- Ble medlem
- 27.12.2003
- Innlegg
- 2.300
- Antall liker
- 22
Kreasjonistene hevder ganske enkelt at G*d skapte verden med historie. Så kreativt kan det sies...oddgeir skrev:
Sleiven
The Missing Link er funnet
- Trådstarter oddgeir
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Sleiven
Ok.Man står fritt til å tro hva man vil enda,heldigvis,og jeg tror denne linken har endel gode poenger angående diverse dateringers nøyaktighet: http://www.christiananswers.net/q-aig/aig-c007.htmlJøgga skrev:GGjestemedlem
Gjest
Hva med å hente informasjon fra greie offentlige kunnskapssider som Wikipedia i stedet for å snuse opp konspiratoriske religiøse sider som kun har som hensikt å legitimere sitt eget tullball?Rune S skrev:
[video]mg3qQ4PcIVQ[/video]
Det virker som de kristne er livredd for at hele rammelet deres skal falle sammen som et korthus hvis de våger å lese faktainformasjon og ikke bare sniker seg rundt på forhåndsgodkjente religiøse sider. Begredelig og trist å se slik redselsfull selvsensur.
http://en.wikipedia.org/wiki/Carbon_datingLeste du linken Gjestemedlem?
Fakta har jeg sansen for,men jeg kan ikke se annet enn at desse dateringsmetodene har store usikkerhetsmoment.Leser man Bibelen ser man at forholdene på jorden tydeligvis var helt annerledes før flommen enn etter.Spor etter flommen finnes i alle kulturer,mens vitenskapsmenn har mye å tape på å finne fakta på det området.
Mitt rammeverk står stødig på helt andre verdier enn ditt,og denne gamle tipp-tipp-tanten din er nok mye viktigere for din tro enn min.GGjestemedlem
Gjest
Deler av det, men det er jo stort sett religiøs bullshit da, og noen spede forsøk på å diskreditere informasjon som ikke passer inn i eventyrboken.Rune S skrev:
Fra wikipedia om carbon dating:
"The technique of radiocarbon dating was developed by Willard Libby and his colleagues at the University of Chicago in 1949.[2] Libby estimated that the steady state radioactivity concentration of exchangeable carbon-14 would be about 14 disintegrations per minute (dpm) per gram. In 1960, he was awarded the Nobel Prize in chemistry for this work. He first demonstrated the accuracy of radiocarbon dating by accurately measuring the age of wood from an ancient Egyptian royal barge whose age was known from historical documents."
Kanskje litt mer troverdig enn litt kvasibullshit fra en religiøs tulling. Men så er jo også målgruppe stort sett dem ikke dem som søker kunnskap heller, men dem som søker halmstå for å klarmre sine religiøse feberfantasier til.
Prøv Ole Brum og de førti røverne i Hakkebakkeskogen når du er klar for neste steg i litteraturen.
Selvsagt. Med begge beina plantet i kristen betong står man like stødig om man så blir sluppet over bord på dypt vann.
Når det gjelder dette siste funnet så er ikke dette annet enn en mediahype og reklame. Populærvitenskap på sitt mest kommersielle, og egentlig ikke spesielt interessant for andre enn dem som sysler med slikt. Sharks & Nazies begynner vel å bli litt oppbrukt på Discovery Channel.
"Med begge beina plantet i kristen betong står man like stødig om man så blir sluppet over bord på dypt vann."
- Dette blir en slager! ;D
Jeg skal ikke bevege meg inn på en evolusjon-kreasjon diskusjon men la meg påpeke en ting: Vitenskapen har ingen agenda og har ingenting å tape på noen oppdagelse uansett hva det måtte være. Enkelte vitenskapsmenn kan sikkert ha en agenda men vitenskapen er nøytral, den har ingen meninger.Rune S skrev:
14C har vel for kort halveringstid til at karbon-datering kan brukes til noe som helst som er eldre enn 60-70 tusen år gammelt. Men karbon-datering er bare en av flere dusin ulike metoder for radiometrisk datering og mange av dem baserer seg på isotoper med halveringstid på flere titalls millioner år. Dessuten er, etter hva jeg forstår, den geologiske stratigrafien i funn-området godt forstått, og når man kombinerer flere dateringsteknikker på denne måten overkommer man langt på vei usikkerhetsmarginene i hver enkelt metode.
Der tar du helt feil og det finnes det mange eksempler på. Det står mye prestisje, penger, stolthet og identitet på spill.HC skrev:
Hvem betaler/sponser forskerne?orso skrev:
Hvem sitter på de respektive pengesekkene?
Hvem ønsker den aktuelle forskningen?
Betimelige spørsmål omkring forskernes "nøytralitet"
For enkelte vitenskapsmenn; Åpenbart.orso skrev:
For vitenskapen; Nei.
Du blander disse to sammen, orso.
- Ble medlem
- 03.11.2003
- Innlegg
- 441
- Antall liker
- 4
Synes du når stadig nye høyder i ufinhet Gjestemedlem. Du går faktisk rett inn i nyhetsbildet med dine ufine karaktristikker! Voksne mennesker er med på å gjøre barn til respektløse mobbere med sin atferd på diverse internettfora. Rart at Hi-Fi sentralens off-topic skal være sentrum for "sannheten"? Eller er det bare sånn, at det er noen med nesten ubegrenset fritid som har funnet seg sin egen lille andedam her inne? Med en liten heiagjeng, som også har god tid, har man funnet svarene på alle viktige spørsmål, og alle som våger å være uenige, MÅ latterliggjøres? Det foregår debatter rundt om, som omhandler sammenfallende temaer, men på et helt annet nivå. For all del, det finnes også de som tangerer eller er verre enn dette fora også. Som regel: Jo mer viten, jo bedre tone.Gjestemedlem skrev:Personlig har jeg ikke den helt store interessen av historie.Klarer ikke helt å se hva som skjedde for millioner år siden ,6000 år siden eller igår, har å bety for hvordan jeg skal leve livet her og nå og fremover,men jeg tror Bibelen forteller sannheten også om historiske begivenheter,og kun sannheter!
Akkurat hva 6 dagers skapelsestid betyr tror jeg ikke noen kan si med sikkerhet nå,for som påpekt tidligere i tråden er det sagt at 1 dag er som tusen år og tusen år som en dag for Gud,og at også tiden er noe som Han har skapt.Men jeg tror Han skapte hver art,og der er ingenting i Bibelen som indikerer noe ala evolusjonsteorien om at alt har utviklet seg fra blå Hubba-Bubba.
Bibelen forteller om en total oversvømmelse av jorden for ca 4400 år siden,og før det forteller den om en del rare fenomener som kjemper,normal levealder til mennesket på mange 100 år,skapninger med ild i munnen osv...
Dette her er sikkert ikke bevis for noe som helst for mange av dere,men der finnes endel interesante spørsmål til de som mener jorden er mange milliarder år gammel:
Jorda og månen
Månen fjerner seg gradvis fra jorda, noe som tilsynelatende betyr at tidligere var den nærmere. Hvis man tenker seg en nesten uforandret forflytning vil avstanden den har til jorden idag være for kort for de antatte milliarder av år. Månen vil også bli ødelagt hvis den kommer for nær jorden (Roche grensen). Et annet problem er at månen skaper tidevannet, og jo nærmere månen er jorda jo større blir tidevannshøyden. Dette vil før eller siden skape et stort problem hvis systemet er mangfoldinge millioner år gammelt. [1][2]
Populasjon
Vi har alltid observert at verdens populasjon (folketall) øker. Om menneskene hadde vært på jorden så lenge evolusjonistene hevder ville verden vært overfylt. Noen beregninger viser at det ville vært 60 000 folk per kvadratcentimeter.[2]
Spiralgalakser
Mange galakser er formet som spiraler. Problemet er at de sakte men sikkert mister formen sin, for de ytterste stjernene roterer fortere enn de innerste stjernene. Den observerte rotasjonshastigheten er såpass høy at hvis galaksene var mer enn noe få hundre millioner år ville den vært en rundt skive, og ikke en spiral. Så de kan ikke være milliarder av år gamle. [2][3]
Supernova rester
Når en stjerne dør (dvs. sprenger i stykker) kalles det et nova, eller et supernova hvis eksplosjonen er stor. Et supernova skjer cirka hvert 25. år. Dette etterlater seg støvrester (som Crab Nebula) som forblir synlige for angivelige millioner av år. Så hvis universet er milliarder av år, hvorfor finner vi rester etter bare 200-300 novaer? Det burde vært flere millioner. Det antallet vi finner ser ut til å være rester etter bare ca. 7000 år. [2][3]
Varme planetkjerner
Mange planeter kjøler seg ned og blir kaldere og kaldere. Dette er en prosess som ikke kan vare evig, til slutt er de rett og slett nedkjølt. Men ikke alle har kjølt seg helt ned? For eksempel, en av Jupiters måner Ganymede har et magnetfelt som indikerer en varm kjerne, og den burde ha blitt avkjølt for millioner av år siden. Den enkleste forklaringen er at Ganymede ikke er spesielt gammel. [2]
Saturns ringer
Saturns ringer er ustabile og fjerner seg fra planeten. Men siden de fortsatt er på plass kan de ikke være særlig gamle. Et estimat gir en maks levetid på rundt 10 000 år. [2][4]
Kort-tid kometer
Kometer flyr gjennom rommet men mister stadig materiale. Disse kort-tid kometene har en levetid på rundt 10 000 år. Så siden vi fortsatt har kometer kan ikke solsystemet være eldre enn 10 000 år. [2][3]
Jordens magnetfelt
Jorden har et magnetfelt og det mister stadig sin styrke. Siden det blir svakere må det bety at det tidligere var sterkere. Men blir magnetfeltet for sterkt gjør det liv på jorda umulig. Beregninger på dette gir at jorden ikke kan være eldre en 20 000 år. [2][3]
Jordas rotasjon
Jorda roterer om sin egen akse, men går saktere. Dette indikerer at før gikk den raskere. Hvis jorda er kun noen få tusen år gammel er dette ikke noe problem, men hvis jorda skal være millarder av år gammel blir det et stort problem. Man trenger ikke gå langt tilbake i tid før liv på jorda blir umulig. [2]
Sahara
Verdens største ørken Sahara vokser så den var altså mindre før. Undersøkelser har anslått at ørkenen er rundt 4000 år gammel, hvilket passer perfekt med teorien om en verdensflom for ca. 4400 år siden. Men hvis jorda er millioner av år gammel, hvorfor har vi ingen større ørken? [2]
Trykk i oljebrønner
Oljen vi finner er ofte under stort trykk. Det har vist seg at steinen og jorda over olja er lettere enn oljetrykket, noe som gjør at steinen ikke kan holde på olja mer enn ca. 10 000 år. [2]
Great Barrier Reef
Det største korallrevet i verden ligger utenfor Australia og heter Great Barrier Reef. Basert på en 20 års studie av revets vekst ble det anslått til å være under 4200 år gammelt. Men hvis jorden er millioner av år gammel, hvorfor har vi ikke noe større rev? [2]
Salter i havet
Regnvann og elver bringer med seg salter til havene og gjøre dem saltere. Havene inneholder per idag 3,6 % salt, hvilket kan ha blitt oppnådd på bare 5000 år. Selv under de mest generøse forutsetningene kan havene være maks 62 millioner år, og deres antatte alder er tre milliarder år. [2]
Slam på havbunnen
Vær og vind fjerner og frakter jord og stein med seg ned i havet. Dette danner et lag på havbunnen som nå har blitt ca. 400 meter tykt. Men hadde jorden vært flere milliarder år gammelt skulle dette laget vært mye tykkere. Faktisk med dages veksthastighet og inkludert kontinentaldrift (en av gammel-jord modellens «løsninger») gir at denne prosessen kan ha foregått i maksimum 12 millioner år, et tall som er mye lavere enn de påståtte 3 milliarder årene som er påstått. Dette stemmer derimot godt med en ung-jord modellen. [3]
For mye helium i mineraler
Når uran og thorium brytes ned til bly gir de fra seg helium. Denne prosessen tar sted i jorden grunnstein som befinner seg langt nede i jorda (zirkon krystaller i dyp og varm prekambrisk granitt). Siden helium er en gass lekker den ut, men målinger har vist at det er overraskende mye helium igjen i steinene, og at dette ikke kan ha foregått lengre enn 6000 (± 2000) år. Så steinene kan ikke være eldre enn noen få tusen år gamle, noe som stemmer strålende med ung-jord modellen med strider mot gammel-jord modellen som hevder de er rundt over 4 milliarder år gamle. [3]
For gammel karbon 14
Med sin korte halveringstid på ca. 5700 år burde ingen karbon 14 atomer eksistere i noe karbon eldre enn 250 000 år. Allikevel har det vist seg at det er umulig å finne noen naturlige karbonkilder under strata fra istiden som ikke inneholder vesentlige mengder karbon 14, selv om de skal være millioner, eller milliarder, av år gamle. Dette er et veldig sterkt bevis for at jorden bare er noen tusen år gammel. [3]
Landbruk
Det evolusjonistiske bildet forteller at mennesket eksisterte som jegere og samlere for 185 000 år under steinalderen, før de oppdaget landbruk for mindre enn 10 000 år siden. Men de arkeologiske bevisene viser at steinalder menneskene var like intelligente som vi er. Det virker da veldig rart at ingen av mennesker som bodde på jorden klarte å skjønne at planter vokser når du slenger frø i jorda. Det er mer sannsynlig at vi var uten landbruk kun i en kort tidsperiode etter flommen, hvis vi i det hele tatt har levd uten landbruk. [3]
Fjell på Venus
Siden planeten Venus er så nær sola har den en veldig varm atmosfære og svak overflate. Allikevel har den fjell som er minst like massive som omgivelsene, et høyere enn Mount Everest. Så hadde Venus vært milliarder av år gammel ville alle fjellene ha sunket ned og forsvunnet.[5]SSlubbert
Gjest
Fantastisk.Rune S skrev:Skal man lese Bibelen og særlig gamle testamentet bør man heller, eller i tillegg, lese de gamle sumerske tekstene (steintavlene) og Enuma Elish (den opprinnelige skapelseshistorien. GT er stort sett et sammensurium av gamle myter, historier og legender, komprimert til det mer eller mindre ugjenkjennelige.
Dersom man regner på rotte-bestanden med tilsvarende uklanderlige logikk, finner man at rottene i løpet av siste 1000 år skulle ha formert seg nok til å dekke jorden med et rotte-lag omtrent ut til Pluto's omløpsbane.Rune S skrev:
Vent! - Det observerbare antall rotter er jo i størrelseorden bare noen hundre millioner, så det må bety at rottene først ble skapt for ca. 20 år siden!
- Ble medlem
- 25.12.2003
- Innlegg
- 3.071
- Antall liker
- 34
Det er mange underlige måter å bruke matematikk og statistikk på. Dersom samme metode som her brukes på nordmenns gjennomsnittshøyde vil du se at de som deltok i slaget ved Stiklestad var ca 60 cm høye. ;DRune S skrev:
- Ble medlem
- 25.12.2003
- Innlegg
- 3.071
- Antall liker
- 34
Ja, dersom Jupiters gravitasjon ikke hadde påvirket Ganymedes hadde du vært på sporet av noe.Rune S skrev:
- Ble medlem
- 03.11.2003
- Innlegg
- 441
- Antall liker
- 4
Ja, vi er alle idioter!Titleist skrev:
Dawkins er trolig ikke helt feilfri, han heller. Les videre, hvis du gidder, og ikke bare er her for å "disse" andre?
