Endelig tilbake i sweetspoten en søndag formiddag.
Har brukt helgen til å koble opp og justere inn anlegget, sånn noenlunde.
Ombygningen av taket er definitvt vellykket. Akustikken har blitt mye bedre, mht highend lydgjengivelse.
I taket har jeg nå fått 13m2 absorbasjon, som er 30cm tykk og bestående av Caruso Iso Bond WLG 040. Her snakker vi ikke bare om å dempe førsterefleksjoner, men effektiv absorbasjon langt ned i dypbassen, jfr tidligere innlegg her i tråden.
Jeg registrerer 3 store gevinster:
-Den opplagte er at bassen er mye tørrere og renere.
-Den andre er at også diskant/mellomtone er renere, mer behagelig, i og med at førsterefleksjonen fra taket er effektivt dempet.
-Den tredje er at rommet langt på vei «forsvinner», selv når man drar på med høyt volum. Rommet har blitt «større». De som bruker digital romkorreksjon vet hva jeg snakker om. Men her er teknikken altså passiv i rommet, istedet for (motfase) korrigeringer av høyttalerens direktelyd.
Jeg bruker fortsatt digital romkorreksjon i bassen (DSpeaker Anti Mode 2.0 i 0.2 konfigurasjon), men den slipper da unna med mindre inngrep i direktelyd. Jo mindre korrigering av direktelyden, jo bedre mht pulsrespons og mikrodynamikk..
Ulemper?
-Massiv demping av rommet tar ut mye av energien i grunntoneområdet. Det låter slankt, med mindre du kan «etterfylle» med EQ.
Å gå så drastisk til verks med akustikktiltak er med andre ord ikke noe for de med tradisjonelle oppsett med fullrange høyttalere, uten mulighet for avansert EQ. Hos meg er det ikke noe problem, da jeg har full flex med 3-veis aktiv deling og individuell digital korreksjon i alle 3 bånd.
-En annen greie er at den knusktørre etterklangstiden i bassen, gjør at enkelte låter kan miste litt av det tilvante trøkket. Ikke all musikk som er mikset for sånne som oss. Men dette gjelder et fåtall låter. Det aller meste av musikken låter betydelig bedre, med mer smekk og trøkk. (Eksempel: Michael Jackson Thriller, Quboz streaming: Herlig smekk og bassdefinisjon på Billie Jean, mens tittellåten Thriller, blir nå litt for slank.)
—————————————-
VED REISENS ENDE
Rommet er anleggets svakeste ledd. Ambisjonene om highend utstyr og realisme i lyden, møter som oftest veggen, bokstavelig talt, på hjemmebane.
For meg har dette vært en 40 år lang prosess, som startet da jeg flyttet hjemmefra. Drømmen om å stille opp anlegget i egen stue, ble realisert da jeg fikk min første leilighet i 84.
Men stua var liten, så neste trinn var rekkehus i 92 og dedikert lytterom i kjelleren.
Så ble det enebolig i 2004 og større (45m2) stue. Allikevel ikke helt fornøyd, når jeg sammenlignet med andre og enda større stuer. Mye vil ha mer, og jeg sluttet aldri å smuglese boligannonser. Men nå har jeg landet. I og med dempingen av taket, er jeg så fornøyd at alle flytteplaner herved begraves, bokstavelig talt. Her blir jeg boende til de bærer meg ut!
Det var en kort oppsummering herfra.
Er fortsatt ikke helt i mål med finjusteringer av frekvensgang, men nå spiller det så bra at jeg ikke gidder mer målinger for denne gang. Nå er det lytting som gjelder!
Slenger på et vidvinkelbilde.
Bemerk at dempingen i taket er et 13m2 stort felt over høyttalerne og lytteposisjon, i tillegg til tykt ullteppe på gulvet og effektiv demping av både front og bakvegg. Akkurat i denne sonen er akustikken knusktørr. Men udempet akustikk på flankene, og i stua forøvrig, gjør at romakustikken totalt sett fortsatt oppfattes som normal/livaktig.
I faglitteraturen snakker man om LEDE (live end, dead end) hvor frontveggen er dempet og bakveggen er reflektiv.
Hos meg blir det nå en ny variant herved døpt: "DCLF" = Dead Center, Live Flanks

Dette er muliggjort fordi jeg lytter på tvers av rommet, omtrent i midten av et rom som er 10m bredt og 4m dypt (5,5m dybde i høyttalernisjen).