Fra avrundingen i en kronikk jeg hadde i DN, en del år tilbake, da det var krig mellom Tine og Synnøve.
===
Hva så med Synnøve Finden? Hvorfor skriver jeg at det er dette selskapet som er kommet verst ut av konflikten?
Det dreier seg om gul ost.
Det å skape en merkeidentitet er en seriøs oppgave, og det er visse ting man gjør, og annet man unnlater å gjøre, slik at denne identiteten blir forsterket over tid.
Synnøve Finden er et nytt selskap, som lånte seg en historie ved å bruke livsløpet og navnet til en temmelig spennende og foretaksom kvinne. En dame som uten å nøle tok belastningen med å være i opposisjon til både konvensjoner og organisasjoner.
På tampen av fjoråret er Synnøve Finden i en presset situasjon. Man ser at Tine har slått til hos en kjede Finden er avhengige av, og bortfallet av inntektene gjennom Rema 1000 er kritisk. Derfor velger man å gi blaffen i behovet for å gå stille i korridorene, og sender ut en brannfakkel av en pressemelding midt i desember.
Trinn for trinn får vi så et innblikk i Tines operasjoner, spesielt når ICA kommer på banen, og meierigiganten må gjøre full retrett og ofre folk.
Forbrukerne begynner, forholdsvis spontant, å boikotte Tine, ved å velge Synnøve Finden og Q-Melk i stedet for meieribøllas produkter.
Men Synnøve Findens problemer er større enn at de kan avhjelpes med et blaff i positiv retning når det gjelder omsetningen.
Synnøve Finden har et operasjonelt problem, som selskapet har forsøkt å løse i årevis, gjennom rettssaker og anklager mot Tine. Findens påstand er at Tine selger råvarer dyrere til konkurrenter enn til seg selv, og at Tine på annet vis hindrer fri konkurranse. Finden har kjennelser på at det skal motta kompensasjon for slik skjev konkurranse, men Tine har trenert full utbetaling, og kjemper for å unngå å konkurrere på like betingelser.
Brått befinner Synnøve Finden seg i en situasjon der selskapet kan fremtvinge en løsning på sitt operasjonelle problem. I stedet begår Finden tre kron-brølere, den ene verre enn den andre.
For det første: Synnøve Finden skulle forlengst sett på sin selskapsstruktur, og forutsett hvordan Tine og Tines venner ville slå tilbake. Det ville vært enkelt for Finden å ha utvidet sitt eierskap, for eksempel ved å innlemme noen av gårdsbrukene som leverer til dem. I stedet stod de helt åpne for anklager om å være rikmannsmeierister, noe som var med på å gi motstanderne futt i kruttet når de skjøt tilbake.
Dette skulle skjedd før pressemeldingen ble sendt ut.
For det andre: selskapet reagerte helt feil på den økte etterspørselen. Plutselig kunne vi lese at Finden ville kjøre norsk melk til Estland og yste den der.
Kommentar er nærmest overflødig. Man kan vanskelig forestille seg en fransk osteprodusent, med en utviklet merkevare, som i det hele tatt kunne kommet på tanken, enn si kunngjort den.
For det tredje: Synnøve Finden fikk skarpe reaksjoner på Estlandsforslaget. I stedet aksepterte man et tilbud fra Tine om å dekke inn produksjonsgapet mellom den økte etterspørselen og det Finden kunne levere.
At Synnøve Finden sa ja til dette er simpelthen uforståelig. At selskapets rådgivere ikke satte en stopper er dypt uforsvarlig.
For hvor blir det av essensen i Synnøve Findens merkevare? Produktet kan altså lages i Estland, om nødvendig, men det kan også fremstilles av selskapets argeste konkurrent.
Dermed er ost fra Synnøve Finden blitt til gult ostestoff. Dette er en av de største merkevarebrølerne vi har sett her til lands. For plutselig ble Tine nyomvendt gutt i klassen, som hjalp rikmannsgutta med å lage ost. Og Finden gikk fra å være osteprodusent med identitet til å være vikler av plastomslag rundt ostestoff.
Og gullfatet som Finden kastet fra seg?
Dette er hva Dag Swanstrøm i Finden skulle sagt, da etterspørselen skjøt i været:
Synnøve Finden skulle gjerne solgt ost til alle forbrukere som ønsker å prøve oss.
Dessverre er vi ikke i stand til det. I flere år har vi måttet slite mot Tine. Vi sliter med dyrere råstoff, med begrensninger på hvor mye vi kan lage, og med at Tine forsøker å skremme gårdbrukere som vil samarbeide med oss. Derfor kan jeg ikke annet enn beklage overfor alle dem som gjerne skulle smakt Synnøve Finden nå. Vi skal lage så mye ost vi klarer, men håper myndighetene endelig rydder opp, slik at alle som vil kan få kjøpe den gode osten fra Synnøve Finden.
Swanstrøm kunne løst sitt operasjonelle problem med ett langsiktig drag. I stedet har folk fått det for seg at Synnøve Findens oster umulig kan være spesielle, siden Tine lager dem.