Dawkins dekodet - Del 1: Virkelighet og vitenskap
Av Bjørn Are Davidsen
Tittel The God Delusion
Språk Engelsk
År 2006
Omfang 416 sider i hardcover
Det er ikke ofte oppgjør med Gud nærmer seg folkelesning. Nylig har vi imidlertid sett flere bestselgere fra det som ofte kalles de nye ateistene. Og hvis noen er i tvil, det er ikke argumentene som er nye. I stedet handler det om en ny fokus på temperament fremfor toleranse. Vi må slutte å ta med silkehansker på religion.
Først ute i denne runden var Sam Harris med programerklæringen The End of Faith: Religion, Terror, and the Future of Reason (2005) og oppfølgeren Letters to an American Nation (2006). Han ble tett fulgt av den noe mildere evolusjonsfilosofen Daniel Dennetts Breaking the Spell Religion as a Natural Phenomenon. Den engasjerte engelske zoologen Richard Dawkins bidro med The God Delusion Vrangforestillingen Gud. I tillegg har en annen gjenganger fra debatten de seneste årene, fysikeren Victor Stenger, nylig gitt ut God: The Failed Hypothesis.
Selv om hver av bøkene fortjener respons, skal vi av plassgrunner spesielt se på den som selger best, Dawkins. Valget er enklere siden bøkene har så mange fellestrekk, overlapp og gjenbruk av argumenter. Og ingen legger skjul på ønsket om å være kompromissløse og konfronterende. Alle har et klart ærend. De aksepterer ikke nonsens, dette er kampskrifter. Målet er å vise hvor irrasjonell og farlig gudstro er.
Ingen Habermas
Når dette er sagt er det ingen tvil om at en bok som The God Delusion (TGD) på rundt 400 sider rekker innom mange store og viktige temaer. Det handler om livet, om vitenskap og moral, for ikke å si om hva slags samfunn vi ønsker. Det sier seg selv at vi ikke kan komme inn på alt spesielt inngående i en kommentar, selv når den som her er lenger enn vanlige bokanmeldelser.
Skulle vi imidlertid sagt noe helt kort og konsist, er det nok at boka på mange områder minner om en vekkelsespreken. Dawkins sier allerede i starten av forordet at han først og fremst ønsker å vekke bevissthet. Men boka tyder ikke på at det er gudstroende han vil nå med sitt budskap. Både stil og innhold treffer langt bedre de som allerede er enige, samtidig som han sikkert også vil få gehør hos en del som står på sidelinjen.
Selv om han for et par år siden ble kåret til å være en av verdens fremste intellektuelle i magasinet Prospect1, er imidlertid Dawkins langt fra noen Habermas. Han er en zoolog som i store deler av boka beveger seg på filosofiske og faglige felter der det ikke virker som om han er inne i debatten. Og han har til tider en tone som ikke alle vil sette pris på i dannet selskap.
Utfordringen er imidlertid ikke at boka noen ganger er bevisst sarkastisk for å fremme poenger. Selv om heller ikke alle ateister liker stilen, må Dawkins få skrive som han vil. Boka kan likevel fort gjøre ateister en bjørnetjeneste. Siden han hausses opp i religionskritiske kretser vil nok mange enten de er religiøse eller ei - tro at hans argumenter er hva ateister har å by på. Når man så ser hvor mye han bommer, er det vanskelig ikke å avvise ateismen. På samme måter som ateister kan reagere på kristne som oser av stråmenn og selvgodhet og dermed ikke anstrenger seg for å se om det finnes bedre argumenter2 .
Så synes Dawkins da også i større grad å henvende seg til amerikanske ateister enn reflekterte religiøse. Det hjelper ikke at han er nesten helt sikker i sin sak. Er man overbevist om å ha all fornuft, vitenskap og moral på sin side, er det vanskelig å motivere seg til å forstå hva motparten faktisk sier, eller vurdere de mest oppegående av dem. I stedet velger han til og med å forestille seg argumenter3.
Det øker heller ikke hans posisjon i en europeisk diskurs at han imøtegår mer folkelige enn faglige argumenter. Og selv om det ikke er vanskelig å være enig i at P.G. Wodehouse er Englands beste forfatter av lette fortellinger, blir Dawkins egen humor for lettvint i debatten. Det er ikke til å komme fra at Chesterton og Shaw er i en annen klasse.
Vekke bevissthet
Men uansett hva man måtte mene om stil og tyngde, sier Dawkins tydelig fra at målet er å vekke bevissthet, spesielt på fire områder. Interessant nok handler allerede det første mer om psykologi enn rasjonalitet, og i stor grad knyttet til amerikanske forhold. For i Norge gir det nok ingen store overskrifter å fortelle at det er mulig å være ateist, og samtidig være både glad og balansert.
Tilsvarende overrasker nok heller ikke det andre området så mange her på berget. 150 år etter Darwin har opptil flere fått med seg at evolusjonslæren har vist at naturlige forklaringer kan erstatte overnaturlige.
Til gjengjeld hever nok flere øyebrynene en smule over hvor stor vekt han legger på sitt tredje vekkelsesmål. Dawkins gjør det til et hovedpoeng at vi må slutte å snakke om kristne eller muslimske barn. I stedet bør vi si barn av kristne eller muslimske foreldre. Barn er for unge til å vite hva slags religiøst standpunkt de bør ta.
Det fjerde punktet er en gjentagelse av Dawkins sin gamle polemikk om at religiøs oppdragelse er barnemishandling. Uten vitenskapelig etterprøving eller sjekk med relevant forskning på barndom og oppvekst. Heller ikke det siste området der Dawkins ønsker vekkelse handler om rasjonelle argumenter. I stedet får vi noe vi litt enkelt kan kalle motivasjonspsykologi. Dawkins vil ha frem at man kan være stolt over å være ateist. For det innebærer nesten alltid å tenke selv og dermed vise at man har en sunn personlighet. Og da trenger man sannelig ikke å unnskylde seg.
Selv om Dawkins i perioder stimulerer til å tenke, overrasker det at boka ikke drar tankene mer i retning av hvorvidt gudstro er en vrangforestilling. Det finnes sikkert ateister som blir styrket i sin overbevisning, men andre sitter nok fort igjen med flere spørsmål enn svar.
Ser ikke skogen for bare trær?
Mens medieomtalen skulle tilsi at vi fikk nye eller avgjørende argumenter, bringer de nye ateistene i stedet en ny tone av alvor. Forfatterne legger ikke skjul på hvor opprørte de er over terroraksjonene i New York, Madrid og London. Twin Towers ruver over landskapet. Dawkins er i første kapittel opptatt av at religion møter høyst ufortjent respekt. Reaksjonene på karikaturtegningene av Muhammed viser at vi er blitt for tolerante. Skal vi overleve må vi slutte å være unnfallende overfor religiøse i den offentlige debatten. I stedet bør vi løpende konfrontere religiøse med hvor absurd deres tro er. Media har fremstilt religion altfor positivt altfor lenge. Det er ikke underlig at kristne og muslimer føler seg ovenpå og beskyttet.
For en kristen i Norge oppleves nok dette som en diagnose av det mer pussige slaget. Ser ikke Dawkins at religiøse er blitt latterliggjort og angrepet i vesten siden 1700-tallet? En må kanskje være ateist for ikke oppfatte dette trekket ved vår kultur. Hvor mye har Dawkins egentlig fått med seg av de seneste generasjoners debattbøker, for ikke å si filmer og romaner? Har han ikke hørt om Da Vinci-koden? Hvor mange oppegående, redelige og tiltalende kristne kan han nevne fra de seneste generasjoners bestselgere? At selv USA et land han fremstiller som nærmest forfølger ateister - er nesten kjemisk fritt for kristne rollemodeller i filmer og TV-serier, styrker ikke Dawkins diagnose. At muslimer i noen sammenhenger kan bli behandlet litt vel positivt, skyldes ikke nødvendigvis for mye respekt for religion. Humanetiker og islamforsker Lars Gule viser at det går an å ha flere tanker i hodet samtidig. Selv om media noen ganger kan være for unnfallende, skyldes nok det mer et ønske om ikke å støtte rasisme og gi grobunn for fanatisme, enn at religion er unndratt kritikk.
På den andre siden peker Dawkins her på viktige sider ved vår kulturutvikling. Her finner vi nok skeptikerens uvilkårlige reaksjon på en postmoderne mentalitet. Dawkins er et ektefødt barn av moderniteten, og ser dermed på gudstro som skadelig og uttrykk for manglende kunnskap. Han synes mer hjemmevant i debatter fra slutten av 1800-tallet enn i dagens Morgenbladet. Mens moderniten oppfattet sannhet som noe felles man kunne nå ved rent rasjonelle metoder, er det vanligere i dag å splitte opp virkeligheten i subjektive og objektive deler. Den objektive verden handler om naturvitenskap og viten. Den subjektive om våre opplevelser og søken etter verdier og mening.
NOMA i en splittet verden
Ettersom religion i vår kultur tilhører det subjektive, er den i offentlig debatt ofte hevet over krav til rasjonalitet og etterprøvbarhet4. Dette toucher også forholdet mellom tro og viten, som ofte fremstilles som til dels helt motsatte ting5. Tanken er nok også at det er unødig provoserende å diskutere noe som er så personlig og viktig for mange. Så lenge man aksepterer samfunnets lover, kan man tro og mene hva som helst.
Men som god modernist aksepterer ikke Dawkins dette. Han går hardt ut mot de som snakker om at det ikke er noe overlapp mellom tro og vitenskap. I motsetning til evolusjonsbiologen Gould avviser han hva denne kalte for ikke-overlappende myndighetsområder (nonoverlapping magisteria - NOMA). Dawkins mener det er intellektuelt uredelig med en egen sfære for religion, på siden av hva naturvitenskapen kan undersøke. Det skaper irrasjonelle gjøkunger i samfunnet, og ingen vet hvor store de kan bli. Siden det også har skjedd mye galt i religioners navn, er de rett og slett noe menneskeheten bør slutte med. En vitenskapelig tilnærming vil hjelpe oss til å bli kvitt religion.
Samtidig synes Dawkins paradoksalt nok å være farget av en postmoderne mentalitet. Ettersom religion i en slik sammenheng tilhører det rent subjektive, er det ingen kriterier for å skille mellom ulike retninger. Og for Dawkins synes all tro å være blind tro. I stedet for å vurdere om det kan være større prinsipielle og praktiske forskjeller, skjærer han all religion over én kam, selv om han vedgår at retninger som buddhismen ikke engang har noen gudstro. Dawkins veksler dermed mellom å kreve objektiv og rasjonell behandling av religion, og å definere all religion i samme, subjektive bås. Uten å sette seg objektivt eller rasjonelt inn i dem6.
Vitenskap og virkelighet
Samtidig er det tankevekkende å se hvordan Dawkins selv opptrer som tenkende og følende menneske. For går man inn på hva han skriver og uttaler i ulike sammenhenger, ser vi at også Dawkins bebor en delt virkelighet7. Det er vanskelig å se noe annet enn at han lever i en spenning mellom sitt ateistiske livssyn der alt følger uavvendelige naturprosesser - og sine opplevelser av hva det vil si å være menneske.
Dette handler ikke kun om at han mener at livet handler om mer enn det som tilhører naturvitenskapen. Det stikker dypere enn som så. Kanskje er det nettopp fordi han oppfatter universet og biologiens verden som så meningsløs og likegyldig til godt og ondt8, at han føler seg nødt til å skille så tydelig mellom natur og kultur. Selv om ingen har hevet fanen høyere enn ham for evolusjon og naturlig utvalg, vegrer Dawkins seg for å bruke dette som grunnlag for etikken9. Han oppfatter det til og med som et kjennetegn på vår storhet at vi kan bryte med vår biologiske basis og egoistiske gener og velge upartisk altruisme, noe som ikke har noen plass i naturen. Vi kan være rebeller mot vårt opphav10. Når han blir presset på spørsmålet om vi faktisk kan velge noe, om vi virkelig har noe vi med rette kan kalle fri vilje, erkjenner Dawkins at han er inkonsistent. Men han klarer ikke å leve som om vi mangler fri vilje, selv om det ikke er rom for ekte frihet i hans eget naturalistiske grunnsyn11. Det sitter nok likevel langt inne for ham å vurdere om dette kan være med og antyde at hans eget livssyn ikke stemmer med virkeligheten.
Forståelig oppgjør med religion
Når dette er sagt, er det samtidig mulig å ha sympati med noe av Dawkins sitt anliggende. Oppgjøret med religion er på mange måter forståelig. Han er ikke alene om å være dypt bekymret for at irrasjonelle krefter og sterkt undertrykkende kulturer skal ta over, enten vi snakker om lover eller politiske ordninger. De færreste ønsker noen inkvisisjon eller Sharia.
Men samtidig gjør denne frykten at man kan overgeneralisere. Det er til dels store ulikheter mellom religioner, både i seg selv og i ulike tidsperioder. Dawkins synes imidlertid likhetene er viktigere enn forskjellene. Han anstrenger seg dermed ikke for å skille mellom for eksempel religioner med og uten religiøse lover. Han diskuterer ikke om det er forskjeller mellom på den ene siden konservative og tradisjonsorienterte retninger og på den andre siden fundamentalt førmoderne. Han vurderer ikke om noen religiøse retninger har større ressurser i forhold til å støtte og grunngi demokrati, naturvitenskap og menneskerettigheter enn andre. I stedet blir all gudstro oppfattet som prinsipielt farlig fordi den i følge Dawkins er irrasjonell.
Noe av dette handler antagelig om at han har en tradisjonell ateistisk fortelling i bakhodet. Han synes dermed å basere seg på 1800-tallets oppfatning av historien, ikke minst om forholdet mellom kirken og vitenskapen. Med et slik bakteppe er det fort gjort å se på enhver form for maktmisbruk og overgrep av hvem som helst i hvilken som helst retning som representativ for all religion. Han synes til og med i noen grad å oppfatte manipulasjon og maktmisbruk som noe av troens vesen. Og trusselbildet er at det er dette som kommer til å vinne, hvis vi ikke slutter å ha respekt for religion.
Dermed gjelder det å si fra høyt, tydelig og uten at det kan misforstås på rasjonalitetens og moralens vegne. Oppgjøret med gudstro handler kort sagt om det gode liv.
Sviktende research
Men skal man bære frem en kritikk, hjelper det å vise at man vet hva man snakker om. Til å skrive så mye om temaet, viser Dawkins en merkelig mangel på interesse for å forstå kristen tro. Han forsvarer det til og med ganske høylydt. Fordi Gud ikke finnes, er nemlig teologi tomhet. Dermed er det ingen grunn til å sette seg inn i hva fremstående teologer har sagt og ment. Logikken er at om noen hevdet at nissen eksisterte og laget en nisseologi ut av dette, ville det være like meningsløst som Dawkins opplever at teologi er. At man da risikerer å lage så mange stråmenn at kristne kan finne det vanskelig å holde seg alvorlig, synes ikke å bekymre.
