Mbares lyttestue

[andreas]

Må bare helt kort få takke for veldig bra vertskap i helgen som var. Drit i spa og sydenturer. Frihelg med hifi, mat, prat og øl er balsam så godt som noe annet for småbarnsfedre.
Av alle inntrykk fra helgen så er vel forskjellen mlm anlegget ditt slik jeg husker det og slik det spilte nå med GIK det som sitter aller sterkest. Du har skrevet mye om det og jeg kan bare bekrefte at du ikke tuller. Anlegget ditt har noen helt ekstreme egenskaper i dette med å avsløre lag på lag av musikk. Det er så utrolig fritt for forstyrrelser både av elektrisk og akustisk art at jeg ikke kan huske å ha hørt akkurat det bedre. Den investeringen du gjorde i GIK synes jeg var høy, men nå er det ikke vanskelig å forsvare den. Ikke minst fordi det var så behagelig å høre musikk hos deg nå.
Jeg har i ettertid tenkt på dette med at vi opplever lydbildet ditt som litt grunt, eller flatt, som bare tull. Det er veldig enkelt å høre hva som er foran og hva som er bak når det gjelder dybde hos deg, det er bare det at "avstanden" mlm foran og bak ikke er så stor. Så lenge man har en klar oppfatning av hva som er foran og hva som er bak spiller det vel ikke så helvetes stor rolle om det er 30cm eller flere meter. Man er jo ikke avhengig av slike "imponerende" effekter for å nyte musikk. Tror jeg hadde vært veldig fornøyd om jeg hadde hatt det såpass bra hjemme hos meg.
En annen ting som jeg har tenkt på etter helgen er at selv om du har en ekstrem oppløsning/ro/sort bakgrunn så oppfatter jeg lyden samtidig litt grovkornet spesielt oppover i frekvens. Ikke på den måten at det maskerer for noe som helst, men mer slik at om vi bruker den analogien med at en cymbal kan høres ut som en sky av ørsmå regndråper så er regndråpene litt større hos deg enn jeg har hørt det i andre anlegg.
Ønsker deg ellers bare lykke til med intoget i den heldigitale verden. Er helt overbevist om at jeg ikke skal følge etter, men så gjelder det jo å huske at det ikke er den første stien du tråkker opp.

 

[rolfozzy]

Moro at du endelig får det til hjemme hos deg, Mbare. Det er neimen ikke mange som greier og gjøre gull av gråstein.

Mbare og Drillo. ;D

 

[atonal]

Hva er "gråstein" i dette tilfelle? ??? :

 

[rolfozzy]

Hva er "gråstein" i dette tilfelle? ??? :

Lyden hos Mbare første gang jeg var der.

 

[Mbare]

AAAAAAAHHHHHHHHHHHHHHHHHH!!!!!!

Endelig leverte Play.com At The Drive-In "Relationship of Command" i postkassa mi - og fy faen i vettaløse HELV*TE for et band og for ei plate! Jeg spiller så høyt at jeg tror jeg kommer til å piping i øra en kort periode, men faen ta det er det verdt. ATDI på sitt beste er faen meg så tøft at det burde være den eneste kuren for menn som ikke har fått hår på kassa - får du ikke hår av det her, kan du bare glemme at det noensinne kommer til å skje. 8)

Noen videoer (prøvde å vise et par til RoDa her om dagen uten stort hell, merkelig nok.. ;D )

Godt å komme seg vekk fra den klassiske musikken og neo-soulen innimellom slagene. ;D

(Mer seriøs post kommer senere)

 

[RoDa]

Noen videoer (prøvde å vise et par til RoDa her om dagen uten stort hell, merkelig nok.. ;D )

Jaja, det var jo bråkete i alle fall. Er det Rage eller Public Enemy? Ble rent forvirret her..... :
De har sikkert vært skrevet om i et eller annet sært musikkmagasin, slik at de er approved by åndseliten?

Klarer meg faktisk bra uten både dette og klassisk. Utrolig men sant. 8)

R

 

[Mbare]

Som eg begynte med på side 1 i den her tråden: drivkrafta mi inn i hi-fi verden var musikken. Eg har bestandig, så lenge eg kan huske, levd med musikk rundt meg og vært opptatt av det. Eg kjøpte og leste Beat, NME, Mojo, Melody Maker, det eg fant av bøker om pop og rock-historien og lytta og lytta og lytta. Zeppelin, Stones, Beatles, The Who, Pink Floyd, Ramones, Motorpsycho, Black Sabbath, Mogway, GYBE! og mange, mange mer har bestandig vært der og er plater og band eg kommer tilbake til, av og til like forbausa over kor bra det er, selv om det er lenge sia sist eg hørte på det.

I en periode fra -98 til -00 så jobba eg på Platekompaniet i Tromsø - det va bestandig like morsomt hver gang noen kom inn og ville ha ei "bra plata" og når du spurte ka dem likte så fikk du til svar at dem "...høre på alt". Jævla bullshit, spør du meg - de færreste gjør det. For mange så va det nok mer korrekt å si at dem hørte på "alt" så lenge det va en (elektrisk) gitar der. Men i den perioden eg jobba der så fant eg også masse ny musikk, ting som At The Drive In, ...and you will know us by the trail of dead, The Dismemberment Plan og masse band a la GYBE, Do Make Say Think, A Silver Mt. Zion og slike ting.

Etterhvert fant eg ei bok om som eg leste om den "svarte" musikken i USA og den åpna en helt ny arena med hip-hop, soul, funk og de der tingan som eg blei veldig fokusert på en periode. Etter det sveipa eg innom jazz og no de siste par åran har det vært klassisk eg har brynt meg på.

Poenget? At det heila tida har handla om musikk og gleden og mysteriet med nye band, nye måter å skape kunst på, nye ting å lære - det å utvikle seg og å strekke etter nokka. Samtidig med det her, og i perioder klart mer enn musikk, har eg også vært opptatt av film og filmhistorien og eg har sett masse film og jobba med film (som kinomaskinist og i Tromsø Filmklubb).

Det eg merke er at eg sakte har blitt lei av en del typer ting - Hollywoodfilm ser eg nesten ikke lengre fordi eg syns det er så innmari forutsigbart og kjedelig (selv om det funke til sitt bruk: underholdning). Den siste filmen eg så og virkelig, virkelig likte var "Werckmeister Harmoniak" av Bela Tarr. Hvorfor? For sånne scener som det her:

No er eg nok litt lei av rock, trur eg. Det er få nye band eg virkelig har kicka på, selv om eg prøve innimellom. Kjøpte Fleet Foxes her om dagen og det va jo fint, men... Satt ikke helt. Wilco lik eg godt. The Mars Volta har eg ei plate med og det høres jævla spennende ut. Men eg trur, på lik linje med film, at eg er litt lei den standardformularet og no driv å søke etter andre ting - derav klassisk.

