Klarer ikke holde kjeft!
Forord........
Denne tråden har fått et nytt liv, og noen (i mine øyne) svært interessante innspill fra blant andre Vidar P. Det er så interessant at det ikke lengre er moro å stå på sidelinja og se på.

Jeg synes også det er beklagelig at Vidar får såpass mye problemer og motbør etter å stille disse viktige spørsmål, kanskje er han den eneste som tok mitt poeng?
Vidar har også utdypet mine klønete kommentarer om kvalitativt kontra kvantitativt lytting. Essensen i mitt utspill var det tekniske aspektet ved lytting kontra det musikalske dypere innhold.
Lydkvalitet eller musikk?
Den siste tiden etter at anlegget mitt har begynt å nå et (for meg) tilstrekkelig nivå, så har jeg reflektert over min egen innstilling til (og opplevelse av) lyttingen. Faktisk kjenner jeg meg igjen i hvordan musikken låt i gamle dager, og at jeg nå igjen hører på musikken, ikke bare lydkvaliteten. Hvorfor skjer dette?
Jeg har tro på at det er kombinasjonen av en læreprosess og modning, samt en normalisering av disse imponerende (og forstyrrende) hifiparametre. Du blir vant til at det meste er på plass, og lytter forbi hifi-en.
Tenk tilbake på den gang da hifien fikk virkelig tak, og du begynte å høre platene dine på nytt. Lydbilde, detaljer, definisjon (+++) dukker opp som herlig besnærende effekter som tidligere var ukjente for deg. Det er ikke til å nekte for at dette lar deg høre musikken på en annen måte, og kanskje som en funksjon av lydkvaliteten? Jakten på strammere bass, bedre oppløsning og pinpoint er i gang
. Selv har jeg vært nødt til å gå noen runder med meg selv på dette, for det føles litt som et nederlag og som et savn at nå jakten på hifi-ens egenskaper er borte. Selvfølgelig er det ikke slik, men det er faktumet at anlegget nå låter innspillingstro nok til å la meg høre på musikken. Samt at jeg har vokst forbi dette lydfokuset. (ikke ment å være så sårende som det er skrevet)
Jeg leser og tolker flere av ny-naimistene på denne måten også. Du gir opp noe av det imponerende innen hifi for å åpne for en bedre måte å spille musikken din på? Ikke bedre for alle, det er ikke poenget, poenget er at du må gi opp dine innlærte evner til å lytte på oppleste og vedtatte sannheter og åpne for en annen måte å høre musikk på. Kanskje blir du litt redd for at hifikompisene som kommer innom hører at nå er det mindre luft og 3D enn tidligere
(Også provoserende for noen sikkert, beklager igjen)
Har man ikke bruk for god lydkvalitet?
Jo, men det er min påstand at bygger du anlegget opp av komponenter som til sammen skaper en musikalsk kommuniserende enhet, i stedet for å mestre ekstremegenskaper i 3D og pinpoint ergo tick all the boxes så er du på rett vei. Ta Espen R sitt anlegg. Aldri har jeg hørt slik oppløsning i lydbildet, og aldri har jeg hatt slik fokus på musikken! Men dette er ikke normen, og noe som mange får til. Det vanlige med dette er at oppløsningen låter i stedet for å bidra til musikken, hvis dere skjønner?
Tenk på følgende:
Det skal være lyder utenfor høyttalerne, pianisten skal sitte 3.8 meter skrått til høyre og bak i forhold til vokalisten. Slik er det noen storheter som har bestemt det skal være, og dett er et mål på hvor bra anlegget spiller, og hvor bra høyttalerne er plassert
Men! Hvem er pianisten, og hvem er det som synger?
Jeg setter stor pris på følgende: Bloom, tyngde, klangfarger, engasjement og intensitet.
Hvordan måle dette? Hvilken lyttemetode benyttes for å sjekke av slikt?
Live kontra pinpoint
Er det så vanskelig å se Vidar Ps poeng med lytting live?
3D og presisjon i lydbildet er IKKE noe man fokuserer på under en konsert.
Poenget er ikke hvor dårlig eller ikke dårlig akustikken er i konsertsalen, poenget er at live så er ikke 3D og spesielt pinpoint noe som eksisterer i like høy grad som på hjemmeanlegget til enkelte.
A og B ? Eller litt lengre kanskje?
Begge mine elektronikk-komponenter er ting som ikke blåser deg vekk ved første møte, du blir heller ikke blåst vekk av ditt liv til vanlig? Hører man noe naturlig og riktig så faller skuldrere ned et par hakk og man bruker noe tid på å høre det geniale og korrekte med komponentene.
Det er ikke store forskjeller ute og går på Benchmark DAC1 og Marantz SA-11S1 ved kjappe A-B tester. Men på musikalsk kommunikasjon? Oh-la-la
Noe interessant har skjedd med mine siste kabelbytter på strømsiden. FAT LMC med Furutech kontakter har jeg laget selv. Hvilken lykke og hvilken lydkvalitet! Men så går tiden, og som normalt er det først da de negative aspekter kommer frem. Faktisk har den økte kontrasten, definisjonen, luften og oppløsningen en hemmende effekt på musikkens flyt. Jeg er tilbake på kjøpekablene foreløpig og vil bruke litt tid på det her.
Hva forteller dette? Jo, at det som direkte er best på hifiparametre ikke nødvendigvis er best for musikknytelse. Det er ikke tvil om at FAT LMC er best på mange parametre, og hifinerden i meg skriker når jeg bytter til kabler som ikke er like stramme, ikke like definerte, eller ikke like skarpt opptegnende av opptaksrommet
..
R