Dermed er det ikke overraskende at Dawkins har lite kjennskap til hvordan teologer tenker og tolker Bibelen. Men dette synes å være symptomatisk for en større utfordring hos ham. Vi finner nesten samme mangel på interesse hver gang han går utenfor naturvitenskapens verden. Resultatet er at han heller ikke virker veldig kjent med hvordan filosofer, historikere, psykologer eller antropologer arbeider når de forsker og bruker kilder, for ikke å si vurderer gyldigheten av argumenter12.
Det gjør ikke saken bedre at Dawkins har en tendens til å støtte seg til religionsskeptiske artikler og sitatsamlinger. Baserer man seg i for liten grad på litteratur fra normale forskere og reelle meningsmotstandere, er det fort gjort å bomme, for ikke å si vanskelig å kreve å bli tatt på alvor13. Nå beviser man ikke Guds eksistens om man skulle lykkes med å redusere Dawkins troverdighet. Men om ikke annet antyder det at man bør være forsiktig med å stole på hans dømmekraft.
Faktafeil
Dawkins pussige faktafeil viser seg allerede på side 1 av forordet. Her drømmer han seg bort med John Lennons Imagine. Han forestiller seg dermed at det uten religion ville vært slutt på selvmordsbombing. Når han så motsier seg selv ved å nevne de sekulære tamiltigerne senere14, er nok årsaken at boka også er dårlig redigert. Hadde Dawkins opptrådt vitenskapelig ville han for øvrig basert seg på studier av selvmordsbombing, og ikke spilt på fordommer om at det må være religiøse årsaker til slikt. Slike studier synes for øvrig å vise at dette vel så mye kan ha politiske som religiøse årsaker, selv blant palestinere15.
På samme side 1 leser vi også at det ikke ville vært noen konflikt i Nord-Irland uten religion. Heller ikke her har Dawkins direkte anstrengt seg for å forstå bakgrunn og sammenhenger, som den engelske erobringen og undertrykkelsen av Irland. Når han i tillegg ser ut til å mene at ikke-religiøse regimer ikke ville rasert kunstverk, i motsetning til hva Taliban-regjeringen gjorde med bevaringsverdige buddhafigurer, er han nok i drømmeland.
Dawkins gjør det ikke lettere for seg selv med sitatsurfing. Når han uten blygsel hevder at Luther totalt aviste fornuften, og bl.a. siterer ham med at alle som vil være kristne bør rive ut fornuftens øyne, er det basert på løsrevne sitater fra nettet, ikke på kjennskap til Luther16. Antagelig er det fordi det stemmer med hans egne fordommer, at han ikke gjør noe forsøk på å forstå hvordan Luther oppfattet fornuften17 eller hvordan andre teologer har gjort dette de seneste par tusen år18.
Aldri noe ondt i ateismens navn?
Om man kan synes at Dawkins er snar til å kritisere religion, er han enda snarere med å frikjenne ateisme. Han hevder dermed at det ikke er det minste bevis19 på at ateisme har ført til noe vondt i historien. Enkeltateister kan gjøre onde ting, men de gjør ikke onde ting i ateismens navn20. Påstanden er dessverre like forstemmende enten den nå bunner i at Dawkins ikke vet bedre, eller bare ikke vil innrømme skyggesider ved sekulære og ateistisk orienterte regimer21. Han bedyrer at han riktignok ikke er i bransjen som teller hvilke onde hoder som tilhører hvilke ideologier, selv om han få sider senere hevder at religionskriger har vært fryktelig vanlige. Uten å definere begrepene eller referere til kvantitative studier av krigsretorikk. Det virker vel kanskje heller ikke som om han synes det er så farlig å telle onde hoder, siden ateismen per definisjon er frikjent.
Vi ser her også hvordan Dawkins kan bytte hest i sin argumentasjon. Han fremhever ved passende anledninger at selv om gudstroende i gamle dager gjorde noe virkelig bra, kan man ikke gi deres tro æren, fordi alle den gang trodde på Gud. Men så bytter han hest midt i løpet og skriver som om det primært er troens skyld, når gudstroende i historien har gjort noe ondt. Kristen tro har ikke vært noen viktig inspirasjon til det gode, tross alle store kunstnere og vitenskapsmenn, fordi det var omtrent den eneste muligheten på den tiden22 og Newton hevdet virkelig at han var religiøs. Det samme gjorde nesten alle frem til det nittende århundre23. De gode har altså bare vært kristne i navnet mens de onde har vært det i gavnet.
Selv om det er hevet over tvil at religion har vært involvert i en rekke konflikter, berører Dawkins i liten grad i hvilken grad, hvor ofte eller hva som har gjort at religion kan ha spilt en rolle. Det er ikke gitt at historikere automatisk oppfatter religion som utløsende eller viktigste årsak i selv en religiøs konflikt. Dermed nevner han heller ikke om man for eksempel kan se paralleller mellom det å gjøre overgrep i Guds navn for tusen år siden med å kjempe for imperiet på 1800-tallet eller for demokratiet for i våre dager. Menneskets historie har mange eksempler på hvordan vi opphøyer også ikke direkte religiøse verdier til noe som begrunner ulike typer krig og konflikter. Det er i det hele tatt en svakhet hos Dawkins at han ikke vurderer betydningen av at politikk og maktbruk overfor det som samfunn ser som indre eller ytre fiender, vil kreve en begrunnelse i hva kulturen oppfatter som god moral.
For Dawkins er konklusjonen i stedet klar og entydig. Han fraskriver livssynet ethvert ansvar når ateistisk orienterte regimer begår massemord, mens det er ingen unnskyldning når kristent orienterte regimer gjør det. Dawkins oppfatning er rett og slett at fravær av tro ikke kan motivere til handling. For ham er det ikke å tro på Gud like motiverende for handling som det er ikke å samle på frimerker. Det er like irrelevant som det ville være for avholdssaken om en som mente alkohol var roten til alt ondt, begikk massedrap på produsentene. Det han overser er muligheten for at noen som er sterkt overbeviste om at religion er noe negativt, kan bruke dette til å begrunne at religion og religiøse må stoppes, uten å være så nøye med midlene. Eller om mangel på tro på at man er ansvarlig for noe som er høyere enn samfunnet, for ikke å si seg selv, kan gi færre hemninger i hvordan man opptrer for å fremme sine mål. Spesielt hvis man tror man kan komme unna med det.
Mens Dawkins avviser på prinsipielt grunnlag at Stalins eller andres ateisme kan ha hatt noe å gjøre med deres handlinger (og dermed ser etter andre forklaringer), leter han ikke etter prinsipielle unnskyldninger eller alternative forklaringer når han omtaler religiøst orienterte samfunn. Dawkins tar heller ikke opp i hvilken grad nettopp fravær av gudstro i for eksempel kommunistiske regimer, kan ha tilskyndet ønsket om en religionsløs utopi. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at samfunn som mener man vinner på å fjerne religion, har falt for fristelsen å brutalt å bekjempe det som oppfattes som bakstreverske krefter.
Selv om det ikke er vanskelig å se paralleller mellom Sovjetunionens persondyrking og ulike typer religiøse mekanismer, ble de mange overgrepene og drap på religiøse i stor grad begrunnet nettopp i ateismens navn, støttet av ateistiske museer og indoktrineringsforsøk.
Når det er sagt, betyr ikke det nødvendigvis at ateisme automatisk fører til noe slik. Men skal man avgjøre hva som er de reelle årsaker til handlinger i historien, er det ikke sikkert at man først må se på retorikken som blir brukt. Eller konkludere med det svaret som passer ens egen agenda best.
Men hvis Dawkins likevel ønsker å spille kortene på denne måten, er det også viktig å se dette fra motsatt vinkel. Mener man at fravær av tro på noe ikke kan motivere til noe ondt, er det vanskelig å bytte hest og hevde at det kan motivere til noe godt. Skal man vurdere hva det ligger å gjøre noe i ateismens nevn, kan det rett og slett være fruktbart å se på hvilke ressurser som en slik livsholdning kan innebære, som virkelighetsforståelse. Vi skal se litt mer på det i forbindelse med diskusjonen om det er forskjell på en verden med og uten Gud, i neste del av kommentaren.
Enkle og ensidige fremstillinger
Dawkins imponerer i det hele tatt lite i sin historiefremstilling. Han hevder at kristendommen i likhet med islam ble spredd ved sverdet, svingt først av romerske hender etter at keiser Konstantin løftet den fra eksentrisk kult til offisiell religion (side 37). Muligens mener han at kristen tro er blitt spredd ved soldatmakt, noen ganger, men at dette først begynte etter mer enn 300 år. Men ut fra sammenhengen kan det vanskelig leses på annen måte enn at kristen tro vanligvis er blitt spredt ved sverd. I såfall velger han å overse at det selv etter hans egne ord - i motsetning til islam - tok flere hundre før vi finner sverdbruk med noe man kan kalle en kirkelig begrunnelse24. Og selv da har dette handlet mer om maktkamp enn misjon. Nyere studier viser at for eksempel Norge ble kristnet over lang tid25. Først var fra år 1000 skjedde dette også med sverd som del av bølgen av europeiske statsdannelser, men heller ikke da som den nødvendigvis mest fremtredende fremgangsmåten26.
Dawkins gjør også den vanlige tabben å tro at korstogene var misjonsforsøk. Det handler i det hele tatt mer om vinkling enn vitenskap når Dawkins hevder at jødedom, kristendom og islam har hatt en felles militær erobringstaktikk for å utbre sin tro.
Tilsvarende ser vi når han skal behandle Bibelen. Selv om han mot slutten av boka viser forståelse for at Bibelen er et litterært verk som er viktig i vår kultur, på linje med Shakespeares verker, blir han for enkel når han skal vurdere den religiøst. Her havner han fort i samme grøft som de enkleste fundamentalister. Han omtaler Bibelen som om den enten utelukkende må ses som et litterært verk, eller er noe ærlige kristne må ta helt bokstavelig.
Dawkins synes å legge opp til at det eneste redelige er å ta alle vers som like gyldige, enten vi snakker om lover og fortellinger i Det gamle testamentet eller lignelser og formaninger i Det nye. Siden han finner feil og umoralske handlinger i deler av Bibelen er det ikke grunn til å tro på noe av den, og enda mindre bruke den som grunnlag for moral. Dawkins gjør dette uten å henvise til en eneste forsker på Det gamle testamentet, eller å nevne behovet for å forstå sammenhenger, språklige virkemidler og hvordan tekster i Bibelen er blitt tolket gjennom historien.
Her begynner man i det hele tatt fort å gni seg i øynene. For det første er det tydelig at det han angriper er ukritisk bokstavtro, og ikke hvordan toneangivende tenkere og teologer har lest Bibelen gjennom historien27. For det andre er det besynderlig hvor ukritisk han selv gjengir andres påstander. Han presterer dermed å referere til en kritisk gjennomgang i det skeptiske magasinet Free Inquiry av fortellingene om Jesu fødsel. Her hevdes bl.a. at Matteus sitt ønske om å oppfylle messianske profetier (av Davids ætt, født i Betlehem) for å glede sine jødiske lesere, havnet i frontkollisjon med Lukas sitt ønske om a tilpasse kristen tro til hedensk hellenistisk religion (jomfrufødsel, tilbedelse av konger etc.).28 Ser vi etter oppdager vi imidlertid at i realiteten nevner både Matteus og Lukas at Jesus er av Davids ætt, og at han ble født i Betlehem, mens det er Matteus som forteller om de vise menn. Dermed faller noe av futten ut av Dawkins retoriske spørsmål i neste avsnitt om de som tar Bibelen som en nøyaktig historisk rapport aldri åpner boka som de tror er bokstavelig sann? Akkurat her hadde han nok hatt fordel av å åpne boka for sin egen del, selv om han ikke tror den er bokstavelig sann.
Det gjør ikke saken bedre at han to sider før omtaler et avsnitt hos C.S. Lewis (som ifølge Dawkins burde ha visst bedre29) som omtaler Jesus som enten sinnsyk, slem eller Gud selv. Men i motsetning til hva Dawkins tror, er ikke dette noe direkte argument for Guds eksistens. I stedet imøtegår Lewis her primært de som konkluderer - ut fra Det nye testamentet30 - med at Jesus bare var en stor morallærer, selv om han hevdet at han var Gud. Når så Dawkins fortsetter med å si at Det finnes en fjerde mulighet, nesten for opplagt til at det er behov for å nevne den, nemlig at Jesus gjorde en ærlig feil. Det er mange mennesker som gjør det, blir man igjen sittende med store øyne. For dette er jo nettopp muligheten som Lewis sammenligner i dette avsnittet med en som gjorde den ærlige feilen å tro at han var et posjert egg31. Det er rett og slett ikke enkelt å argumentere for at noen ved sine fulle fem er ærlig overbeviste om at de er Gud selv. Dermed er nok konklusjonen at det nok heller er Dawkins som burde ha visst bedre.
Andre og siste del av anmeldelsen ser bl.a. nærmere på det som Dawkins oppfatter som sitt kronargument mot gudstro.
- Ble medlem
- 03.11.2003
- Innlegg
- 441
- Antall liker
- 4
FOTNOTER
1 Siden Dawkins nevner dette i The God Delusion, kan vi her nevne at Prospect Magazine ikke syntes fullt så imponerte i sin anmeldelse av boka. Det bør være tankevekkende når et magasin som setter ham så høyt, og som mener han har rett i sine hovedlinjer, bruker en ganske så krass tone og det under overskriften Dawkins the Dogmatist ( http://www.prospect-magazine.co.uk/article_details.php?id=7803 ). Anmeldelsen åpner friskt med at It has been obvious for years that Richard Dawkins had a fat book on religion in him, but who would have thought him capable of writing one this bad?
2 Nå er det nok ikke til å unngå at også mine kommentarer i noen grad risikerer å slåss med stråmenn og være for bombastiske. Det er dermed ingen tvil om at det anbefales å lese Dawkins og gjøre seg opp sin egen mening.
3 Det gjør muligens boka mer personlig, men øker ikke den opplevde seriøsiteten at Dawkins stadig refererer til sine egne konstruksjoner fremfor å sitere reelle tenkere: Here is the message that an imaginary intelligent design theorist might broadcast (side 132), the following statement from an imaginary apologist (side 230), My imaginary religious apologist (side 231), Let's invent an imaginary quotation from a moral philosopher (side 293).
4 Det er mange som har levert ulike typer kritikk og analyser av denne type oppdeling, også blant kristne. I sin vurdering av Vestens idéhistorie bruker teologen Francis Schaeffer (1912-1984) et bilde av et toetasjes hus.
Overetasjen er den personlige og private delen av virkeligheten der vi finner religion, verdier, moral og estetikk. Her handler det om hvilke opplevelser, følelser og verdier som gir meg mening og betydning. I overetasjen har jeg frihet til å danne meg mine egne meninger og verdier.
Underetasjen er den rasjonelle og offentlige del av virkeligheten. Her handler det om kunnskap, og nøytrale fakta knyttet til naturvitenskap og fornuft, uten tro på eksistensen av noen Gud eller noe åndelig. I underetasjen er alt som foregår utelukkende naturprosesser, noe som vanskelig etterlater noe rom for ekte frihet.