De siste 10 åran har eg også styrt med hi-fi i stigende intensitet eller nokka sånt. No sitt eg med et anlegg som eg er jævli fornøyd med, det spille omtrent alt eg har av musikk uten å mukke og det høres bra ut. Det er ting eg savne og skulle ønske va bedre, men ingenting som stikk seg plagsomt ut og gjør at det kommer i veien for musikken. Og det å drive med hi-fi har definitivt åpnet veien for ny musikk, klassisk f.eks., trur eg i stor grad har vært mulig å sette seg inn i fordi anlegget mitt begynne å bli bra.

Sånn sett har eg slitt med å forholde meg til den "audiofile"-delen av hi-fi nerdene - de folka hvor jeg opplever at musikken kun blir et verktøy for å vurdere lyd, men hvor jeg blir lurende på hvor gleden, interessen, nysgjerrigheten over musikken har blitt av. Og det er nok også grunn til at mye av den såkalte hi-fi musikken som spilles på messer og sånt går meg rimelig rett i vrangstrupen. Eg syns ikke det er spesielt interessant sånn musikalsk, men eg trur heller ikke det hjelpe at mange ser ut til å bruke det som benchmark for lydkvaliteten, men ikke for musikkens del (når hørte du sist noen snakke varmt om kor BRA Kari Bremnes er?).

Eg vil ha et anlegg som kommer seg ut av veien for musikken. Som spille det eg vil, med blemmer og vorter og knaster og utstikkere, uten å forskjønne det, dekke over det eller ka faen som helst. Ja, PCM er sikkert ikke perfekt og gudene må vite at CD ikke er det, men akkurat no så er det vi har (og vinyl, selvfølgelig - hadde eg kunnet, hadde eg konvertert absolutt hele cd-samlinga mi til vinyl, men det blir vanskelig) - og utrolig mye av musikken eg elske er tilgjengelig på CD og knapt nokka anna (vinyl utgår fordi eg ikke har råd til å bygge meg opp en paralell vinylsamling til cd-samlinga). Derfor: eg må leve med CD.

I tillegg må eg leve med at økonomien min er en fornærmelse mot min livsstil, sånn at anlegget mitt må gies andre prioritet til musikken eg kjøpe inn. Det gjør at eg ikke har råd (selv om eg har jævli lyst) til å kjøpe ny effektforsterker eller, for den saks skyld, nye HT-kabler. Derfor syns eg at eg er så heldig som har en bror som er en racer på DIY og det har faen meg spart meg mange, mange kroner opp gjennom årene. Nei, anlegget mitt er ikke perfekt. Men til prisen eg har betalt for det som står i stua mi no (rundt 50k, vil eg tru, over mange år) så trur eg, ærlig talt, det skal hardt gjøres å få vesentlig bedre lyd enn det eg har for de pengene. Og det gjør meg fornøyd.

No skal eg over på PC-basert avspilling etterhvert. Hvorfor? Fordi eg kan gjøre Audiolense da, og eg tenke at det å å fase- og frekvenskorrekt lyd servert rett til lytteposisjon umulig kan være et onde og fordi det, tross alt, er jævla billig sammenligna med mye annet vi lyd-gærne driver med. Audiolense + den Linuxserveren eg tenke å bygge til sommern kommer på rundt 10k totalt. Det er ikke mye peng i hi-fi sammenheng.

Så nei, RAKK-dac'en eg bruke no er nok sikkert ikke verdens 8. under. Men til prisen (rundt 600$) er den et funn og eg har enda til gode å høre nokka som er entydig, helt klart bedre. Og eg er redd for at eg må opp i priser på 20-50K for å finne en DAC som er like god, i hvert fall hvis det eg har testa den i mot ikke er helt ræva DAC'er. Det er helt uaktuelt å bruke penga på det.

Og nei, HT mine er ikke verdens beste - men dem kosta meg 7k pluss ytterlige 6k i nytt delefilter. Dem spille ikke bass under 40Hz, trøkk og fysisk tyngde driv dem ikke med, men det forsvinn i imponerende grad og eg har enda ikke hørt nokka som får dem til å knele eller å gi opp. Og oppløsninga, den informasjonen dem gir meg om den musikken eg er så glad i, har eg aldri hørt bedre i prisklassen (uten at det sier så mye).

Sånn kunne eg fortsatt, men poenget er vel egentlig: eg skal over på PC-basert audio av en enkel grunn: det er den enkleste måten å få enda bedre lyd på til penger eg kan betale. Dessuten lik eg tanken på å ha de 1200 cd'ene mine tilgjengelig og bla-bar i et GUI (dog har eg enda ikke funnet ett eg syns eg godt nok, men iTunes will have to do) som gjør at eg bare kan klikke å få det eg vil ha.

Og eg sysle med hi-fi som en seperat hobby fra musikkinteressen min. Eg har jo posta noen spillelister i den her tråden om ka som spilles her i stua for tia og det er oftest mye forskjellig (for tida? At The Drive In, Raphael Sadiq, Lucinda Williams, Sibelius (Bernstein sin), The Roots, Pixies og Jackson Browne) og eg trur at det som best hjelpe meg videre i musikken er, som eg sa, et anlegg som pelle seg ut av veien. Og eg trur at pc-basert avspilling og Audiolense kommer til å hjelpe på akkurat det - i tillegg er min erfaring etter å ha fått GIK-greiene at romakustikk har sjukt, sjukt mye å si (i hvert fall i mindre rom som mitt) og at det er en del av anlegget det virkelig er verdt å legge penga i. Så eg har høye håp for pc-basert avspilling og Audiolense, eg.

(Ka eg ville med den her posten? Gudene vet, det blei no bare sånn. 8) )

 

[RoDa]

Av og til er jeg glad for at jeg er en enkel mann. En enkel mann med kjærring, tre unger og lån på huset. En enkel mann som kan høre på Steinar Albrigtsen, Totta og ikke minst Kari Bremnes fordi at jeg liker musikken. En enkel mann som synes det er greit å være som mange andre. En enkel mann som ikke trenger å se en gjeng ungarske menn snurre på gulvet og leke solformørkelse for å føle at det er en virkelig, virkelig bra film.

R

 

[Valentino]

Å c'mon RoDa, du digger Beethovenkvartetter når du er hjemme alene. Mørkt og AKG, slik at ingen får mistanke. Jeg vet det nok.

 

[Mbare]

Enkel, RoDa?

Hva betyr det i denne sammenhengen? For min del handler min utvikling innen musikk ikke om enkelt eller ikke, men om å oppdage nye ting, lære noe nytt, få nye opplevelser. Hvor ligger moroa i å ikke utfordre seg selv og å prøve å sette seg inn i nye musikkformer innimellom? Ja, det går fint an å bare høre på rock hele livet, for all del. Men hvorfor la seg begrense?

