Heisann!
Mykje eder og galle om bønder her på tråden.
La oss først slå fast at næringsmiddelprodusentane Tine og Nortura er
samvirkebedrifter, eigd av matprodusentane - altså bønder som har valgt å være medlemmer der. For tida så organiserer vel Tine rundt 90% av bøndene, medan Nortura organiserer rundt 70%.
For det andre, så er samvirkebedrifter generelt regulert av lov om samvirkeføretak (Samvirkelova).
Og for det tredje, så er produksjonsmengda (herunder melkemengda) og målprisar bestemt over statsbudsjettet i Landbruksavtalen.
La det også være heilt klart at ALLE land har ordningar som vernar bondenæringa si - til og med USA. Verktøyet som blir nytta er i hovedsak Toll, men også statlege overføringar som i Norge. Australia og New Zeland er dei landa med minst tollvern.
Prisen Tine og Nortura må "betale" for å få operere som samvirke, er at dei må stå for marknadsreguleringa. Dei må sørge for at det er balanse i marknaden ved å regulere bøndene sin produksjon. Blir det produsert for mykje, må dei kvitte seg med dette - og det blir gjerne "dumpa" i utlandet. Blir det produsert for lite, må det importerast.
Dei "frie" aktørane treng ikkje tenke på marknadsregulering, men kun pris. Og dei betalar det dei må for å få tilgang til ressursane - men ikkje eit øre meir! Hadde det vore fri konkurranse hadde dei sjølvsagt også betalt så lite som mulig for ressursane. Det dei tjener pengar på, er at dei ikkje må bruke pengar på marknadsregulering, og i å være meir effektiv i produksjonen enn Tine og Nortura, noko dei dessverre er (om noko mindre enn før..).
Landbruket i Norge er bevisst delt inn i ulike produksjonsområder. Flatbygdene - for det meste på austlandet og trøndelag produserer mest korn, medan f.eks sau i hovedsak blir produsert på vestlandet. Dette er gjort ut frå dei naturgitte forutsetnadane, og sikrar best mogelig utnytting av jordressursane. Om f.eks det hadde vore heilt fritt kva ein ville dyrke eller drive med som bonde, så ville f.eks kornbøndene lett kunne ha hoppa av og byrja å produsere melk i staden for, og utkonkurrert dei noko mindre konkurransedyktige bøndene andre stadar i landet. Men då hadde vi jo mista kornproduksjonen!
Antallet bønder går jevnt og trutt nedover. Det har delvis blitt kompensert med at dei gjenværande einingane har blitt større. Men dette har no stagnert, og produksjonsvolumet har stogga opp, eller er på veg nedover. Så smørkrisa er ei venta krise. Fleire produkt kan fort stå for tur å bli mangel på i den norske produksjonen.
Er det ei løysing å kun gjere seg avhengig av import? Eg trur ikkje det. For eit par år sidan var det tørke i Russland, og dei stogga ALL eksport av korn. Då vart det krisetilstandar på verdensmarknaden. I år er det tørke i USA, så det kjem ingenting derfrå til marknaden, snarare tvert om!!
Det føregår ein rekke krigar rundt om i verda, og dei aller fleste bunnar i kamp om ressursar. I Afganistan er det metall og mineral ein vil ha kontroll på, i Sør-Sudan/Darfur er det olje. Og Israel/Palestina er det faktisk (også) ein kamp om vatn. Vatn og jordsmonn er på veg å bli dei viktigaste ressursane i verda. Det er derfor Kina investerer meir og meir i jordbruk i Afrika - for å sikre seg mat til folket sitt.
Med 8 mrd folk på denne kloden, og ein befolkningsvekst som har begynt å ta fart (2x2=4, 4x4=16 osv, osv), er det klart at matproduksjon ikkje vil bli mindre viktig med åra - gjerne også i nær framtid.
Men dagens landbruksordningar er ikkje skrive i stein, og eg ikkje ueinig i at ein sikkert kan finnanast og vil bli utvikla andre løysingar på sikt. Men dagens ordningar har utvikla seg over tid, og det er brei semje om dei politisk. Men det er dagens politikk som gjer at vi her i landet i gjennomsnitt kun brukar 11% av inntekta vår på mat. Men det virkar som om det for nokon er 11% for mykje....
God Jul!
Mvh Arild