Også misjonsforskeren Lesslie Newbigin ser vanntette skott mellom fakta/vitenskap/fornuft/objektivitet og verdier/religion/følelser/subjektivitet som en av Vestens helt grunnleggende plausibilitetsstrukturer (et uttrykk hentet fra Peter Bergers Sacred Canopy, 1967).
Utfordringen mange opplever er at hvis vi lar alt handle om underetasjen, forsvinner ekte mening og verdier. Hvis overetasjen tar over, opplever mange tilsvarende at vitenskap og objektivitet forsvinner, slik vi kan se klare tendenser til i New Age og postmodernisme.
Vi ser samme utfordring når toneangivende filosofer har forsøkt å trekke praktiske konsekvenser ut fra underetasjen og en verden av rene naturprosesser. Hume, Hegel, Schopenhauer og Nietszche landet på en radikal skepsis til fornuftens spillerom og gyldighet. Tenkere som Darwin, Freud og Marx gjorde ikke saken bedre. Resultatet var at mange følte seg fanget i en årsak-virkningsverden der samfunnsmessige, psykologiske og biologiske faktorer er hele fortellingen. Vi er styrt av krefter utenfor vår kontroll. Vår tanke er ikke fri. Vi føler at vi har fri vilje, men vitenskapen har vist noe annet. Heller ikke kvantefysikk åpner for frihet, kun for vilkårlighet. Hvis man tenker på denne måten, er det ikke rart om man ønsker seg en ferie i overetasjen.
5 I realiteten bygger selv det vi oppfatter som viten på mer grunnleggende trosforestilinger og antagelser, knyttet til virkelighetsforståelser og hva som er plausibelt i vår kultur. Det betyr ikke at tro og viten egentlig er det samme, men at de kan henge sammen på andre måter enn vi vanligvis tenker. Se mine kapitler om tro og vitenskap i boka Tro Vitenskap sammenheng eller sammenstøt, redigert av Espen Utaker, Lunde 2006.
6 En viktig debatt som ikke Dawkins berører er hva som kan grunngi vår rasjonalitet. Er universet meningstomt og for alle praktiske formål mekanistisk, blir også rasjonalitet et usikkert fenomen. Hvis alt er blitt til ved en formålsløs evolusjon, finnes det ikke noe rasjonelt fundament for våre verdier og vår betydning, kun emosjonelle. Det naturlige utvalg knytter seg mindre til om vi kan løse abstrakte vitenskapelige eller filosofiske spørsmål, enn til om vi kan spre våre gener. I prinsippet er det ingen forskjell på om mine erkjennelser av virkeligheten er sanne eller usanne/fordreide, så lenge de fremmer min overlevelse.
Dawkins ser indirekte noe av utfordringen når han vinkler det hele med at våre hjerner er utviklet for å overleve i vår mellomverden (middle world). Vi er for store til å se atomer, og for små til å erkjenne universet. Som andre dyr er vår erkjennelse begrenset til det vi trenger for å overleve. Dermed er det vanskelig å vite hvor mye av vår erkjennelse som faktisk samsvarer med virkeligheten. Er naturlig utvalg hele historien, underminerer vi troen på noen fundamental gyldighet av vår egen rasjonalitet slik Plantinga behandler i sitt evolusjonære argument mot naturalismen..
Vi ser av nyere kulturhistorie at dette hos mange har skapt eksistensiell fortvilelse og ofte lengsel etter å finne mening, enten man nå leter i sterke opplevelser (fra narkotika til rock), eller i religiøse og politiske bevegelser.
Schaeffers poeng er at et holdbart livssyn krever et grunnlag som er så bærekraftig at det kan koble etasjene. Han ser dette i The God Who Is There. Finnes det en Gud, kan etasjene kobles. Da har vi et grunnlag både for naturvitenskap og fri vilje, for vitenskap og verdier. Ellers er alt i overetasjen oppspinn og personlige meninger uten ekte kriterier for å skille mellom alternativene.
7 Vi ser en slik todeling mellom under- og overetasje hos psykologen Steven Pinker i How The Mind Works (W. W. Norton 1997, side 55): ethical theory requires idealizations like free, sentient, rational, equivalent agents whose behavior is uncaused, and its conclusions can be sound and useful even though the world, as seen by science, does not really have uncaused events. For hvis mine valg er forårsaket av noe annet enn meg selv, i hvilken grad er jeg da ansvarlig? Pinker ser utfordringen: Without a clearer moral philosophy, any cause of behavior could be taken to undermine free will and hence moral responsibility. Science is guaranteed to eat away at the will, regardless of what it finds, because the scientific mode of explanation cannot accommodate the mysterious notion of uncaused causation that underlies the will.
Og han legger ærlig nok til i et ekko av Humes opplevelse av sine skeptiske konklusjoner (som at verken sansene eller fornuften kan gi pålitelig kunnskap og at det ikke er mulig å fastslå objektive, etiske normer) som søkte og latterlige når han vendte tilbake til dem etter å ha koblet av med gode venner (side 56): Science and morality are separate spheres of reasoning. Only by recognizing them as separate can we have them both... A human being is simultaneously a machine and a sentient free agent, depending on the purposes of the discussion... The mechanistic stance allows us to understand what makes us tick and how we fit into the physical universe. When those discussions wind down for the day, we go back to talking about each other as free and dignified human beings.
Deler vi som Pinker gjør i denne boka (han skal senere ha endret syn) verden i et vitenskapsspill og et etikkspill, er imidlertid spørsmålet om de har noen overlappende myndighetsområder (eller magistrater, for å følge Dawkins uttrykksmåte). Kort sagt: Er det øvre eller nedre etasje som skal bestemme? Hvis man hevder som Dawkins om religion at alt skal vurderes ut fra naturvitenskap, er spørsmålet om det også gjelder hans egne verdier.
8 In a universe of electrons and selfish genes, blind physical forces and genetic replication, some people are going to get hurt, other people are going to get lucky, and you won't find any rhyme or reason in it, nor any justice. The universe we observe has precisely the properties we should expect if there is, at bottom, no design, no purpose, no evil and no good, nothing but blind pitiless indifference, fra "God's Utility Function", Scientific American (November, 1995), side 85.
9 As an academic scientist I am a passionate Darwinian, believing that natural selection is, if not the only driving force in evolution, certainly the only known force capable of producing the illusion of purpose which so strkes all who contemplate nature. But at the same time as I support Darwinism as a scientist, I am a passionate anti-Darwinian when it comes to politics and how we should conduct our human affairs (A Devils Chaplain, side 10-11).
10 Dette er en høystemt konklusjon fra slutten av første utgave av The Selfish Gene (1976). Dawkins sier her forøvrig både at we are survival machinesrobot vehicles blindly programmed to preserve the selfish molecules known as genes" og at only we have the power to rebel against the tyranny of our selfish replicators". I underetasjen (vitenskapens verden) er vi ikke frie, men ved å gjøre et trossprang til overetasjen, lander Dawkins på at vi likevel er det.
Psykologen Keith Stanovich spinner videre på dette i The Robot's Rebellion: Finding Meaning in the Age of Darwin (University of Chicago, 2005). Utfordringen er hvordan vi som fullt ut styrte av arv og miljø likevel kan ha frihet og finne mening. Stanovich finner svaret i at selv om vi er roboter laget som redskaper for våre gener, kan vi med våre høyt utviklede analytiske evner gjøre opprør mot programmeringen både i våre gener og memer (kulturelle forestillinger - mem er et omdiskutert begrep Dawkins som bruker som en kulturell analogi til biologiske gener, uten å ha klart å vise at memer er noe mer vitenskapelig etterprøvbart enn Gud). Boka omtales som et revolusjonært manifest om hvordan vi kan ha mulighet til frihet og dermed menneskelighet, selv om vi i utgangspunktet er roboter. At vi alle opplever denne muligheten betyr imidlertid ikke at det er lett for Stanovich å forklare hvordan det faktisk kan skje hvis universet ikke har rom for annet enn ufravikelige naturprosesser. For å lykkes må Stanovich i praksis bevege seg opp i overetasjen slik at vår analytiske tenkning likevel kan være løsrevet fra arv og miljø. Det er dermed ikke underlig at det oppleves noe paradoksalt når boka beskrives på amazon.com med Only by recognizing ourselves as robots, argues Stanovich, can we begin to construct a concept of self based on what is truly singular about humans: that they gain control of their lives in a way unique among life forms on Earththrough rational self-determination. Vi kan altså kun begynne å bli selvbestemte ved å erkjenne at vi er roboter.
Dawkins foretar samme type trossprang i sitt engasjerte angrep på religion som umoralsk. Det er vanskelig å komme fra at han opplever moral som noe sterkere enn en tidsbestemt konsensus. Hans dilemma er imidlertid at det ikke går noen vei fra observasjon av hvordan ting er, til hvordan ting bør være. Han synliggjør sin egen konflikt mellom under- og overetasjen når han både er så moralsk engasjert og så direkte hevder at vi lever i en verden der det dypest sett ikke finnes noen hensikt, noe ondt eller godt, bare blind, nådeløs likegyldighet. Som skapt i Guds bilde kan imidlertid ikke Dawkins leve som om verden dypest sett er amoralsk, eller som om han selv egentlig er en robot.
11 Dawkins understreker i The God Delusion at han selv er monist og mener at alt egentlig stammer fra samme grunnprinsipp. For Dawkins er dette materie/energi. Siden mind is a manifestation of matter (side 179) må våre tanker og vilje i alt og ett følge materiens lover. I replikkvekslingen Who wrote Richard Dawkins's new book?, http://www.evolutionnews.org/2006/10/who_wrote_richard_dawkinss_new.html , vedgår da også Dawkins at det fra hans ståsted er logisk å avvise fri vilje. Det er egentlig like feil å klandre noen for å gjøre noe galt som når hotelleieren Basil i Fawlty Towers gir bilen sin juling for ikke å starte. Men Dawkins klarer ikke å leve etter dette og innrømmer at han føler at han har fri vilje. På spørsmål om han oppfatter dette som inkonsistent svarer han I sort of do. Yes. But it is an inconsistency that we sort of have to live with - otherwise life would be intolerable. But it has nothing to do with my views on religion - it is an entirely separate issue. Dawkins må med andre ord igjen ta turen opp i overetasjen for at livet ikke skal bli uutholdelig.
Det er ellers interessant å se at han ikke er prinsipiell nok til å koble vurderinger av fri vilje med livssyn.
Vi ser mer av hvordan Dawkins strever når han skal relatere sin virkelighetsforståelse til verdier og hverdagsliv, på Nick Pollard talks to Dr. Richard Dawkins, http://www.damaris.org/content/content.php?type=5&id=102 .
12 Tankegangen er nok også en oppfatning av at teologi ikke kan kalles et vitenskaplig fag fordi det baserer seg på en ikke-falsiferbar antagelse om Guds eksistens. Men selv om dette skulle ha stemt (hvis Dawkins på alvor mener at gudshypotesen er falsifiserbar, må det vel følge at teologi er en vitenskap så lenge Gud ikke er formelt falsifisert), handler det nok også om en spenning mellom humanistiske og naturvitenskapelige fag. Man kan studere innholdet og betydning av Shakespeares verker, selv om det i noen kretser er omstridt om det egentlig har levd en person med det navnet. Filosofi har andre krav til vitenskapelighet enn fysikk. Selv kravet om falsifiserbarhet lar seg strengt tatt ikke falsifisere, men er like fullt avgjørende i naturvitenskapelig metode.
13 En gjennomgang av bl.a. spesifikke feil om alt fra amerikanske rettssaker til gudsbevis finnes i en rimelig balansert diskusjon på http://p090.ezboard.com/fbooktalkfrm113 , se f.eks. om første kapittel på http://p090.ezboard.com/Ch-1--A-DEE.../fbooktalkfrm113.showMessage?topicID=11.topic
En generell oversikt og kritikk finnes i Robert Stewarts anmeldelse i Journal of Evolutionary Philosophy på http://www.evolutionary-philosophy.net/review_god_delusion.html og i Andrew Wilsons Deluded by Dawkins (Kingsway Publications 2007, i en tidligere utgave som The Dawkins Delusion, http://www.kings-church-eastbourne.org/library-page/documents/The_Dawkins_Delusion.pdf ).
Hans misforståelser av gudsbevis sees i Peter Williams Who's Afraid of the Big Bad Wolf? Richard Dawkins' Failed Rebuttal of Natural Theology, http://www.arn.org/docs/williams/pw_goddelusionreview2.htm . MP3-fil på http://www.ecs.soton.ac.uk/~pjb304/...-PeteWilliams-TheGodDelusionDeconstructed.mp3 og foiler på http://www.ecs.soton.ac.uk/~pjb304/SUCU_talks/eternity/TheGodDelusionSouthampton.ppt .
En mer bastant og kalvinistisk kritikk er Steve Hays The Dawkins Delusion (en tittel som tydeligvis ligger lett i pennen) på http://triablogue.blogspot.com/2006/10/dawkins-delusion.html
14 Side 306
15 Jeremy Ginges, a psychologist at the New School, finds that belief in God does not promote violence, combative martyrdom or almost anything else the "God delusion" was blamed for at the conference. University of British Columbia psychologists Ara Norenzayan and Ian Hansen have recently shown, for some 10,000 subjects surveyed in several countries and continents, that although believing "my God is the only God" increases the odds of scapegoating by 32%, simply believing "there is a God" decreases the tendency to blame others for one's troubles by 45%. These researchers also show that atheists with exclusivist beliefs are just as likely to scapegoat others as Christians, Jews or Muslims. Se http://www.edge.org/discourse/bb.html , der ateister diskuterer samfunnsviteren Scott Atrans kritikk av Harris og Dawkins, og Atrans tankevekkende svar.
16 Side 190 der Dawkins kun gir henvisning til en kort side med urefererte Luthersitater.
17 Luthers oppgjør var ikke mot fornuft som sådan, men mot bestemte tendenser innenfor senmiddelalderens skolastiske tradisjoner med tilløp til ørkesløse diskusjoner og flisespikkeri. For Luther var viktig å formidle at fornuften alene ikke kan føre til frelse. Han gikk dermed i kjent stil klart ut mot de som mente noe annet. Kun Guds nåde kan gi frelsende tro, ikke våre egne gjerninger. Vi er avhengige av ydmykhet og tro, ikke av syllogismer. I teologiske diskusjoner var det imidlertid viktig å underbygge sine standpunkter med skriften og fornuften, og ikke med ubegrunnede menneskepåfunn og drømmerier (fra skriftet Grund und Ursach (Begrundelse og hjemmel), 1521). Luther var langt fra noen moderne rasjonalist, men satte fornuften høyt i hverdag og vitenskap, som vi ser vi av sitater (lett fornorsket etter http://www.lutherdansk.dk/1 Luther-leksikon 30-09.04/index1.htm ) som
Det er virkelig sant at fornuften er virkelig og den viktigste av alle ting. Målt med de andre ting i livet er den det aller beste, ja, noe rent frem guddommelig (WA 39 I. 175, Tesene om rettferdiggjørelsen, 1538)
Det som er mot fornuften, er sikkert nok enda mer mot Gud (WA 8. 629, Om munkeløftene, 1521).