Jeg tenker av og til at vi som mennesker så lett blir glad i vanene våre og det trygge og kjente. Shostakovic eller REM? REM, for det har jeg hørt før. Da vet jeg hva jeg får. Er det ikke spennende å heller spille Shostakovic og å forsøke å lære seg denne musikken å kjenne? De gangene hvor det åpner seg nye musikkformer som gir deg helt nye opplevelser, tanker og følelser - er det ikke derfor vi driver med musikk?

Nei, sier jeg til meg selv, ikke nødvendigvis. Musikk kan, som all annen kunst, også være konserverende, trygt og først og fremst handle om underholdning, ikke utfordring. Og det er bra, det. Hver mann og kvinne sitt valg.

For min del har jeg valgt noe annet - nå klassisk musikk. Innen film har jeg valgt noe annet. Kanskje hvis Topp 20 hadde vært befolket med strykekvartetter og tolkninger av Mozart ville rock vært det jeg bevegde meg mot?

Også for hi-fi interessen vår tror jeg det er sunt å ha et vidt spekter av musikk å ta fra. Kravet som Bremnes stiller er noe annet enn kravet som Mahler stiller. Sånn sett blir anlegg kanskje analogt til det jeg skrev lengre opp fra når jeg jobbet i Platebutikk: "Jeg vil ha et anlegg som spiller alt så lenge det er (elektrisk) gitar der." I praksis: kanskje de konklusjonene som trekkes om et anlegg eller et par høyttalere som ikke tar utgangspunkt i f.eks. symfonisk musikk for min del vil utelate noe vesentlig fordi jeg også hører på det. For andre er det helt irrelevant. Og dette er kanskje også grunnen til at vi bør "kjenne" de vi leser som skriver om hi-fi fordi vi da har en ide om hva de hører på og hva de tar som utgangspunkt for sin forståelse av hi-fi - og musikk.

Når jeg skrev om hva jeg opplevde med Tchaikovsky sin 5. i Stokowski sin tolkning på anlegget til RoDa så skriver jeg om hvordan min opplevelse av musikken endret seg og min undring rundt hvorfor den gjorde det. Jeg opplevde ikke det samme med annen musikk vi spilte, så kanskje det var sånn at de tingene jeg kommenterte ikke ville blitt lagt merke til hadde jeg ikke hørt på Tchaikovsky. Betyr det noe? Nei, ikke hvis du gir beng i symfonier og slikt. Ja, hvis du bryr deg om symfonier og slikt (forstått som: det gir grunnlag for at jeg ville ha, i en perfekt verden, brukt mer tid på å høre på symfonier jeg kjente godt for å finne ut hva som var annerledes med mitt kontra det andre anlegget, uten dermed å si at noe er mer riktig enn noe annet).

Jeg er glad for at jeg kan sitte omtrent trollbundet å se en gjeng ungarske menn snurre rundt på gulvet og leke solformørkelse. Det beriker livet mitt. Jeg er glad for at jeg nå begynner å forstå litt mer av det klassiske tonespråket, av samme grunn. Og jeg kunne sagt det samme om soul, hip-hop og jazz. Og for å gjøre dette trenger jeg et anlegg som, som sagt før, peller seg vekk i størst mulig grad og lar musikken være igjen.

Gjør det livet mitt mer komplisert? Jo, forsåvidt gjør det vel det. Men distinksjonen enkel/kompleks er, i min verden, ikke veldig meningsbærende. Er Mahler mer komplekst enn AC/DC? Jeg tror at AC/DC er et helt fantastisk brilijant band (i hvert fall fram til og med Back in Black) og at det er få, om noen, som klarer å skape like "enkel", men slagkraftig musikk som de gjorde i den perioden. Og jeg tror det er jævla vanskelig å lage sånn musikk. Verre enn å skrive symfonier? Sikkert ikke, men sannsynligvis veldig annerledes.

 

[RoDa]

Hvorfor dette ønsket om å være så sær? (annet ord for vanlig/normal)
Er det så galt at folk hører på rock, uten å gå lei eller måtte søke utfordringer?
Kan det tenkes at folk flest har såpass med utfordringer ellers i livet at musikk er noe man rømmer til for å slappe av?
Det finnes andre måter å gro hår på brøstet på enn å sette seg foran anlegget og spille bråkete musikk...

Vet ikke om du ser det selv, men du trekker noen paralleller som ikke er flatterende for hvermannsen.

R

 

[RoDa]

Når jeg skrev om hva jeg opplevde med Tchaikovsky sin 5. i Stokowski sin tolkning på anlegget til RoDa så skriver jeg om hvordan min opplevelse av musikken endret seg og min undring rundt hvorfor den gjorde det. Jeg opplevde ikke det samme med annen musikk vi spilte, så kanskje det var sånn at de tingene jeg kommenterte ikke ville blitt lagt merke til hadde jeg ikke hørt på Tchaikovsky. Betyr det noe? Nei, ikke hvis du gir beng i symfonier og slikt. Ja, hvis du bryr deg om symfonier og slikt (forstått som: det gir grunnlag for at jeg ville ha, i en perfekt verden, brukt mer tid på å høre på symfonier jeg kjente godt for å finne ut hva som var annerledes med mitt kontra det andre anlegget, uten dermed å si at noe er mer riktig enn noe annet).

Tja, det klarer du ikke helt.
Dine kommentarer er basert på hvordan det "skal være" og hvilke oppsett som kan spille klassisk musikk.
Min påstand er at mitt oppsett ikke er lengre fra virkeligheten på klassisk musikk enn ditt, selv om det ikke låter likt.

Til det skulle man vel strengt tatt vært tilstede under innspillingen?

R

 

[Ulf-B]

Takk for mange interessante refleksjoner og tankebaner, Mbare. Broren min pleier å si at det ligger noe interessant i all innspilt musikk – ellers hadde ingen giddet å bruke tid og ressurser på å spille den inn. Gitt at man har et anlegg som klarer å gjengi det som ligger i innspillingen, er det mange ganger bare et spørsmål om tålmodighet – før eller senere får man belønningen.

På mange måter var det enklere før. Man satte på en LP, og av ren latskap ble det titt og ofte til at man spilte den om og om igjen – ofte bare dene ene siden, når man ikke engang gadd å snu platen. Plutselig ”satt” selv den vanskeligst tilgjengelige musikken. Jeg tror f.eks. at jeg spilte Miles Davis Bitches Brew kontinuerlig i bortimot en uke før jeg plutselig oppdaget at dette ikke bare var rare lyder, men musikk som den dag i dag hører til mine favoritter.

Jeg har forståelse for RoDa også – det må være lov å kose seg og slappe av. Hver enkelt må finne sitt balansepunkt mellom det å ty til trygg, kjent musikk og det å gyve løs på å utforske det nye. For mye av det ene går ut over det andre – og omvendt. Ikke lett å få tid til alt man har lyst til i en hektisk hverdag.

Igjen, Mbare: takk for at tar deg tid til å dele dine tanker med oss.

 

[Mbare]

Ulf-B: Takk!

