Lørdagen braket løs med Manfred Manns Earth Band, og kællen sjøl bak keyboardet, han fyller 86 år om noen uker.
Han måtte ut på golvet og synge med litt, han og, om enn med jukselapp.
Dette satt bra, tight og fint spill, bra lyd, og et fint utvalg låter, selvfølgelig med alle de hitene vi alle ville høre inkludert.
Takk og takk gutta, dette var knall!
Så var det pause mens det ble ryddet, og rigget for Wisbone Ash. Bandet hadde fløyet kl 05 fra Frankfurt, etter noen spillejobber i Tyskland, og kommet rett til Gressvik. Gutta tok lydsjekken sjøl, og den brukte de litt tid på, tydelig perfeksjonister, sånt liker jeg! De unnskyldte seg da, sa at sånn var festivallivet, og at
de ønsket å gi oss en god opplevelse. Det må vel nevnes at et par publikummere med framskreden promille, hadde høylytte meninger om dette.
"Se til hælvette åå kom i gang da, for svarte faaaaen! " osv osv.
Vel vel, så sparket bandet i gang.
Og lyden? Asså, jaaa!!! Det var så crispt og klart over hele fjøla, ren nytelse, og lett den beste lyden gjennom helga. Jeg må noen år tilbake;
10CC hadde også fab lyd på Gressvik, nå deler de den tronen med Wishbone Ash.
Enda bedre; vi snakker stor spilleglede fra svært dyktige musikere. Denne konserten var en opplevelse, en stor opplevelse. De spilte et godt utvalg,
en låt tilbake fra 1969, tre låter fra Argus med mye mer.
Stor takk gutta, jeg må dykke dypere inn i katalogen til Wishbone Ash, det er helt klart!
Så var det pause igjen, og den ble fylt med Deb Girnius, som skapte god stemning på den lille scenen, med egne låter, og covere fra f.eks.
Eagles og Johnny Cash. Det var party on med dans foran scenen og en dame som kan å vekke publikum.
Så var det tid for kveldens finale, norske Love Shack. Jeg hadde klødd meg litt i hodet over det valget. Et cover-band, som spiller 80-talls låter,
er det finalen???
Vel, jeg får bare spise alt det der i meg, det var en alt for elitisk tankegang.
Bandet sparket i gange med Frankie... - Relax, og fulgte opp med Prince - Let's go crazy, og derfra og ut, var det dans, klapping, jubel og allsang.
Her kom "alle" de store 80-talls-hitene som perler på en snor, og det satt midt i sikringsboksen til oss ute på gresset, gitt vår gjennomsnittsalder...
Lyden var nok den minst imponerende denne lørdagen, men det hadde ingen betydning. Gutta kunne spille, ikke no' tvil om det, og de bød på seg sjøl med
mye humor og tull på scenen, stor underholdningsfaktor!
Det var vel ingen låter vi ikke kunne synge med på, og stemningen var deretter, det var full fest.
Så, helt riktig vurdert, sommerfesten på Gressvik avsluttet med et fyrverkeri av et show. Det hadde vært dårlig gjort og sende noen på scenen etter det der.
Jeg måtte humre litt for meg selv etterpå; det der var fader i meg et par av samlekassettene jeg hadde i den første bilen min, spilt live.
Takk for i år Gressvik, vi ses neste sommer.
/Morten