Fornuften kan holde sitt lys høyt og rose seg av at være klok i verdslige, forgjengelige ting. Men den kan slett ikke klatre opp i himmelen, og man spør den ikke til råds i saker, som angår frelsen. For i dette er verden og fornuften helt blind, de er og forblir i mørket, og vil aldri i evighet lyse og skinne. Det eneste lys er Kristus alene. Han kan og vil råde og hjelpe. (WA 46. 587, Joh 1-2, 1537-38)
18 Se for eksempel mitt kapittel Hva har Bibelen gitt vitenskapen i boka Tro Vitenskap sammenheng eller sammenstøt, redigert av Espen Utaker, Lunde 2006.
19 Side 273
20 Side 278
21 Humanetisk Forbunds tidsskrift Humanist legger heldigvis ikke så mye i mellom om antihumanismen i den sekulære tradisjon i nummer 1/2003. I et intervju med Bernt Hagtvedt (Fornuftens skyggesider), er da også en av problemstillingene den motsatte av hva Dawkins synes å legge opp til. Hagtvedt får dermed følgende spørsmål: Rasjonalismens historie rommer et skrekkgalleri med fangeleirer og tvangssterilisering og autoritarianisme. Ligger det i rasjonalismen en drift mot slike overgrep, på samme måte som det ser ut til at enhver religion kan skape sin egen inkvisisjon? Selv om Hagtvedt svarer nei på at det er uunngåelig at en rasjonalistisk livsholdning fører til slike renhetstyrannier, er han opptatt av å finne og etablere mekanismer i humanismen som kan hindre dette.
22 Side 86-87
23 Side 98
24 Skal man uttale seg historisk om kristendommens fremvekst, bør man nok ha lest Rodney StarksThe Rise of Christianity (1996) og den noe lettere oppfølgeren Cities of God (2006).
25 Dawkins nevner ikke hvor mye kristne har delt sin tro med naboer eller gjennom handelsmenn som har påvirket over større avstander, for ikke å si misjonærer og munker som systematisk har plantet menigheter.
26 Se f.eks. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article962272.ece og http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1081217.ece
27 For eksempler på dette henvises til Hva har Bibelen gitt vitenskapen i boka Tro Vitenskap sammenheng eller sammenstøt, redigert av Espen Utaker, Lunde 2006.
28 Side 94
29 Side 92
30 Så er det selvsagt en annen diskusjon om hvor langt vi kan stole på hva Det nye testamentet formidler at Jesus faktisk sa og gjorde.
31 I am trying here to prevent anyone saying the really foolish thing that people often say about Him: Im ready to accept Jesus as a great moral teacher, but I dont accept his claim to be God. That is the one thing we must not say. A man who was merely a man and said the sort of things Jesus said would not be a great moral teacher. He would either be a lunatic on the level with the man who says he is a poached egg or else he would be the Devil of Hell., fra Mere Christianity av C.S. Lewis, 1952, side
- Ble medlem
- 03.11.2003
- Innlegg
- 441
- Antall liker
- 4
Dawkins dekodet - Del 2: Teser og tekanner
Av Bjørn Are Davidsen
Tittel The God Delusion
Språk Engelsk
År 2006
Omfang 416 sider i hardcover
I denne andre delen av kommentaren til Dawkins sitt oppgjør med gudstro i The God Delusion, fokuserer vi spesielt på hans omtale av gudsbevis. Vi ser også på om Gud er en vitenskapelig hypotese, og om det å tro på Gud er det samme som å tro på flyvende tekanner og spagettimonstre.
Som vi så i første del av denne anmeldelsen, er The God Delusion en bok som berører mange og viktige temaer. Den legger ikke skjul på sin agenda. Det må bli slutt på at et så irrasjonelt og farlig fenomen som religion møter så mye ufortjent respekt. Når noen går så hardt ut, er det imidlertid en utfordring å vise at man virkelig forstår sine meningsmotstandere.
Som belyst i del 1 lykkes ikke Dawkins med det. Han bommer til og med på sentrale sider ved hva Jesus stod for. I stedet for å lese Det nye testamentet, eller undersøke med representative teologer, henviser han til en artikkel i bladet Skeptic1. Her hevdes det at Jesus forkynte en moral som kun gjaldt de som tilhørte hans egen gruppe, jødene. Og tilsvarende en fiendtlighet overfor de som ikke tilhørte denne gruppen. Det var Paulus som tok med seg evangeliet til de hedenske svinene.
Leser man dette uten å kjenne stoffet, er det lett å la seg rive med av Dawkins. Men det hadde nok økt hans troverdighet om han hadde nevnt at selv om Jesus fokuserte på jødene i de få årene han forkynte, finner vi klare utsagn om å elske sine fiender. Lignelsen om Den barmhjertige samaritan er i all ettertid blitt det store eksemplet på at nettopp utgruppen er min neste som jeg skal elske. Det hører også med at Jesus selv hjalp romerske offiserer, og at hans nære disippel Peter var blant de aller første som henvendte seg til også andre enn jødene. Dawkins hadde nok også her tjent på en mer redelig enn retorisk fremstilling.
Kristen tro i sitt eget bilde
Vi opplever i det hele tatt stadig at Dawkins sliter med stråmenn. I stedet for å bruke tid på å finne ut hva motparten faktisk står for, lager han seg i stor grad en motpart i sitt eget bilde. Muligens bygger han på erfaringer med bastante amerikanske kreasjonister og vage anglikanske kapellaner. Uansett henviser han ikke engang til standardinnføringer i teologi eller religionsfilosofi, for ikke å si mer filosofiske og prinsipielle forsvarsskrifter. Ser man litteraturlisten hans, er det i det hele tatt vanskelig å finne tyngre akademiske verk eller toneangivende kristne tenkere. I stedet henviser han stadig til ateistiske støttespillere som Michael Shermer og Sam Harris, for ikke å nevne den nå avdøde forfatteren Douglas Adams.
Resultatet er at Dawkins ikke engang nevner de mest kjente talsmennene i dagens debatt om Guds eksistens, som Craig og Plantinga2. Eller deres ateistiske motparter, med unntak av et nikk til en bok av Mackie fra noen tiår siden. At Dawkins er innom den britiske filosofen Swinburnes korteste bok om Gud3, og på få setninger avviser Ward og Polkinghorne, endrer ikke inntrykket. Når han heller ikke omtaler eller bruker bibelforskere som Wright, Meier, Dunn og Brown er det ikke rart at han er overfladisk i omtaler av alt fra Bibelen til gudsbevis og moralfilosofi. Når Dawkins kommer inn på Alister McGraths kritiske analyse av hans eget forhold til tro og vitenskap i boken Dawkins God, er det bare for å fortelle at McGrath i den boken ikke har oppgitt noen grunner til å tro på Gud. Det samme grepet ser vi i debattfora på Internett når noen antyder feil hos Dawkins. Kan man ikke formelt bevise Guds eksistens, er det ikke noe poeng i å kritisere The God Delusion.
Litteraturlisten røper da også at det stort sett er lettvekterne Dawkins baserer seg på. Det går så langt at han til og med uten kritisk distanse trekker frem en produksjon som The God Who Wasnt There, en amatørfilm som hevder at Jesus ikke en gang har eksistert4. Dawkins opptrer her på mange måter som hans sympatisører: Liker man konklusjonen, ser man gjerne velvillig på argumentasjonen.
Gudsbevis og logikk
Gudsbevis er et område som kan handle om ganske avanserte logiske vurderinger. Det er også noe av et minefelt der det er viktig å holde tunga rett i munnen. Ikke minst krever en behandling av dem at man anstrenger seg for å forstå tenkningen bak. Selv om nok de færreste blir kristne eller ateister av å lese gudsbevis, er det spennende hver gang oppegående tenkere vurderer verdien av dem. En rasjonalist som Dawkins burde med andre ord vært i stand til å turnere dem på måter som kunne gitt leserne innsikt i styrker og svakheter. I det hele tatt er forholdet mellom logikk og livssyn, mellom filosofi og virkelighetsforståelse, noe som det er vel verdt å bruke tid på.
Når vi så leser hva Dawkins sier om gudsbevis, er det imidlertid vanskelig ikke å bli skuffet. Ikke fordi han - uten å overraske noen - avviser dem så klart, men fordi han i for stor grad går utenom. Det skinner gjennom at han ikke tar prosjektet alvorlig.
Fundamentale misforståelser
Dette er dessverre svært tydelig i kapittel 3 og 4 av The God Delusion. Og når han selv hevder at det er her, spesielt i kapittel 4, at vi finner kjernestoffet i boka, blir det en dobbelt pussig opplevelse. Han styrker ikke sin egen sak når han til og med her ender opp med å misforstå og avvise på feil grunnlag.
I sin omtale av middelalderfilosofen Aquinas tre første gudsbevis, hevder Dawkins uten omsvøp at de er lett selv om jeg nøler litt med å si det, gitt hans storhet å avise som tomme. Dawkins burde nok imidlertid nølt enda litt mer. I stedet presterer han uten å sitere Aquinas å si at hans kosmologiske gudsbevis baserer seg på forestillingen om årsaksrekker og påkaller Gud for å avslutte dem. De gjør den helt uberettigede antagelse at Gud er immun fra årsaksrekken (side 77). At dette ikke i det hele tatt er hva Aquinas gjør, synes han ukjent med. Ser vi etter, oppdager vi at Aquinas ikke antar, men konkluderer ut fra rasjonell argumentasjon med at ekte uendelige rekker av årsaker eller forklaringer ikke er mulige. Dermed trenger vi noe som kan stå utenfor og forårsake rekkene, uten selv å være forårsaket av noe annet. Ellers havner vi i en logisk umulighet.
Man kan mene mye om denne type gudsbevis som for øvrig har gjennomgått en modernisering de seneste tiår. Skal man motbevise dem, bør man imidlertid vise at man forstår dem. Dawkins holdning synes i stedet å være at siden Gud ikke finnes, er gudsbevis verken mulige eller rasjonelle. Hadde de vært det, ville de vært allment aksepterte for lenge siden. Og siden dette er noe helt opplagt, trenger man ikke anstrenge seg for å avvise religiøse bevis. Det holder med noen skeptiske setninger. Kanskje er det grunnen til at han ikke siterer de beste formuleringene, og hopper over noen av de som brukes mest. Hans oppfatning av hele temaet antydes nok også av at han etter en lettvint gjennomgang av det ontologiske bevis5 forsøker å latterliggjøre gudsbevis generelt ved å vise til parodier på nettet6.
Religiøse opplevelser
Når Dawkins skal avvise at religiøse erfaringer og opplevelser kan peke mot Gud, gir han ikke noe formelt argument, men bare peker på at erfaringer kan være selvbedrag. Våre hjerner er i følge Dawkins så godt programmerte for å simulere opplevelser at det er en barnelek å skape visjoner av Jomfru Maria eller engler7. Kanskje er det derfor Dawkins opplever at han ikke trenger å si noe mer om temaet.
Det er egentlig alt som det er behov for å bli sagt om personlige opplevelser av guder eller andre religiøse fenomener. Hvis du har hatt en slik opplevelse kan det godt være at du har en sterk tro på at den var ekte. Men ikke vent at resten av oss skal tro deg på ditt ord, spesielt ikke hvis vi har den minste kjennskap til hvor sterkt hjernen kan virke"8.
Egentlig er det nok behov for å si atskillig mer. For her har vi å gjøre med noe som Dawkins ikke engang presenterer som et argument, kun som en konklusjon. Man kan ikke slutte logisk fra at våre hjerner kan skape illusjoner, til at alle religiøse erfaringer dermed utelukkende er illusjoner. Ikke minst må han vise hvorfor dette i så fall kun handler om religiøse opplevelser.
For hvis hjernen er en mester i å skape illusjoner, kan den jo like mye gjøre det på andre områder. Uten holdbare forbehold, argumenter og avgrensinger, kan Dawkins dermed fort nøre opp under en radikal skepsis til alle opplevelser, inkludert naturvitenskap. Det kan nok bremse noe av entusiasmen for empiriske studier hvis jeg skulle mene at alt jeg opplever, også i forskningslaboratorier, kan være generert av hjernens mektige simuleringsprogrammer.
Det hjelper ikke at Dawkins her ser ut til å tenke i en sirkel. Logikken synes fort å nærme seg at siden religion jo ikke er reelt, kan heller ikke religiøse opplevelser være reelle.
Når det er sagt, er det nok ingen tvil om at det er lett å la seg rive med av egne eller andres sterke opplevelser. Bruker vi utelukkende dette som argument, har vi fort flyttet inn i det rent subjektive, til overetasjen som vi snakket om i del 1 av denne kommentaren. Opplevelser kan krydre et livssyn, men er et for ustøtt fundament å bygge det på.
Det antropiske prinsipp
Dawkins imponerer heller ikke når han kommer til det såkalte antropiske prinsipp9. Som han nevner går dette på at universet viser seg på flere og helt fundamentale måter å være egnet for liv. Fysikere har regnet ut at hvis fysikkens lover og konstanter hadde vært bare lite granne annerledes, ville universet ha utviklet seg på en slik måte at liv ville vært umulig (side 141). Universet er fininnstilt for liv, enten vi snakker om tyngdekraften, tiltrekningskreftene mellom atomer eller lyshastigheten. Akkurat som i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene er universet "akkurat passe" for oss.
Men dette snur så Dawkins på hodet. Han hevder at prinsippet er et alternativ til forklaringer basert på Gud. Det er ikke slik at det antropiske prinsipp krever en forklaring, nei, det er en forklaring. Dawkins synes å himle med øynene over religiøse som ikke forstår dette:
Uansett hvor lite antall planeter som finnes med akkurat de rette betingelsene for at liv skulle oppstå, er vi nødt til å være blant den minoriteten, fordi vi er her og tenker over dette. Det er et merkelig faktum, for øvrig, at religiøse apologeter elsker det antropiske prinsipp. Av en uforståelig årsak, tror de at det støtter deres sak. Men det er tvert i mot. Det antropiske prinsipp er på samme måte som naturlig utvalg et alternativ til designhypotesen. (side 136).
Det Dawkins ikke nevner er at spørsmålet som må besvares ikke er det faktum at vi lever på et livsvennlig sted, men hvordan det kan ha seg at livsvennlige steder eksisterer i det hele tatt. Det antropiske prinsipp er ikke en forklaring på den enkle observasjonen at vi eksisterer, det er en måte å formulere observasjonen på. Selv om den eneste verden vi kan eksistere i, er en der fysikkens og biologiens lover er slik at de tillater det, er ikke det faktum en forklaring på hvorfor omstendighetene er eller måtte være slik.
Hvor sannsynlig er liv og bevissthet?
For her er det mye som må stemme samtidig. Dawkins starter med å vurdere dette ut fra antall planeter i universet. Han understreker at hvis man har fått sin bevissthet vekket av å forstå prinsippet om evolusjon ved naturlig utvalg, lar man seg ikke så lett overvelde av tilsynelatende umuligheter i den naturlige verden. Ser vi på vår planet synes overgangen fra noe som ikke er levende (ikke-biologisk kjemi) til noe som er levende å utgjøre et større gap enn noen overgang vi finner i den påfølgende evolusjon. Dawkins mener at dette faktisk er en svært usannsynlig hendelse. Men den trengte bare å skje én gang. Og siden det er så mange planeter i universet, var det bare å vente at det ville skje minst ett sted. Selv om han nok undervurderer dette dramatisk ved å legge opp til at oddsene er så gode som én milliard til én, har han nok rett i at det enorme antall planeter i universet hjelper.