RoDa: Poenget mitt om Tchaikovsky er at ingen av oss vet hvordan det skal være. Jeg registrerer at det er forskjell mellom mitt og ditt anlegg. Det gjør at jeg blir undrende over hvorfor det er forskjellig, hva forskjellen består i og, i bunn og grunn, om jeg kan lære noe av det.

Jeg tror at vi bruker musikk for mangt og meget og det samme gjelder for kunst. Mitt forhold til musikk er nok annerledes enn en del andre, men det gjør ikke at mitt forhold er mer eller mindre riktig. Det er min måte å forholde meg til musikk på og min hobby og det jeg liker å bruke tid på. At andre ikke velger det samme, får være opp til den enkelte. Jeg liker å bli utfordret og strekke meg etter noe nytt og å forsøke å lære. Men selvfølgelig gjør jeg ikke det hele tia og jeg vil tro at de aller fleste av oss gjør akkurat det (utfordrer og strekker oss etter noe nytt) på mange områder i livet. For meg er musikk blitt et av de områdene, for mange andre er det sikkert ikke det. Det er noe av det jeg prøver å si her:

Jeg tenker av og til at vi som mennesker så lett blir glad i vanene våre og det trygge og kjente. Shostakovic eller REM? REM, for det har jeg hørt før. Da vet jeg hva jeg får. Er det ikke spennende å heller spille Shostakovic og å forsøke å lære seg denne musikken å kjenne? De gangene hvor det åpner seg nye musikkformer som gir deg helt nye opplevelser, tanker og følelser - er det ikke derfor vi driver med musikk?

Nei, sier jeg til meg selv, ikke nødvendigvis. Musikk kan, som all annen kunst, også være konserverende, trygt og først og fremst handle om underholdning, ikke utfordring. Og det er bra, det. Hver mann og kvinne sitt valg.

Er du uenig i det eller er det det at du mener det ligger en moralsk bedømming i det? Hvis det er det siste, er det klønete formulert av meg, da det ikke var ment sånn. Det er vel ikke noe galt i at ting er konserverende, trygt og først og fremst handler om underholdning? Vi har da alle en masse sånne ting og det er vi avhengig av å ha.

Til sist: Er jeg sær? Ja, jeg kan sikkert oppfattes sånn, men formålet er ikke å være sær, men heller å si noe om hva musikk er for meg og hvordan det påvirker min innstilling til hi-fi. Og kanskje kravene til min hi-fi er noe annerledes enn hvis du bare hører på rock?

 

[Valentino]

Du får meg alltid til å tenke, Mbare. Jeg setter pris på det.

Gjør det livet mitt mer komplisert? Jo, forsåvidt gjør det vel det. Men distinksjonen enkel/kompleks er, i min verden, ikke veldig meningsbærende. Er Mahler mer komplekst enn AC/DC? Jeg tror at AC/DC er et helt fantastisk brilijant band (i hvert fall fram til og med Back in Black) og at det er få, om noen, som klarer å skape like "enkel", men slagkraftig musikk som de gjorde i den perioden. Og jeg tror det er jævla vanskelig å lage sånn musikk. Verre enn å skrive symfonier? Sikkert ikke, men sannsynligvis veldig annerledes.

Det skal ikke være lett å gjør noe enkelt, som det heter i en avatar her inne.
AC/CD er gode på kontrapunkt. Flere av de beste låtene presenterer ett, to, tre riff først, og etterhvert blir de spilt samtidig. Man kommer ikke unna Bach så lett, enten man er UP YOURS! fra AUS eller AUT.

Til sist: Er jeg sær? Ja, jeg kan sikkert oppfattes sånn, men formålet er ikke å være sær, men heller å si noe om hva musikk er for meg og hvordan det påvirker min innstilling til hi-fi. Og kanskje kravene til min hi-fi er noe annerledes enn hvis du bare hører på rock?

Jeg hører på ganske mye forskjellig, slik jeg tror du gjør, men allikevel er anlegget mitt nærmere RoDa den Enkles enn det er ditt lydmessig (slik jeg leser det). Det må da være grunnlag for en betenkning eller flere.

 

[RoDa]

RoDa: Poenget mitt om Tchaikovsky er at ingen av oss vet hvordan det skal være. Jeg registrerer at det er forskjell mellom mitt og ditt anlegg. Det gjør at jeg blir undrende over hvorfor det er forskjellig, hva forskjellen består i og, i bunn og grunn, om jeg kan lære noe av det.

Ifølge deg klarer ikke mitt oppsett å formidle hvem som dirigerer i et stykke klassisk musikk. Det spiller stykket som om noen andre dirigerte.
Det forteller veldig tydelig hvilket oppsett som spiller korrekt.
Men er det slik at denne spillemåten, stakkato osv, ikke var hørbar på Lucinda og Kanye? Kan ikke forskjellene på de to sistnevnte henges på samme knagg som Tchaikovsky? Altså samme forskjeller mellom Mbare-fremørt Lucinda og Kanye som RoDa-fremført Lucinda og Kanye?

Jeg tror at vi bruker musikk for mangt og meget og det samme gjelder for kunst. Mitt forhold til musikk er nok annerledes enn en del andre, men det gjør ikke at mitt forhold er mer eller mindre riktig. Det er min måte å forholde meg til musikk på og min hobby og det jeg liker å bruke tid på. At andre ikke velger det samme, får være opp til den enkelte. Jeg liker å bli utfordret og strekke meg etter noe nytt og å forsøke å lære. Men selvfølgelig gjør jeg ikke det hele tia og jeg vil tro at de aller fleste av oss gjør akkurat det (utfordrer og strekker oss etter noe nytt) på mange områder i livet. For meg er musikk blitt et av de områdene, for mange andre er det sikkert ikke det. Det er noe av det jeg prøver å si her:

Jeg tenker av og til at vi som mennesker så lett blir glad i vanene våre og det trygge og kjente. Shostakovic eller REM? REM, for det har jeg hørt før. Da vet jeg hva jeg får. Er det ikke spennende å heller spille Shostakovic og å forsøke å lære seg denne musikken å kjenne? De gangene hvor det åpner seg nye musikkformer som gir deg helt nye opplevelser, tanker og følelser - er det ikke derfor vi driver med musikk?

Nei, sier jeg til meg selv, ikke nødvendigvis. Musikk kan, som all annen kunst, også være konserverende, trygt og først og fremst handle om underholdning, ikke utfordring. Og det er bra, det. Hver mann og kvinne sitt valg.

Er du uenig i det eller er det det at du mener det ligger en moralsk bedømming i det? Hvis det er det siste, er det klønete formulert av meg, da det ikke var ment sånn. Det er vel ikke noe galt i at ting er konserverende, trygt og først og fremst handler om underholdning? Vi har da alle en masse sånne ting og det er vi avhengig av å ha.

