Jeg er i midten av førtiåra og vurdere å gi meg som lærer. Skal jeg skifte beite, så bør jeg vel forsøke meg før det er for seint. Det er synd, for jeg liker jobben min veldig godt. Men jeg vet ikke om det er verdt det å stå arbeidslivet ut i en jobb som ikke blir verdsatt av arbeidsgiver (KS) og politikerne.
De siste dagers oppslag om barn og ungdoms psykiske helse sier også sitt om hva som virker som hovedoppgaven til skolen i disse dager. Jeg har utdanning i å planlegge- og gjennomføre undervisning, men det kommer langt ned på listen over arbeidsoppgaver. Største delen av jobben min (satt på spissen) på barneskole er å tilrettelegge for barn med store atferdsutfordringer så disse får sjansen til å vokse opp og bli gode skatteytere, og samtidig sørge for at de gjør livet minst mulig surt for resten av elevene. Disse skulle selvfølgelig hatt tett oppfølging av personell med en helt annen utdanning, men det finnes det ikke penger til. Dette fører til at staben blir utslitt, ryker på sykmeldinger, minst mulig blir dekket av vikar de første 16 dagene, dermed blir det større slitasje på resten av staben, som dermed står i fare for å møte veggen...
Og sånn har vi det gående. Enhetsleder (rektor) har ikke noe handlingsrom for å ansette flere eller øke vikarbruken, da skoleeier (kommunen) ikke bevilger mer penger. Blir det overforbruk, tas det av neste års budsjett, som igjen fører til rovdrift av personalet neste budsjettår... Jeg vet ikke om jeg lenger gidder å være del av et slikt system, der arbeidsmiljø til verken barn eller voksne blir tatt på alvor. Men vi krummer nakken og går på med godt mot, for vi vil jo barnas beste.
Her er en avisartikkel som viser noe av problemet:
https://www.adressa.no/magasin/i/G3EEOQ/rektoren-ved-skolen-i-trondheim-ma-bryte-loven-hver-dag
Mulig den er bak betalingsmur, men kortversjonen er at rektorene i Trondheim er nødt til å enten bryte loven om spesialundervisning, eller bryte lærernormen (antall barn pr lærer). De har ikke økonomi til å oppfylle begge deler. Da dette ble publisert i vår virket det som ingen av politikerne i Trondheim visste at dette er situasjonen. Det er selvfølgelig BS. De spiller overrasket og venter til at røyken har lagt seg, og så er det akkurat samme situasjonen ved neste budsjettår.
-Vi har en meget krevende jobb, som ikke anerkjennes lønnsmessig av arbeidsgiver
-Vi har en arbeidshverdag som er ekstra belastende pga underfinansiering
I tillegg har vi så og si ingen frynsegoder. Kaffen på jobb blir betalt med lønnstrekk. Jobbfester og sosiale ting må betales fra egen lomme. Få/ingen reiser, seminar o.l.
Likevel liker jeg jobben min meget godt, men synes det er belastende at man ikke blir anerkjent av arbeidsgiver, skoleeier og politikere. Folk flest ser sikkert på lærere som "dumsnille" som gidder å finne seg i denne situasjonen. Hvis ikke denne streiken fører fram og at vi vinner NOE annerkjennelse og kroner, så tror jeg rett og slett jeg gir opp.