Nå er denne type god of the gaps-tankegang teologisk tvilsom. Bibelen bruker ikke Gud for å forklare hull i vår naturvitenskapelige viten10. Men selv om vi likevel skulle fulgt Dawkins sitt opplegg, blir sannsynligheten forsvinnende lite selv om vi har en serie hendelser med så gode odds (noe som virker ganske tvilsomt11). Dawkins selv nevner tre hendelser. Overgangen fra ikke-liv til liv, videre opprinnelsen av den eukaryotiske cellen (den vi bl.a. finner i menneskekroppen), og at vi har utviklet bevissthet. Regner vi kun på disse tre hendelsene og setter sannsynligheten for hver så høy som 1:109, blir produktet 1:1027.
Hva innebærer så dette? Et enkelt overslag basert på at det er rundt 100 milliarder stjerner i hver av rundt 100 milliarder galakser, gir at det finnes 1022 stjerner i universet. Antar vi at det i snitt er 10 planeter rundt hver stjerne, blir det alt i alt 1023 planeter. Ser vi dette i sammenheng, blir den totale sannsynligheten 1:104 selv med Dawkins for at man skal ha kommet seg over alle kløftene, eller 0,0001 - en tidels promille.
Selv om vi altså er like optimistiske som Dawkins i å regne ut odds, er det likevel noe sånt som 99,999 % sannsynlighet for at vi ikke er her ved en tilfeldighet. Antar vi med samme lave sannsynlighet at universet skulle være fininnstilt for liv, blir produktet 1:1036 og den totale sannsynlighet 1:1013. Selv med Dawkins egne optimistiske anslag, ender man altså med svært lav sannsynlighet. Går man inn på mindre optimistiske anslag, blir sannsynligheten forsvinnende liten.
Interessant nok setter imidlertid ikke Dawkins opp noen regnestykker av denne typen. I stedet hevder han uten omsvøp at det hele kan forklares ut fra det antropiske prinsipp. Tankegangen er at det er milliarder av planeter som har utviklet liv på bakterienivå, men bare en liten andel av disse livsformene klarte å krysse gapet til noe slikt som den eukaryotiske cellen (side 140). I følge Dawkins er svaret at siden vi er i live, eukaryotiske og bevisste, må vår planet være en av de ytterst sjeldne planetene som har krysset alle tre kløftene (side 140-41). Det er vanskelig ikke å oppleve at Dawkins her bygger mer på tro og håp, enn vitenskapelige vurderinger.
Dawkins kronargument
Måten Dawkins til slutt redder seg i land på, er å si at uansett hvor usannsynlig det er at vi er her, er det ingen løsning å sette opp noe som er enda mer usannsynlig. Dette betrakter han da også som sitt ugjendrivelige kronargument og vier det dermed et helt kapittel.
Dawkins poeng er kort sagt at Gud må være mer kompleks og dermed mindre sannsynlig enn skaperverket. Dette er da også Dawkins kjerneargument, som han har brukt siden The Blind Watchmaker fra 1986. Han trekker her frem Martin Rees som i boka Just Six Numbers nevner seks spesifikke verdier som må være fininnstilte for at liv i universet skal være mulig. Gitt den enorme spennvidden i mulige verdier, er fininnstillingen så lite sannsynlig at forklaringen synes å være at noen har stilt inn dette på et kontrollpanel utenfor universet med ufattelig presisjon. Dawkins er imidlertid ikke imponert. Med et bilde hentet fra eventyret om Gullhår og de tre bjørnene der hun stadig finner stoler og tallerkener som akkurat passer til henne, svarer han at en Gud som er i stand til å beregne Gullhårs verdier for de seks sifrene må være minst like usannsynlig som den fininnstilte kombinasjonen selv. Og det er i sannhet lite sannsynlig hvilket i realiteten er selve premisset for diskusjonen vår. Det følger av dette at teistens svar mislykkes fullstendig i å løse problemet. Jeg ser ikke noe annet alternativ enn å avvise det, mens jeg er forbløffet over antallet mennesker som ikke kan se problemet og virker oppriktig tilfredse med det guddommelige tastevrider -argumentet12.
Selv om Dawkins forsøker å formulere det noe mer vitenskapelig, koker det altså ned til det vanlige spørsmålet om hvem som skapte skaperen. Det er da overraskende at han ikke går mer inn på debatten rundt dette spørsmålet enn hvorvidt Gud er et enkelt vesen eller ei. Han diskuterer dermed ikke om noe kan oppstå av absolutt ingenting, eller om det alternativt faktisk må eksistere noe som er uskapt og har det filosofer betegner som nødvendig væren. Og om det kan finnes grunner til å tenke at dette kan nærme seg noe vi kan kalle en Gud.
Uansett står spørsmålet igjen om hvordan vi kan forklare at vi finnes, gitt så dårlige odds. Dawkins nevner en ofte brukt analogi. En person skal henrettes ved skyting, men er fortsatt uskadd etter at alle soldatene har fyrt av. Selv om den eneste grunnen til at han kan reflektere over saken er det faktum at alle bommet, er det som Dawkins sier tilgivelig av ham å spekulere på om de kan ha vært bestukket eller beruset.
Er multiverset løsningen?
Siden sannsynligheten selv etter Dawkins vurderinger er så lav, ser han seg nødt til å trekke inn teorier om at det finnes mange universer. For med et stigende antall universer, øker også sannsynligheten for at fysikkens lover tillater liv i ett av dem. Resultatet er at han for å unngå å trekke inn en Gud som ikke kan bevises vitenskapelig, må ty til en teori som heller ikke kan bevises vitenskapelig. Den kan kun antas, siden det er så lite sannsynlig at det eneste eksisterende univers er fininnstilt. Han foretrekker dermed en ikke-observerbar enorm mengde av universer fremfor en ikke-observerbar Gud. Multiverset er i følge Dawkins en enklere forklaring, siden Gud bare må være enda mer kompleks enn multiverset.
Det er forøvrig interessant at Dawkins ikke nevner interessante følger av sin egen logikk. For en konsekvens er at dess mer sannsynlig vitenskapen finner liv og bevissthet, dess mer sannsynlig er det at Gud finnes. Skulle man oppdage at liv og bevissthet nærmest er noe naturnødvendig, er det tilsvarende nesten nødvendig at Gud finnes. Og dess mer umulig det er at vi skulle blitt til av oss selv, dess mer umulig er det at Gud finnes. Er vår eksistens så lite sannsynlig at det ikke kan tenkes andre forklaringer enn overnaturlige, er det overnaturlige motbevist. Dawkins logikk kunne med andre ord vært mer elegant.
Men han har også andre utfordringer. For Dawkins ser ut til å tenke sannsynlighet knyttet til et univers med mange kjente lovmessigheter, på noe som er utenfor vårt univers. Han behandler det overnaturlige som om det er naturlig. Hans logikk handler her mer om en gud som må oppstå gradvis i et materielt univers, enn om noe som gudstroende ser for seg.
Det er imidlertid vanskelig å argumentere for at en som har frembrakt og opprettholder naturlovene selv er underlagt disse. Finnes det en Gud, er ikke dette en som er satt sammen av målbare størrelser og uten videre kan sammenlignes med kompleksitet i den materielle verden. Gud defineres ofte i filosofien som et ikke-avhengig vesen med maksimale storhetsegenskaper (great making properties) som godhet, makt, viten og nødvendig eksistens13. Dawkins oppgir da heller ingen kvantifiserbare metoder som egner seg for å etterprøve hans egne påstander om Guds manglende sannsynlighet14.
Er Gud en vitenskapelig hypotese?
Når dette er sagt, er det på sin plass å se nærmere på om Gud kan vurderes på samme måte som en vitenskapelig hypotese. Både Stenger og Dawkins er opptatt av at religiøse påstander som gir seg ut for å si noe om virkeligheten, må kunne etterprøves. Men for Dawkins er ikke gudshypotesen motbevist, den er rett og slett unødvendig15. Naturlig utvalg er en god nok forklaring. Han finner heller ingen indisier som kan støtte den. Dawkins låner her Bertrand Russells bilde av gudstro som like absurd som å hevde at det svever en tekanne rundt en fjern planet, men at den er for bortgjemt til at den kan observeres. Eller at det finnes et flyvende spagettimonster som har skapt jorda og universet. Dermed hevder Dawkins at det er de som påstår at det finnes tekanner, monstre og guder som har ansvaret for å bevise det.
I realiteten bommer denne type analogier. Kristne bør være like lite tekanne-ister som Dawkins16. For spørsmålet er ikke hvilke gjenstander eller vesener som finnes i vårt univers, men hvilken type univers som finnes. Handler tilværelsen for eksempel om noe som dypest sett er rasjonelt? Tekanner er nyttige for sitt formål, men har lite livssynsressurser. De er ikke i stand til å være grunnlag for eksistens, etikk, verdier eller vitenskapelig metode. Og slett ikke til mer eksistensielle ressurser som mening, betydning, verdier og moral. Hadde vi i Vesten satt vår lit til tekanner ville det ikke støttet overbevisningen om at det fantes en lovgiver utenfor naturen og dermed etterprøvbare lover i naturen17. Fremveksten av moderne naturvitenskap ville ikke hatt mye støtte av en tekannetro.
Vi kommer likevel ikke unna at Dawkins her reiser et svært viktig spørsmål. På hvilken måte ville tilværelsen vært annerledes med og uten en Gud? Uansett hva annet de sier må vitenskapsmennene som hevder at vi kan dele universet i atskilte myndighetsområder (magisteria) innrømme at et univers med en overnaturlig intelligent skaper må være veldig forskjellig fra et univers uten. Forskjellen mellom de to hypotetiske universene kunne vanskelig vært mer fundamentalt i prinsippet, selv om den ikke er lett å teste i praksis18.
Utfordringen er rett og slett at det er svært vanskelig å stille seg på siden av det eneste universet vi kjenner. Vi er i for stor grad farget av våre egne tanker og erfaringer, behov og ønsker. Skulle vi likevel forsøke, må vi virkelig lene oss bakover for å være så prinsipielle og frittenkende som mulig. For forskjellen er som Dawkins sier, helt fundamental19. Hvis vi skal vurdere de konkurrerende hypotesene om Gud finnes eller ei, må vi til og med starte uten engang fasitsvaret at det eksisterer noe univers. Vi må se på spørsmål som hvis vi ikke visste noe som helst annet om tilværelsen enn at det ikke eksisterte noen Gud, ville det da vært rimelig å tenke at det eksisterte et univers? Vi må som antydet over følge opp med å se på hvilken hypotese som best kan forklare at vi faktisk lever i et univers der liv i det hele tatt er mulig, der det har skjedd en overgang fra ikke-liv til liv, der vi har utviklet den type celler som vi har, og til og med fått bevissthet.
Vi må også se på hvilke ressurser som ligger i hver av hypotesene. Hvilke finner vi i et univers som dypest sett er komplett upersonlig, uten vilje, godhet eller bevissthet, og utelukkende handler om materie og energi i bevegelse? Hvilke ressurser finner vi i et univers med utgangspunkt i en person med egenskaper som vilje, kjærlighet og kreativitet? Hvilken av hypotesene har best rasjonelle og eksistensielle ressurser? I hvilken er det mest sannsynlig at vi vil føle at vi har fri vilje, er moralsk ansvarlige og føler skyld? For ikke å si trenger å oppleve noen former for mening, verdi og tilgivelse for at livet ikke skal bli for uutholdelig?
Hvilket univers gir best grunnlag for en tro på vår egen rasjonalitet og evne til å tenke abstrakt? Hvilken hypotese kan best forklare hvorfor universet faktisk synes forståelig og underbygge at vitenskap dermed i det hele tatt er mulig og verdifullt?
Denne type store spørsmål kan kreve ganske stor plass å behandle. Men med over 400 sider til rådighet burde nok Dawkins hatt anledning til å berøre dem bedre.
Moral uten Gud?
Når Dawkins beveger seg fra det vitenskapelige til spørsmålet om verdier, er hans konklusjon at Bibelen ikke gir grunnlag for moral. Til det finner han for mange dårlige eksempler, spesielt i Det gamle testamentet. Han hevder at selv kristne må stille seg utenfor Bibelen for å avgjøre hva i den som er verdt å følge20. Dawkins lander dermed på at moral er noe vi alle kan mene noe om uten å ty til Gud. Men når han gjør dette, forutsetter han på mange måter det han skal bevise. For skal man betegne handlinger som umoralske, trenger man gyldige kriterier. Mener man at moral ikke er absolutt, men situasjonsbestemt og under utvikling, er det vanskelig å se hvordan man kan avgjøre om handlinger for tretusen år siden var moralske eller ei. Og hvordan kan vi vite at de ikke var nødvendige, gitt situasjonen?
Den eneste måten å lande på at det virkelig er ekte forskjell på rett og galt, er at vi lever i et univers der det faktisk finnes en slik forskjell. Spørsmålet er dermed om vi lever i et univers der ting bare er, eller om vi lever i et univers som også handler om hvordan ting bør være. Har alt utelukkende naturlige forklaringer, er det dypest sett ikke rom for noen bør. Kanskje nettopp svekkelsen av dypere bør-begrunnelser grunnen til at vi er blitt mer forsiktige med moralske pekefingre og foretrekker ordet etikk fremfor moral? For den til enhver tid gjeldende etikk er kun uttrykk for en enighet, konsensus, eller oftere en flertallsavgjørelse om hvordan samfunn og mellommenneskelige forhold skal fungere akkurat nå.
Men i praksis er det ikke slik moral fungerer, eller kan fungere. Det er heller ikke slik vi opplever moral i vårt indre. For konsensus handler mer om lovverk enn moral. Dawkins krasse angrep på Det gamle testamentet21, synes ikke kun å handle om en annen konsensus. Han synes i stedet faktisk å finne det reelt moralsk opprørende og galt. Men det er uklart hvordan han mener vi kan kritisere tidligere tider, uten å vise til en høyere moral som gjelder til alle tider.
Man kan som Dawkins godt argumentere rasjonelt og evolusjonært for hvordan moral kan ha utviklet seg. Men er det eneste forklaring, blir det fort en bortforklaring. Som vi ser av en debatt på BBC rett etter krigen mellom filosofene Russell og Copleston, er det da vanskelig å felle moralske dommer over kommandantene i konsentrasjonsleirene. De gjorde bare det som de oppfattet var en slags konsensus i deres situasjon. Muligens følte noen også at det var moralsk rett og førte til et bedre samfunn å utrydde det de så på som mindreverdige raser. Men denne type logikk fører galt av sted. Vi kan ikke akseptere at noen raser ikke har livets rett, selv om flertallet måtte mene det.
Dawkins forsøker imidlertid å vise at heller ikke religiøs moral er god. Han hevder at det da i prinsippet ville vært slik at om De ti bud krevde at vi skulle drepe, så ville vi likevel ha visst at dette er feil. For moralen er et resultat av vår evolusjonære natur, noe også religiøse bærer med seg. Dermed klarer vi ikke i lengden å ha lover som motvirker vår biologiske natur.