Utsnittet her er bra det, og ikke vanskelig å være enig i.
Det er mer et generelt inntrykk jeg får i dine innlegg at det er mindre intellektuelt å høre på musikk uten utfordringer enn den vanskelig tilgjengelige musikk som krever sin mann å klare og forstå samt å ta inn over seg.
Det kan like gjerne være at de av oss som hører på musikk som vi liker uten å måtte utfordre oss selv er begrunnet i at vi rett og slett har funnet ut hva vi liker og klarer å forstå det i løpet av kort tids lytting på ny og ukjent musikk.

For meg er det noe slik: Jeg har hørt nok death-metal til å forstå at det ikke er min greie. Derfor kjøper jeg ikke slik musikk eller benytter mer av min tid på å lytte på det. Hvis jeg forstår deg rett så kunne du lest en bok om death-metal, av det blitt trigget til å høre mer på det for å forstå musikken og så starte på en reise gjennom death-metal?

Til sist: Er jeg sær? Ja, jeg kan sikkert oppfattes sånn, men formålet er ikke å være sær, men heller å si noe om hva musikk er for meg og hvordan det påvirker min innstilling til hi-fi.

Hvorvidt noen er sær kan relateres til hvor forskjellige man er. For meg er det sært å se på disse ungarske snurrende menn, for andre som elsker de samme mennene vil det være helt normalt og langt fra sært.

Det er kult at du deler dine tanker og erfaringer. Jeg blir trigget av det, og synes det er spennende å diskutere med deg. Nettopp fordi vi både er like på noen punkter og forskjellige på andre.

Og kanskje kravene til min hi-fi er noe annerledes enn hvis du bare hører på rock?

Kanskje. Dersom du da mener kravene til et anlegg som skal spille alle typer musikk kontra et som kun skal spille AC/DC.
Jeg tror at et anlegg som spiller godt på alle andre typer musikk enn klassisk også takler nettopp klassisk.

Et anlegg som kun spiller bra på klassisk har sannsynligvis noen heldig (eller uheldig?) plasserte abnormaliteter.
Jeg tror altså ikke det er slik at the proof of the anlegg is in the klassisk.


Alle denne klassiskpraten gjør jo at jeg må høre på det. Snart kommer bilder på en utstilling på SACD i postkassen.

R

 

[Lille_Adam]

Snart kommer bilder på en utstilling på SACD i postkassen.

R

Et glimrende valg etter min mening. På den annen side måtte jeg for min del bare innse for en tid siden, etter en god del gråt og tenners gnissel, at klassisk musikk i form av de store symfoniene ganske enkelt ikke er min tekopp. En del unntak er det heldigvis, slik som bildene du snart får, Borodins andre (og mer), Respighis kirkevinduer, furutrær og fontener, Rimsky-Korskoffs Sheherazade og mye mer, men i forhold til til det tilgjengelige utvalget så er det kanskje en promille av en promille som "sitter".

Når det gjelder musikk så er nok også jeg i bunn og grunn en enkel sjel (skjønt ikke så enkel som deg, det er jo grenser) og muligens er dèt grunnen til at de grandiose og komplekse lydlandskapene som de store klassiske symfoniene tegner opp stort sett går meg hus forbi. Når det gjelder death, black, doom, nu, speed, sludge og de fleste andre former for metall så klassifiserer jeg det rent personlig ikke engang under musikk, men som ren miljøforurensning som kun er egnet til å gi meg hodepine og en bratt stupende humørkurve om jeg utsettes for det over nogen tid (vi snakker minutter heller enn timer).

Anyway, jeg skulle egentlig ikke legge ut om de negative biasene mine (det måtte bli i bokform i tilfelle, bind I-XII), men heller foreslå noe. Selv om min søken etter det innerste vesen i den klassiske musikken fra det som på engelsk kalles "the common practice period" (1600-1900 sånn ca.) var akk så ufruktbar så ga den full uttelling annetsteds, i form av musikk fra renessansen og tidligere. Her fant jeg en enklere musikk med mindre besetninger og enklere instrumentering, komponert i en enklere tid og dermed mer passende for enklere sjeler. Kanskje det samme kunne være en innfallsport for deg,et slags rastestopp på veien der du kan akklimatisere deg for den råtøffe oppstigningen mot de store klassiske verkene, eller, som i mitt tilfelle, selve endestasjonen i forhold til klassisk musikk. Hos meg satt i alle fall denne musikken på en helt annen måte enn den mer ambisiøse musikken fra senbarokk og den klassiske perioden (for ikke å snakke om den kontemporære ulyden), kanskje fordi så mye av den på en helt annen måte var umiddelbart gjenkjennelig for en som også hører mye på tradisjonsmusikk fra fjern og nær.

Nuvel, det var nå en strøtanke mens jeg sitter her og bedriver utstrakt testing av NOS-rør på andre natta. Si fra om du vil ha noen musikkanbefalinger. And now back to business.

 

[Mbare]

Valentine: takk for hyggelig tilbakemelding. Det du kommenterer om mitt, ditt og RoDa sitt anlegg tror jeg stemmer og det gjør meg nysgjerrig på å høre anlegget ditt. Får prøve å dytte RoDa inn i en bil, finne et kart og sette avgårde.

Det jeg syns var spennende var at jeg opplevde forskjellen mellom de to framføringene av symfonien så annerledes på de to anleggene. Det fikk meg til å tenke over hva som er forskjell og likheter, ikke hva som er rett eller galt. Jeg tror f.eks. at avstanden til høyttalerne i min og RoDas lytteposisjon er nogenlunde lik, men jeg har definitivt HT lengre fra hverandre enn han. Hvordan ville hans anlegg hørtes ut hvis vi hadde gitt HT en meter til mellom hverandre? Eller hvis vi hadde gjort den mer "ekstreme" varianten Valentino bedriver: i.e. enda mer nærfeltlytting, hvordan ville det blitt?

HT til RoDa er på min short-list over HT jeg helt klart ville sjekket ut hvis og såfremt jeg skulle hatt nye HT, noe jeg ikke skal. Jeg trives fryktelig godt med mine Magnepan, selv om det er mangler så det skriker etter (det var ikke spes. hyggelig å komme hjem etter å ha vært hos R. Solhaug i går... ). Men hvis jeg skal ha meg noen nye HT har jeg mer lyst til å vente til jeg først får meg et større og mer egnet rom - og da vil jeg helst gå full-range. Så, uten å forskuttere, tror jeg at HT mine blir en stund, de. Så får jeg leve med savnet etter en del av de tingene som både RoDa og Solhaug sitt anlegg gjør som mitt ikke gjør (og glede meg over alt det anlegget mitt tross alt gjør veldig bra).

RoDa: du skriver:

Det er mer et generelt inntrykk jeg får i dine innlegg at det er mindre intellektuelt å høre på musikk uten utfordringer enn den vanskelig tilgjengelige musikk som krever sin mann å klare og forstå samt å ta inn over seg.

