Jeg følger deg langt på vei
@superhkm . Snickers forklarer dog signalteorien på en god måte med en ryddig teknisk logikk.
MEN, jeg opplever at Snickers bygger på et premiss som ingen i musikkverden egentlig mener; at analogt = nøyaktig lik originalen. Og at han velger en definisjon av analog som automatisk utelukker alt som
ikke måles perfekt.
Eller, har jeg oppfattet og tolket essensen i innleggene feil?
Hva er det som gjør at du og jeg opplever lyden som
analog?
Det som gjør at folk opplever lyd som “analog” har egentlig lite med hvorvidt signalet er digitalt eller ikke. Det handler om hvordan hjernen reagerer på små ufullkommenheter. Når et system tilfører litt harmonisk forvrengning, myk kompresjon og avrundede transienter – slik vinyl, rør og bånd gjør – ligner det faktisk mer på hvordan lyd oppfører seg i virkeligheten. Hjernen tolker dette som varmt, naturlig og behagelig. Digital lyd, som er mer presis og lineær, kan derfor oppleves som “kald” eller “flat”, selv om den teknisk sett er langt mer tro mot originalen. For meg så blir dette en form for filosofisk kortslutning mellom
målt likhet og
opplevd analogitet.
Når du sier at digital “er mer analog” fordi det kan reprodusere 1000× flere nivåer, så er nok det teknisk riktig, men det er også litt som å si at et 8K-bilde av et maleri er “mer maleri” enn originalen. Tallene stemmer, men virkeligheten er ikke der.
Kort sagt: “Analog lyd” er etter min oppfatning ikke et teknisk begrep, men et følelsesmessig. Det beskriver ikke signalet, men hvordan vi
opplever det. Den virkelig ironien er at målt etter definisjonen “mest lik originalen” – altså mest analog i ordets rette forstand – er moderne digital lyd egentlig
mer analog enn vinyl noen gang har vært.