Men igjen misforstår Dawkins viktige sider ved kristen moral. Når vi er i stand til å ha ekte moralske intuisjoner, er dette fordi det dypest sett kommer fra Gud og ikke fra et amoralsk univers. Det er Guds natur som er kilden til moral. Hvis mennesket er skapt i Guds bilde, er det ikke underlig om vi har muligheten til moralsk erkjennelse.
Utfordringen hvis man hevder at moral utelukkende er uttrykk for evolusjon, er hvorfor vi bør følge dette også i en tid der vi ikke lever i huler. Eller hvorfor ikke mine mer dyriske sider bør bli mer fremtredende, enten vi snakker om vold eller brutal sex, hvis jeg kan slippe unna med det. Det er uansett vanskelig å gå veien fra at noe er til at noe bør være. At jeg føler at noe er rett betyr ikke at det er rett. Dawkins sier da også selv i andre bøker at det nettopp er menneskets storhet som gjør oss i stand til å være rebeller overfor vår biologiske natur22. Men hvilke typer opprør mot hvilke deler av vår natur som er riktige, gir han ingen kriterier for. Hvis vår moral utelukkende handler om evolusjon, er det vanskelig å unngå konklusjonen at det er biologien som skal styre vårt opprør mot biologien.
Det er ikke dermed sagt at en gudsbasert moral ikke kan være i endring, eller at situasjonen ikke kan endre seg slik at vi må tenke på nye måter. Selv om etiske grunnregler består, endrer samfunnet seg. Akkurat som trafikkreglene må justeres ut fra behov, er det vårt ansvar å forstå, anvende og tolke vår etiske prinsipper ut fra aktuelle utfordringer. Den eneste måten å hevde at vi vokser i moralsk erkjennelse, er imidlertid hvis vi har en målestokk som kan fortelle oss om vi vokser eller ei. Ellers kan vi bare snakke om at vi har en annen moral enn før, ikke en bedre.
Når dette er sagt, er det et viktig poeng at kristen tro ikke handler om hvilken moral vi finner i Bibelen. Den handler i stedet om hva vi bør gjøre når vi så ofte ikke engang klarer å følge selv vår egen langt mindre ambisiøse moral. Dawkins selv berører bare den kristne forsoningslæren for å tilkjennegi sin avsky mot at noen skal straffes og dø for andres synder. Men selv om han ikke liker dette, er det for kristne nettopp i Jesu selvoppofrende død på korset for våre synder at vi treffer kjernen i kristen tro. Vi snakker da, for å si det med reklamen, ekte kjærlighet. Vi kan sikkert diskutere etiske spørsmål til universet går under, men det er likevel ikke der vi finner troens sentrum.
De smartes kritikk
Selv om det ikke er mangel på ateister som er begeistret for Dawkins stil og innhold, er det interessant å se at dette ikke er hele bildet. På flere av områdene der han uttaler seg, møter han nærmest hoderysting av fagfolk uansett livssyn. Dawkins har gjort kunststykket å skrive et forsvar for ateismen som får motbør fra både ateister og kristne. Noe handler om en reaksjon på Dawkins uforsonlige tone, men det meste er oppgitthet over lettvint omgang med fakta og logikk.
Hvis man leser norsk presse, er det imidlertid ikke lett å få øye på denne kritikken. Selv om det ikke er uventet at fornuftsbaserte analyser av livssyn sitter langt inne, hadde det nok styrket troen på kritisk distanse om man i mindre grad baserte seg på religionskritikernes selvbilde. Muligens henger noe av dette sammen med arven fra Opplysningstiden. I overgangen fra det som ofte kalles for det tradisjonelle til det moderne, ble gudstro sett på som uttrykk for mangel på kunnskap. Religion ville gradvis forsvinne i møte med opplysning og vitenskap. I en slik sammenheng blir religionskritikk i seg selv oppfattet som verdifullt. Våger noen seg på kritikk av kritikken, skal det mye til at det ikke beskrives som bakstreversk.
At Klassekampen presenterer Dawkins uten spesielle motforestillinger i desember 2006 overrasker ingen. Noe annet er Torgrim Eggens kommentar "De smartes valg" i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad tidlig i 2007.
Han bygger her videre på bl.a. Sam Harris sine påstander om at smarte mennesker foretrekker å være ateister. Er man kristen er det altså sannsynlig at man ikke er smart, eller ikke har brukt sin intelligens kritisk på sin tro.
Eggens oppslag har tankevekkende nok fellesstrekk den positive behandlingen som Dan Brown møtte i media. Når norske bokanmeldere i starten ikke avslørte påstandene i "Da Vinci-koden", synes årsaken å være at temaene dels ikke tilhørte eget fagfelt og dels støttet personlige sympatier. Muligens ser vi nå lignende tendenser i møte med bøker fra det som ofte kalles de nye ateistene?
Ettersom Eggen var av dem som ga Browns omgang med fagfelt og kilder fortjente spark, er det interessant at han ikke følger samme mal nå. I stedet bøyer han seg nærmest bakover for å være positiv. Jeg tror for eksempel at Dawkins selv ville reagert på at han skal være "allment anerkjent som en av verdens største forskere", ikke minst fordi han de seneste tiårene først og fremst har begått populærvitenskap. Så har han da også siden 1996 vært ansatt i et sponset professorat for Popularisering av vitenskap23, ved universitetet i Oxford.
Det er nok også misvisende når Eggen hevder i fotsporene til Sam Harris at "93 prosent av naturvitenskapelige forskere oppgis å være ateister eller skeptikere". Tallet handler i realiteten om en bestemt amerikansk vitenskapsforening (National Academy of Science) en forening som selv nominerer og velger nye medlemmer, omtrent som Den norske forfatterforening. Tallene sier nok mer om hva slags personer som styrer denne foreningen, enn om hva forskere i sin alminnelighet tror på. Andre undersøkelser viser at minst 40 % av naturvitere har en gudstro, men slike vurderinger er også avhengig av definisjoner og spørsmålsstillinger.
Mens Eggen fokuserer på at ateisme er "de smartes valg", burde han nok sett mer på de smartes kritikk av Dawkins. Det er i det hele tatt godt gjort å angripe gudstro slik at både ateister og kristne rister på hodet. Vi finner klare tilbakemeldinger både fra den ateistiske filosofen Thomas Nagel24, marxisten Terry Eagleton25, vitenskapshistorikeren Michael Ruse26 og evolusjonstilhengere som den opprinnelig molekylærbiologen Alister McGrath, nå en kjent teolog. Sistenevnte er for øvrig aktuell med "Dawkins Delusion?", en kort gjennomgang av noen av Dawkins kunnskapsmessige og prinsipielle svakheter. Det hører også med at selv "The Journal of Evolutionary Philosophy" brakte en konsis kritikk27.
Den ateistiske biologen Steven Rose konkluderer da også med at "Richards oppfatning av tro er overforenklet, og så fiendtlig at jeg som erklært sekulærhumanist blir urolig. Vi må erkjenne at vår egen vitenskap også bygger på visse antagelser om hvordan verden er antagelser som han og jeg selvsagt deler28.
Hva fremmer rasjonalitet?
Selv om det ikke er vanskelig å finne mye å henge seg opp i hos Dawkins, gjør vi klokt i ikke å overse boka. Den er et symptom på hvor irrasjonell dagens religionsdebatt er blitt, og hvor avgjørende det er for kristne å holde seg til redelige og rasjonelle argumenter. Vi må på den andre siden ikke underslå at boka er full av gode hensikter. Den er båret frem av en berettiget skepsis til blind autoritetstro og et erklært engasjement for rasjonalitet, selv om den dessverre viser for lite av dette i praksis. Slike verdier er likevel svært viktige i en tid som flykter fra fornuften og roper på enkle løsninger.
Og selv om Dawkins nok aldri vil akseptere det, synes disse verdiene mer i tråd med kristen tro enn hans eget naturalistiske grunnsyn. Muligens er det rett og slett fordi Dawkins tross alt er et barn av en på mange områder kristenstøttet kultur at han er så opptatt av rasjonalitet. For ham synes troen på vår fornufts mulighet så opplagt at han i boka ikke diskuterer hvordan eller i hvilken grad - hans egen livshypotese støtter vår fundamentale rasjonalitet. Eller om hans grunnsyn kan ha tendenser i seg som kan fremme erkjennelsesmessig skepsis, slik han dels gjør seg til talsmann for når han berører våre begrensninger som (utelukkende) evolusjonære vesener29. Kort sagt, hvilke rasjonelle ressurser finnes dypest sett i hans egen fravær av gudstro?
For Vestens kultur er blitt til i et perspektiv som omfatter en gudstro. Troen på at vi lever i et univers som er resultatet av en rasjonell personlighet som har skapt oss i sitt bilde, er blant våre sterkeste kulturelle røtter. Vi må dermed svare motsatt av hva Dawkins gjør på spørsmålet om teologene noen gang har sagt noe av det minste nytte for noen som helst?30. Et kort svar kunne være at gudstro kan ha bidratt avgjørende til fremveksten av moderne naturvitenskap. Og at Dawkins i det hele tatt kan ha en jobb med å popularisere vitenskap.
Vår overbevisning om evnen til å forstå og forske på universet, godt bekreftet av vitenskapelige og teknologiske landevinninger, er heldigvis fortsatt stor. Som kultur synes vi et stykke på vei fortsatt vaksinert mot å trekke for irrasjonelle konsekvenser av New Age, postmodernisme og naturalisme. Men det står ikke på forsøket, spesielt ikke i den til dels bevisste motstanden mot naturvitenskap og vanlige sannhetsbegreper i de to første av disse. Så får vi se hvor lenge det varer når også kristne, som Dawkins advarer mot i USA, dessverre kan føre en antivitenskapelig populistisk politikk.
Kristen tro er, i motsetning til hva Dawkins hevder, ikke nødvendigvis blind eller tom. Selv om Gud ikke tvinger oss til å tro på ham, verken ved makt eller vitenskapelige funn, finnes det gode grunner til å tro. Ikke minst fordi det også kan bidra til å fremme rasjonalitet i en tid som trenger det.
- Ble medlem
- 03.11.2003
- Innlegg
- 441
- Antall liker
- 4
FOTNOTER
1 Se The God Delusion, side 257
2 Dermed er for eksempel heller ikke Craigs mye brukte Kalaam-argument omtalt, eller noen av Plantingas filosofiske poenger som hans evolusjonære argument mot naturalismen.
3 Swinburne kommenterer Dawkins på http://users.ox.ac.uk/~orie0087/framesetpdfs.shtml
4 Bra gjennomganger finnes på for eksempel http://www.answeringinfidels.com/an...an-flemmings-dvd-the-god-who-wasnt-there.html og http://members.optusnet.com.au/gakuseidon/God_Who_Wasnt_There_analysis.htm .
5 Uten å berøre nyere versjoner som Gödels og Plantingas, eller om det faktisk er noen som er blitt eller forblir gudstroende p.g.a. dette argumentet. I realiteten fungerer argumentet i større grad som en test i filosofisk logikk en test som Dawkins ikke består.
6 Side 85. Det overrasker ikke at dette har fristet til treffende parodier på Dawkins egne argumenter, som i Andrew Wilsons Deluded by Dawkins, side 35-36.
7 Side 90.
8 Side 92.
9 Med det "antropiske prinsipp" menes at universet synes forbløffende godt innstilt slik at vi skal kunne eksistere og observere det. Prinsippet som først ble formulert av Brandon Carter i 1973 handler om at tallverdien på noen få naturkonstanter bestemmer hvilke fysiske og kjemiske egenskaper alt i universet har i dag og vil få i fremtiden. Av alle tenkelige muligheter, er det usannsynlig at de fysiske lover skulle være akkurat så fininnstilte at man f.eks. kan danne atomer og molekyler, og at gravitasjonskraften er stor nok til at det kan dannes stjerner og galakser.
10 Det var først og fremst Newton som brakte inn denne tankegang på 1600-tallet, siden han ikke fullt ut kunne beregne den relative bevegelsen av Jupiter og Saturn uten å trekke inn Guds hånd. Dette var i liten grad til stede i tidligere tenkning og vitenskap og er nå forlatt av de fleste teologer. Se også min kommentar i Tro og vitenskap Sammenheng eller sammenstøt, redigert av Espen Uttaker, side 164, fotnote 18.
11 Slike sannsynlighetsvurderinger er notorisk vanskelige, men Dawkins burde nok ha nevnt noen alternativer, og vist hvorfor hans anslag er bedre. For eksempel mente den kontroversielle ateistiske astronomen Fred Hoyle (1915-2001) at sannsynligheten for at bare ett ensym skulle blitt dannet ved en tilfeldighet er 1:1040 000, mens ateisten Harold Morowitz (professor i biofysikk ved Yale) hevder at sjansen for at liv skal utvikle seg ved en tilfeldighet er 1:10340 000 000. Til sammenligning er antall atomer i det kjente universet 1080.
12 Side 143
13 Dawkins berører dette, men misforstår hva slike egenskaper handler om. Han likestiller dermed attributter som lukt med egenskaper som godhet i en mislykket parodi på Aquinas argument fra grader av fullkommenhet.
14 Som Dawkins riktignok omtaler finnes det noen som har brukt såkalt bayesi(an)sk sannsynlighetsteori på Gud. Dette handler om bruk av også mer subjektive anslag for sannsynlighet, enn om analyser som kun benytter kjente forhold (som hvor sannsynlig det er å få terningkast seks på ti kast). En bayesisk metode kan brukes til systematiske oppstillinger av hva man tror om ulike muligheter og usikkerheter for å trekke de beste beslutninger, noen ganger også anvendt i medisinske diagnoser. Dette kan fort få form av mer personlige enn vitenskapelige vurderinger, siden vi sjelden kjenner sannsynligheten for alle enkeltelementene i vurderingen. Slike analyser kan også settes opp slik at de tar hensyn til erfaringer. I dag brukes dette bl.a. i spamfiltere basert på erfaring med ord og uttrykk i tidligere eposter. Interessant nok diskuterer imidlertid Dawkins heller ikke på dette området de som har gjort seriøse forsøk på dette, som oxfordfilosofen Swinburne i bl.a. The Existence of God (Swinburne har for øvrig redigert et standardverk om bayesisk sannsynlighetsteori, Bayes's Theorem (Proceedings of the British Academy, Oxford University Press, 2005). I stedet velger Dawkins å bruke plass på Stephen Unwins bevisst humoristiske regneøvelser i The Probability of God (se Dawkins, side 105-09). Unwins respons finnes forøvrig på http://www.guardian.co.uk/commentisfree/story/0,,1883586,00.html .
15 Side 46, med et bevisst nikk til Laplace som fortalte Napoleon at han ikke hadde behov for den hypotesen i sine vitenskapelige forklaringer.
16 På den annen side kan vi jo spørre litt på spøk om ikke Dawkins selv tror på tekanner. Så lenge han ikke kan verifisere alle tilfeldige steg i evolusjonen, baserer han seg på bortgjemte og ikke-observerbare hendelser, selv om de skulle være høyst mulige. Alvin Plantinga ( http://www.christianitytoday.com/bc/2007/002/1.21.html ) berører dette. Han setter Dawkins argumentasjon opp formelt som følger. (1) Vi kjenner ingen ugjendrivelige innvendinger til at det er biologisk mulig at alt liv er blitt til ved ikke-styrte evolusjonære prosesser (Dawkins tidligere bøker som Climbing Mount Improbable er gode forsøk på å avise slike innvendinger ved utstrakt bruk av analogier). Dawkins slutning ut fra (1) er imidlertid at (2) alt levende er blitt som det er utelukkende ved ikke-styrte evolusjonære prosesser.