Ja, det er sannsynligvis mindre intellektuelt å høre på rock kontra klassisk. Hvorfor? Fordi vi er født og oppvokst med rock på radio, tv og gudene vet hvor og det er et språk vi kan. Det å sette seg inn i klassisk krever å lære seg noe nytt, prøve å forstå noe vi tidligere ikke har forstått. Så hvis det er intellektuelt, ja, det er mer intellektuelt å høre på klassisk enn rock. Men so fucking what?

Når jeg skriver om at jeg leste en bok om soul og så lærte meg å høre på det og annen afro-amerikansk musikk prøver jeg å si to ting: for det første vil jeg gjerne anbefale boka (Craig Werner er forfatteren) og for det andre vil jeg si noe om viktigheten, for meg, av å ha en kontekst å sette musikken inn i. Jeg er ikke afro-amerikaner, ei heller amerikaner. Jeg har få forutsetninger for å forstå den konteksten som Stevie Wonder, Marvin Gaye, George Clinton, Public Enemy, Wu-Tang o.s.v. levde opp i. Og jeg opplevde at når jeg lærte meg litt om er det, så ga det meg betydelig mer glede å høre på den musikken fordi jeg fikk en helt annen opplevelse (ikke minst en helt annen emosjonell opplevelse) av det.

Jeg tror jeg blir litt trist fordi at det skal være "galt" å være intellektuell eller å ha den tilnærmingen til musikk som jeg har. Det smaker for mye av fordommer og ideer som legges på hvem jeg er, som jeg føler ikke stemmer. Klart, jeg er sikkert over gjennomsnittet intellektuell - jeg har 7 år høyere utdanning, jobber med mennesker og komplekse ting, lytter på klassisk musikk og er glad i europeisk film.

Men, det betyr ikke at jeg av den grunn "ser ned" på noen andre. Det betyr ikke at jeg syns, mener eller tror at Hvermansen lever et mindre "verdig" eller "stimulerende" eller hva faen som helst liv som meg. Jeg tror at en av de fordelene vi har med å leve i det samfunnet vi gjør, er at vi kan velge hvordan vi vil leve og jeg håper at det betyr at jeg også kan velge å ha de interessene jeg har uten at det skal forstås som snobbete, nedlatende, gudene vet hva. Jeg prøver, så godt jeg kan, å ikke fordømme andre for å leve et annet liv enn meg. Men når jeg snakker om hvordan jeg lever mitt liv i forhold til musikk, opplever jeg at jeg blir møtt med fordommer om hva jeg da tenker eller tror om andre som ikke lever som meg. Det gjør meg trist.

 

[RoDa]

Ja, det er sannsynligvis mindre intellektuelt å høre på rock kontra klassisk. Hvorfor? Fordi vi er født og oppvokst med rock på radio, tv og gudene vet hvor og det er et språk vi kan. Det å sette seg inn i klassisk krever å lære seg noe nytt, prøve å forstå noe vi tidligere ikke har forstått. Så hvis det er intellektuelt, ja, det er mer intellektuelt å høre på klassisk enn rock. Men so fucking what?

Hm, her tror jeg vi begynner å nærme oss noe?
Forstå for å nyte? Jeg tror ikke du mener at alle de som liker klassisk i utgangspunktet ikke likte det i starten? Eller at det ikke er en (stor?) del av de som liker klassisk som bare liker det, enkelt og greit? Uten at de sånn sett har studert eller "forstått" det?

Når jeg skriver om at jeg leste en bok om soul og så lærte meg å høre på det og annen afro-amerikansk musikk prøver jeg å si to ting: for det første vil jeg gjerne anbefale boka (Craig Werner er forfatteren) og for det andre vil jeg si noe om viktigheten, for meg, av å ha en kontekst å sette musikken inn i. Jeg er ikke afro-amerikaner, ei heller amerikaner. Jeg har få forutsetninger for å forstå den konteksten som Stevie Wonder, Marvin Gaye, George Clinton, Public Enemy, Wu-Tang o.s.v. levde opp i. Og jeg opplevde at når jeg lærte meg litt om er det, så ga det meg betydelig mer glede å høre på den musikken fordi jeg fikk en helt annen opplevelse (ikke minst en helt annen emosjonell opplevelse) av det.

Nettopp og aha!! For deg er det viktig å ha denne bakgrunnen og innsikten for å høre på musikken og virkelig kunne nyte den.
Tror du at du ikke ville hørt på musikken, eller ikke ville likt den, dersom du ikke hadde denne bakgrunnsinformasjonen?
Selv er jeg også noe slikt trigget, og synes det er berikende med bakgrunns-stoff om artister for å lettere kunne finne frem i platene fra dem samt å forstå hvor de kommer fra. (Det gir også meg en større nytelse)
Men jeg er ikke der hvor musikk som jeg i utgangspunktet ikke liker er noe jeg bruker tid og energi på for å "lære" meg å like.

NB! Nå er det ikke sagt at jeg ikke liker klassisk, men at de tingene innen klassisk jeg ikke liker vil jeg ikke bruke mye tid på.

Jeg tror jeg blir litt trist fordi at det skal være "galt" å være intellektuell eller å ha den tilnærmingen til musikk som jeg har. Det smaker for mye av fordommer og ideer som legges på hvem jeg er, som jeg føler ikke stemmer. Klart, jeg er sikkert over gjennomsnittet intellektuell - jeg har 7 år høyere utdanning, jobber med mennesker og komplekse ting, lytter på klassisk musikk og er glad i europeisk film.

Det er ikke intellektuelt, Mbare, det er bare sært ... ;D ;D
Til revolver: Det er da ikke galt å ha den tilnærmingen til musikk, for all del. Det er når det blir til det opphøyde og riktige at det blir galt.
Strekt ut litt: De som ikke hører på klassisk musikk vet egentlig ikke hvor bra anleggene deres er, det vet de ikke en engang om de hører på klassisk musikk, først må de ha lyttetrening.
Ærlig talt er det bare moro at vi er forskjellige, og at ikke alle liker det samme.

Men, det betyr ikke at jeg av den grunn "ser ned" på noen andre. Det betyr ikke at jeg syns, mener eller tror at Hvermansen lever et mindre "verdig" eller "stimulerende" eller hva faen som helst liv som meg. Jeg tror at en av de fordelene vi har med å leve i det samfunnet vi gjør, er at vi kan velge hvordan vi vil leve og jeg håper at det betyr at jeg også kan velge å ha de interessene jeg har uten at det skal forstås som snobbete, nedlatende, gudene vet hva. Jeg prøver, så godt jeg kan, å ikke fordømme andre for å leve et annet liv enn meg. Men når jeg snakker om hvordan jeg lever mitt liv i forhold til musikk, opplever jeg at jeg blir møtt med fordommer om hva jeg da tenker eller tror om andre som ikke lever som meg. Det gjør meg trist.

