plass til barnevogn. Men surfebrett og betong-sekker kan være greit ;-)
-k