Dette er imidlertid en logisk feilslutning. Selv om det overhodet ikke er umulig at noe som vi ikke har observert eller kan etterprøve fullt ut kan ha skjedd på en bestemt måte, har vi ikke dermed vist logisk at det er den eneste forklaringen. For å avgjøre om ikke-styrt evolusjon er hele sannheten, må vi vurdere om gudstro i seg selv er sannsynlig. Og muligheten for ikke-styrt evolusjon er, som bl.a. den ateistiske vitenskapsfilosofen Michael Ruse viser (ref. Can a Darwinian be a Christian, Cambridge University Press 2001), ikke noe avgjørende argument mot Guds sannsynlighet. Bibelen og kristen teologi har gjennom historien oppfattet at Gud primært har styrt verden gjennom naturlige hendelser. Når Dawkins reagerer så sterkt på kristne evolusjonister, synes grunnen å være at han i stedet opplever evolusjon og gudstro som rendyrkede alternativer.
17 Se mine to kapitler om tro og vitenskap i boka Tro Vitenskap sammenheng eller sammenstøt, redigert av Espen Utaker, Lunde 2006.
18 Side 58.
19 Likevel virker han selv merkelig uforberedt på å ta debatten, som i møtet med katolikken David Quinn høsten 2006, http://www.freerepublic.com/focus/f-news/1727564/posts . I boken ser vi da også at han i stedet for å ta opp de virkelig prinsipielle sidene, hopper rett til vurderinger av enkelte mirakelfortellinger og hvorvidt bønn har vitenskapelig påvisbare effekter. For så å fortsette kapitlet med et knallhardt angrep på ateister som samarbeider med kristne evolusjonstilhengere i kampen mot kreasjonismen (det sier nok noe om Dawkins holdninger at han sammenligner disse ateistene med den britiske statsministeren Chamberlains katastrofale fredsslutning med Hitler i 1938). Før han avslutter kapitlet med hvorfor utenomjordiske ikke er ekte guddommelige, uansett hvor avanserte de måtte være.
20 Uten å diskutere prinsipielle forskjeller på Det gamle og Det nye testamentet, eller alternative kristne modeller for moral.
21 Som forøvrig igjen minner mer om sitatsurfing enn grundig analyse av Det gamle eller Det nye testamentet.
22 Ref. The Selfish Gene der Dawkins som nevnt hevder at only we have the power to rebel against the tyranny of our selfish replicators".
23 The Charles Simonyi Chair for the Public Understanding of Science
24 The Fear of Religion, https://ssl.tnr.com/p/docsub.mhtml?i=20061023&s=nagel102306
25 Lunging, Flailing, Mispunching på http://www.lrb.co.uk/v28/n20/eagl01_.html
26 "The God Delusion gjør meg flau over å være ateist - forsidesitat til The Dawkins Delusion Atheistic fundamentalism and the denial of the devine, Alister og Joanna McGrath, SPCK 2007.
27 http://www.evolutionary-philosophy.net/review_god_delusion.html . Anmeldelsen konkluderer med bl.a. at Chapter four was a dismal failure. Much of what Dawkins had to say in the first three chapters, especially his argument against agnosticism, depended entirely on his promise to prove in chapter four that God was too improbable to exist. Dawkins based the entire credibility of his book on this chapter, and the only proof that he delivered was a rhetorical hypothesis.
To begin with, the chapter was poorly written. Most of its pages were wasted attacking Biblical creationists instead of explaining God's relative improbability. Dawkins' explanation of the multiverse was short and vague, and his case for cosmological evolution required the reader to see connections between a loose collection of fuzzy concepts.
Se også http://www.firstthings.com/onthesquare/?p=506 )
28 Sunday Times, 19 Nov 2006
29 Som nevnt i fotnote 3 forteller Dawkins oss hvor begrenset vår rasjonalitet er, siden vår evolusjon kun handler om kunne overleve i en mellomverden mellom de helt store og del helt små størrelser. Amøber har en annen rasjonalitet en oss, sikkert like forskjellig fra vår som vi er fra hyperavanserte utenomjordiske. Dawkins går imidlertid ikke inn på i hvilken grad vi faktisk kan stole på vår rasjonalitet hvis vi utelukkende er resultat av naturlig utvalg og en formålsløs evolusjon som i såfall heller ikke hadde filosofisk eller vitenskapelig rasjonalitet i sikte. En interessant debatt om dette ble startet med Plantingas evolusjonære argument mot naturalismen.
30 The Emptiness of Theology, Richard Dawkins, Published in Free Inquiry, Spring 1998,
http://www.simonyi.ox.ac.uk/dawkins...ins/Work/Articles/emptiness_of_theology.shtml . Se igjen mine kapitler i boka Tro Vitenskap sammenheng eller sammenstøt, redigert av Espen Utaker, Lunde 2006.
Og,hvordan kan da jorden,og de andre planetene være flate?Tubesnake skrev:
http://www.theflatearthsociety.org/forum/
Mvh RuneÅ tro på Gud er nå så sin sak, å tro at jorden er 6000 år gammel basert på genealogien i den gamle Mosebok, er noe ganske annet!
Tar man Mosebøkene bokstavelig, skal man også drepe folk som arbeider på Sabbaten (2, 35/2), steine folk som banner (3, 24/11), drepe folk som ligger med sine slektninger (3, 20/14), ikke gå med klær laget av 2 ulike stofftyper (2, 19/19) osv in absurdum.
Bibeltro mennesker viser en bemerkelsesverdig evne til selektiv tro, men når andre velger å være selektive i sin tro, er helvete løs.
- Ble medlem
- 25.12.2003
- Innlegg
- 3.071
- Antall liker
- 34
Det er utrolig hva religion kan få ellers fornuftige mennesker til å innbille seg.erato skrev:
Er det noen som vet hva dette bildet forestiller ifølge vel en milliard mennesker?Vedlegg
- Ble medlem
- 25.12.2003
- Innlegg
- 3.071
- Antall liker
- 34
Hadde det enda vært noe såpass realistisk. ;Derato skrev:KKaare G. Opsahl
Gjest
.Vedlegg
GGjestemedlem
Gjest
Uffda, har jeg fornærmet kristendommen nå?Geir_Bjerkaas skrev:
Nei, foreldre som fyller hodene til små barn med søppel som kristen kreasjonisme fører til at andre mer oppegående barn mister respekten for dem og behandler dem som idioter hvis de propagerer slikt i sin generelle omgangskrets. Det er vel derfor de mest alvorlig kristne sender sine barn til ghettoskoler og holder dem adskilt fra det virkelige samfunn. Jeg kjenner forøvrig ikke til mange barn som leser OT på HFS, men jeg beynner å lure mange ganger. :
Faktaopplysninger har alltid stått høyere i kurs på HFS en våsete spekulativt sludder.
Ikke dem som er uenige. De aller fleste diskusjoner har folk med forskjellige meninger. Men når det blir for tåpelig, og kreasjonisme er noe av det mest tåpelige jeg kan forestille meg, så er høflig overbærenhet ikke tilstrekkelig.
Jo.. snåsamannen, kornsirkler, UFOtråder og slikt har jo en noe mer munter tone. Men har jo ikke fullt så alvorlige konsekvenser at folk tar slikt vås alvorlig.
- Ble medlem
- 03.11.2003
- Innlegg
- 441
- Antall liker
- 4
Nok en gang, du er innehaveren av sannheten, vi andre som ikke ser det enøyet slik er idioter. Konfronterende og tøff i trynet. Hvis du ser hva jeg skrev ang. det med barn og voksne som lærer dem mobbing,så går det på holdninger til andre mennesker, men jeg skjønner hva du mener: Du tør nok ikke være så stor i flabben hvis vi møtes på gata, da kan det jo få konsekvenser for deg. Tryggere å sitte her inne og tøffe segGjestemedlem skrev:
Uffda, har jeg fornærmet kristendommen nå?Geir_Bjerkaas skrev:
Nei, foreldre som fyller hodene til små barn med søppel som kristen kreasjonisme fører til at andre mer oppegående barn mister respekten for dem og behandler dem som idioter hvis de propagerer slikt i sin generelle omgangskrets. Det er vel derfor de mest alvorlig kristne sender sine barn til ghettoskoler og holder dem adskilt fra det virkelige samfunn. Jeg kjenner forøvrig ikke til mange barn som leser OT på HFS, men jeg beynner å lure mange ganger. :
Faktaopplysninger har alltid stått høyere i kurs på HFS en våsete spekulativt sludder.
Ikke dem som er uenige. De aller fleste diskusjoner har folk med forskjellige meninger. Men når det blir for tåpelig, og kreasjonisme er noe av det mest tåpelige jeg kan forestille meg, så er høflig overbærenhet ikke tilstrekkelig.
Jo.. snåsamannen, kornsirkler, UFOtråder og slikt har jo en noe mer munter tone. Men har jo ikke fullt så alvorlige konsekvenser at folk tar slikt vås alvorlig.KKaare G. Opsahl
Gjest
Du får lære deg å tåle å debattere på et voksent vis Geir_Bjerkaas. True folk med slåsskamp fordi verden går deg litt i mot på HFS. patetiskGeir_Bjerkaas skrev:
Nok en gang, du er innehaveren av sannheten, vi andre som ikke ser det enøyet slik er idioter. Konfronterende og tøff i trynet. Hvis du ser hva jeg skrev ang. det med barn og voksne som lærer dem mobbing,så går det på holdninger til andre mennesker, men jeg skjønner hva du mener: Du tør nok ikke være så stor i flabben hvis vi møtes på gata, da kan det jo få konsekvenser for deg. Tryggere å sitte her inne og tøffe segGjestemedlem skrev:
Uffda, har jeg fornærmet kristendommen nå?Geir_Bjerkaas skrev:
Nei, foreldre som fyller hodene til små barn med søppel som kristen kreasjonisme fører til at andre mer oppegående barn mister respekten for dem og behandler dem som idioter hvis de propagerer slikt i sin generelle omgangskrets. Det er vel derfor de mest alvorlig kristne sender sine barn til ghettoskoler og holder dem adskilt fra det virkelige samfunn. Jeg kjenner forøvrig ikke til mange barn som leser OT på HFS, men jeg beynner å lure mange ganger. :
Faktaopplysninger har alltid stått høyere i kurs på HFS en våsete spekulativt sludder.
Ikke dem som er uenige. De aller fleste diskusjoner har folk med forskjellige meninger. Men når det blir for tåpelig, og kreasjonisme er noe av det mest tåpelige jeg kan forestille meg, så er høflig overbærenhet ikke tilstrekkelig.
Jo.. snåsamannen, kornsirkler, UFOtråder og slikt har jo en noe mer munter tone. Men har jo ikke fullt så alvorlige konsekvenser at folk tar slikt vås alvorlig.
Du verden, den kristne nestekjærligheten slår til ser jeg. De snakker noe om å snu det andre kinnet til men det er det vist ingen vits i å ta bokstavelig ???Geir_Bjerkaas skrev:
Nok en gang, du er innehaveren av sannheten, vi andre som ikke ser det enøyet slik er idioter. Konfronterende og tøff i trynet. Hvis du ser hva jeg skrev ang. det med barn og voksne som lærer dem mobbing,så går det på holdninger til andre mennesker, men jeg skjønner hva du mener: Du tør nok ikke være så stor i flabben hvis vi møtes på gata, da kan det jo få konsekvenser for deg. Tryggere å sitte her inne og tøffe segGjestemedlem skrev:
Uffda, har jeg fornærmet kristendommen nå?Geir_Bjerkaas skrev:
Nei, foreldre som fyller hodene til små barn med søppel som kristen kreasjonisme fører til at andre mer oppegående barn mister respekten for dem og behandler dem som idioter hvis de propagerer slikt i sin generelle omgangskrets. Det er vel derfor de mest alvorlig kristne sender sine barn til ghettoskoler og holder dem adskilt fra det virkelige samfunn. Jeg kjenner forøvrig ikke til mange barn som leser OT på HFS, men jeg beynner å lure mange ganger. :
Faktaopplysninger har alltid stått høyere i kurs på HFS en våsete spekulativt sludder.
Ikke dem som er uenige. De aller fleste diskusjoner har folk med forskjellige meninger. Men når det blir for tåpelig, og kreasjonisme er noe av det mest tåpelige jeg kan forestille meg, så er høflig overbærenhet ikke tilstrekkelig.
Jo.. snåsamannen, kornsirkler, UFOtråder og slikt har jo en noe mer munter tone. Men har jo ikke fullt så alvorlige konsekvenser at folk tar slikt vås alvorlig.
- Ble medlem
- 03.11.2003
- Innlegg
- 441
- Antall liker
- 4
For det første, så har jeg ingen følelse at verden går imot meg, her inne på HFS. For det andre, hvis du forsto meg slik at jeg truet noen med juling, så var ikke det min tanke. Det var ment som en litt humoristisk måte å fyre tilbake "tøff i trynet" holdninga, som mange benytter her inne. Selv er jeg pasifist
Tenkte ikke spesielt på deg - og oppfattet svaret ditt omtrent som du forklarer. Tenkte mer på den generelle tonen.....Geir_Bjerkaas skrev:For det første, så har jeg ingen følelse at verden går imot meg, her inne på HFS. For det andre, hvis du forsto meg slik at jeg truet noen med juling, så var ikke det min tanke. Det var ment som en litt humoristisk måte å fyre tilbake "tøff i trynet" holdninga, som mange benytter her inne. Selv er jeg pasifist
KKaare G. Opsahl
Gjest
Ok. Tok ikke den ironienGeir_Bjerkaas skrev:For det første, så har jeg ingen følelse at verden går imot meg, her inne på HFS. For det andre, hvis du forsto meg slik at jeg truet noen med juling, så var ikke det min tanke. Det var ment som en litt humoristisk måte å fyre tilbake "tøff i trynet" holdninga, som mange benytter her inne. Selv er jeg pasifist
Der ser du, man skal ikke tro blindt på alt som står skrevet!65finger skrev:
Ok. Tok ikke den ironienGeir_Bjerkaas skrev:For det første, så har jeg ingen følelse at verden går imot meg, her inne på HFS. For det andre, hvis du forsto meg slik at jeg truet noen med juling, så var ikke det min tanke. Det var ment som en litt humoristisk måte å fyre tilbake "tøff i trynet" holdninga, som mange benytter her inne. Selv er jeg pasifist
KKaare G. Opsahl
Gjest
å faen! mener du det?Jøgga skrev:
Der ser du, man skal ikke tro blindt på alt som står skrevet!65finger skrev:
Ok. Tok ikke den ironienGeir_Bjerkaas skrev:For det første, så har jeg ingen følelse at verden går imot meg, her inne på HFS. For det andre, hvis du forsto meg slik at jeg truet noen med juling, så var ikke det min tanke. Det var ment som en litt humoristisk måte å fyre tilbake "tøff i trynet" holdninga, som mange benytter her inne. Selv er jeg pasifist
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…