Beklager dette, ikke meningen å gjøre deg trist unge mann.
Dersom det blir for ille anbefaler jeg en tur i gruva, der er det pinadø så hyggelig at det ikke er mulig å være trist!!

Du trigger meg, og da kan nok mine tilbakemeldinger bli noe direkte.
Ikke les meg for bokstavelig, er egentlig ganske hyggelig.


R

 

[Valentino]

Et anlegg som kun spiller bra på klassisk har sannsynligvis noen heldig (eller uheldig?) plasserte abnormaliteter.
Jeg tror altså ikke det er slik at the proof of the anlegg is in the klassisk.

Anlegg som er gode på klassisk har gjerne ikke abnormalitetene der øret er mest følsomt...

 

[Mbare]

RoDa: tenk på musikk som et språk. Det kan absolutt være interessant å høre på musikk man ikke kjenner eller "forstår" og jeg tror vi kan få mye ut av det. Men jeg tror også at det å ha en bedre forståelse av språket gir økt glede av det. Men det er ikke nødvendig, men jeg har, for min del, opplevd at det gjør at jeg lettere "tar" en del musikk jeg nok ellers ikke ville ha hørt så på mye. Meg om det. Videre skriver du:

Til revolver: Det er da ikke galt å ha den tilnærmingen til musikk, for all del. Det er når det blir til det opphøyde og riktige at det blir galt.

Og der treffer du spikeren på hodet imo: for hvor har jeg sagt eller ment at jeg mener at det er opphøyd og riktig å ha et slikt forhold til musikk? Jeg skriver om mitt forhold til musikk og hvordan det bl.a. påvirker hvordan jeg forholder meg til hi-fi, ikke ment som et "dette er bedre enn alt annet".

Jeg tror jeg reagerer litt på det samme som jeg gjør hos FrP: denne holdningen de har om at de representerer grasrota (hvem faen nå det måtte være) og snakker "folkets sak". Og så legger de ut en masse ting om hva de som er snobber eller elitister, dandyer, kulturinteresserte måtte mene om dette og hint og hvordan denne gruppen mennesker er så fordomsfulle og gudene vet hva. Og da blir jeg irritert fordi jeg opplever den holdninga som minst like fordomsfull som den holdningen FrP anklager "kultureliten" (eller hvem det måtte være den gangen) for å ha (men de vet jo ikke om kultureliten har den holdningen, sannsynligvis har de aldri spurt - og igjen: hvem faen er kultureliten?).

Kondensert: det at jeg liker klassisk musikk og europeisk film gjør meg sikkert "sær". Men jeg vil ikke ha noe av at jeg blir pådyttet holdninger jeg ikke har og tillagt meninger jeg ikke har - det er nok det som gjør meg trist. Jeg tenker da på sitater fra deg som:

Vet ikke om du ser det selv, men du trekker noen paralleller som ikke er flatterende for hvermannsen.

Slik jeg forstår det er det du som trekker de parallellene, ikke meg?

Til sist: jeg kjenner deg godt nok RoDa til ikke å være spesielt bekymra for at du er sur på meg eller aldri mer vil snakke med meg. Og jeg setter også pris på diskusjonen. Når jeg sier at jeg blir trist er det fordi jeg opplever at fordi jeg har de vanene og "smaken" som jeg har blir også tilskrevet en hel bråte med meninger jeg ikke opplever å ha.

 

[RoDa]

Point taken og sorry, Mbare.

Det kan nok være at jeg har tillagt deg meninger som du ikke har.
Du har åpent og ærlig delt av ditt forhold til musikk og da er det feil av meg å "skyte" på deg.

Sett fra min side, og det som trigger meg, er følgende:
Selv om det finnes musikk som andre kaller hifijazz og lignende, så kan det faktisk være at vi andre hører på det fordi vi liker musikken.
La det være enkel og "dum" musikk, men for noen av oss så treffer dette noe likevel.
Jeg kan ramse opp i fleng typiske hifi-artister som jeg mener er blodfattige og kun synger på plate med misjonen å spre audiofil lydkvalitet, ikke fordi de er ekte artister. IMO seff.

Ta for eksempel Kari Bremnes, for meg startet dette forholdet lenge før jeg forsto godlyden på platene.
Du som utfløtta nordlending burde jo også høre et eller annet i tekstene hennes som treffer?
(Hvis ikke, bare vent til du har vært en stund til her nede... hehe)

At the drive in, er for meg bare helvetes bråk og usammenhengende ulyder. Men for noen er det sikkert et eller annet å like inni der.
The Residents skremmer meg, jeg klarer ikke å tro på at noen liker den musikken.

Det er nok mer generelle meninger enn dine meninger som trigget mine utspill.
Gjennom årene har det vært en slags konkurranse om å være sær og "viderekommen" i musikksmaken, spør om anbefalinger og det blir et race for å fortelle om de mest bortgjemte band som ingen andre har hørt om.

Men, la bacon være bacon og billigst på harrytur.

Peace, love & understanding 8)
R

 

[Mbare]

At folk hører på Diana Krall, Patricia Barber og Hans Theesnik fordi de liker musikken er i min verden grunn nok til å tenke alvorlig sinnslidelse og dertil tilhørende tvangsinnleggelse og ditto sterke medisiner resten av livet. ;D

Seriøst: folk må få lov til å like og mene hva faen de vil om det de liker å høre på. Jeg tror ikke Patricia Barber, forøvrig, er "enkel" musikk, det lille jeg har hørt av dama. Og hvem vet, kanskje jeg engang kvitter meg med disse nevrosene jeg sliter med overfor den typen musikk (jeg skylder på hi-fi messene jeg har vært på) og begynner å høre på det, jeg og?

Kari Bremnes, ja. Kan godt hende eg er urettferdig med dama, men det e mange andre syngedamer jeg foretrekker langt foran henne - jeg syns det er lite sjel i det ho syng og det røre meg i fryktelig liten grad. Men som du sier: kanskje jeg plutselig blir nostalgisk og begynner å lengte mot nord? : 8)

At det er en konkuranse om å være særest, rarest og å ha hørt de mest ukjente banda? Ja, det er det og det har det vært så lenge eg kan huske. Eg syns no mest de tingan er slitsomt og eg forsøke å henge meg minst mulig oppi det. Det interessante er om musikken treff meg eller ikke, og gjør den det er det vel knakende uinteressant om den er utgitt på Universal eller gitt ut i ti eksemplarer på kassett? Det er noe, tror jeg, i det som trigger oss begge og jeg tror det handler om det du sier: dette konkurranseaspektet om hele tiden å ha særest og rarest musikksmak og at det blir så skrekkelig barnslig i min verden.

La oss no heller glede oss over film og musikk og forsøke å dele den gleden og samtidig leve med at ikke alle får et kick av å se ungarske menn spille en solformørkelse i fylla eller får hår på kassa av å høre At The Drive In (kor merkelig det enn høres ut, ka er galt med konseptet ungarsk kunstfilm? Hm? ;D).

Keep hope alive.

 

[Kaare G. Opsahl]

denne tråden håper jeg fortsetter lenge. Spesielt dine og Rodas innlegg er fornøyelige, lærerike og til ettertanke (av og til)

 

[Affern]

Peace, love & understanding 8)

Ja, og dette burde det ikke være så vanskelig å oppnå. Den konflikten dere har skapt virker å være ganske så kunstig. Du har din Bremnes og Mbare har sitt AC/DC, men dere tilhører den samme taleføre eliten, som velger både musikk og utstyr med omhu. Ditt anlegg er ikke noe mer likt hvermansens enn Mbares, selv om du kanskje tror det fordi Soundgarden fører Dynaudio Focus. Hvermansen handler hos Elkjøp og Expert, men de ringene dere begge går rundt disse forhandlerne er like vide. Dere står like langt fra den musikkinteresserte hvermansen, som digger hits og sin ungdoms favoritter på sine billige Pioneer, Samsung og Phillips hjemmekinopakker, eller for den saks skyld med sin iPod og Logitec PC-høyttalere. Hvermansen hører musikk gjerne først og fremst i bil. Førsterefleksjon og komprimering er fremmedord.

Så kan det selvsagt også innenfor det dannede borgerskap være ulike syn på utstyr og musikk, men spar oss i så fall for en påtatt allianse og solidaritet med hvermansen. Han hører ikke hjemme her, og han driter en like stor marsj i dere, som dere driter i ham.

Selv om det høres utrolig ut i dine ører, så digger jeg altså The Residents, men så digger jeg da også skikkelig sær rock og høyttalere som ikke kneler ved selv den minste belastning. 8)

 

[rolfozzy]

Peace, love & understanding 8)

Ja, og dette burde det ikke være så vanskelig å oppnå. Den konflikten dere har skapt virker å være ganske så kunstig. Du har din Bremnes og Mbare har sitt AC/DC, men dere tilhører den samme taleføre eliten, som velger både musikk og utstyr med omhu. Ditt anlegg er ikke noe mer likt hvermansens enn Mbares, selv om du kanskje tror det fordi Soundgarden fører Dynaudio Focus. Hvermansen handler hos Elkjøp og Expert, men de ringene dere begge går rundt disse forhandlerne er like vide. Dere står like langt fra den musikkinteresserte hvermansen, som digger hits og sin ungdoms favoritter på sine billige Pioneer, Samsung og Phillips hjemmekinopakker, eller for den saks skyld med sin iPod og Logitec PC-høyttalere. Hvermansen hører musikk gjerne først og fremst i bil. Førsterefleksjon og komprimering er fremmedord.

Så kan det selvsagt også innenfor det dannede borgerskap være ulike syn på utstyr og musikk, men spar oss i så fall for en påtatt allianse og solidaritet med hvermansen. Han hører ikke hjemme her, og han driter en like stor marsj i dere, som dere driter i ham.

Selv om det høres utrolig ut i dine ører, så digger jeg altså The Residents, men så digger jeg da også skikkelig sær rock og høyttalere som ikke kneler ved selv den minste belastning. 8)

Jeg forstår deg ikke helt. Enten har du eller jeg misforstått totalt hva diskusjonen går ut på. Jeg har lest innlegga om igjen, har du ?

 

[Affern]

Jeg forstår deg ikke helt. Enten har du eller jeg misforstått totalt hva diskusjonen går ut på. Jeg har lest innlegga om igjen, har du ?

Nei, jeg har ikke lest dem om igjen. Det er litt vanskelig for meg å si om det er meg eller deg som har misforstått, siden du gir så få holdepunkter på hva du har forstått, eventuelt misforstått.

Jeg kan godt gjenta at jeg oppfatter motsetningene mellom Mbare og Roda som kunstige. Hvis du ser noen virkelige og viktige motsetninger her, så kom gjerne med dem. Mener du kanskje å se at Roda er vesentlig mindre snobbete, kresen og sær enn Mbare? Eller, mener du å se at han er mye mindre sær enn meg, siden han tillater seg å slenge dritt om folk som liker The Residents, mens jeg på min side tillater meg å insinuere at de snobbete høyttalerne hans ikke holder mål til den musikken han disser, og som jeg altså digger? Hvorfor i all verden skulle jeg lyve, og fortjene Rodas vantro og mistenkeliggjøring, når jeg forteller at jeg liker The Residents?

 

[musicus]

Peace, love & understanding 8)

Ja, og dette burde det ikke være så vanskelig å oppnå. Den konflikten dere har skapt virker å være ganske så kunstig. Du har din Bremnes og Mbare har sitt AC/DC, men dere tilhører den samme taleføre eliten, som velger både musikk og utstyr med omhu. Ditt anlegg er ikke noe mer likt hvermansens enn Mbares, selv om du kanskje tror det fordi Soundgarden fører Dynaudio Focus. Hvermansen handler hos Elkjøp og Expert, men de ringene dere begge går rundt disse forhandlerne er like vide. Dere står like langt fra den musikkinteresserte hvermansen, som digger hits og sin ungdoms favoritter på sine billige Pioneer, Samsung og Phillips hjemmekinopakker, eller for den saks skyld med sin iPod og Logitec PC-høyttalere. Hvermansen hører musikk gjerne først og fremst i bil. Førsterefleksjon og komprimering er fremmedord.

Så kan det selvsagt også innenfor det dannede borgerskap være ulike syn på utstyr og musikk, men spar oss i så fall for en påtatt allianse og solidaritet med hvermansen. Han hører ikke hjemme her, og han driter en like stor marsj i dere, som dere driter i ham.

Selv om det høres utrolig ut i dine ører, så digger jeg altså The Residents, men så digger jeg da også skikkelig sær rock og høyttalere som ikke kneler ved selv den minste belastning. 8)

Jeg forstår deg ikke helt. Enten har du eller jeg misforstått totalt hva diskusjonen går ut på. Jeg har lest innlegga om igjen, har du ?

Jeg må si jeg ikke hengte med her jeg heller, så du er nok ikke alene Rolfozzy, ta sånn på vei for ett band à ...

mvh

 

[Affern]

Peace, love & understanding 8)

Ja, og dette burde det ikke være så vanskelig å oppnå. Den konflikten dere har skapt virker å være ganske så kunstig. Du har din Bremnes og Mbare har sitt AC/DC, men dere tilhører den samme taleføre eliten, som velger både musikk og utstyr med omhu. Ditt anlegg er ikke noe mer likt hvermansens enn Mbares, selv om du kanskje tror det fordi Soundgarden fører Dynaudio Focus. Hvermansen handler hos Elkjøp og Expert, men de ringene dere begge går rundt disse forhandlerne er like vide. Dere står like langt fra den musikkinteresserte hvermansen, som digger hits og sin ungdoms favoritter på sine billige Pioneer, Samsung og Phillips hjemmekinopakker, eller for den saks skyld med sin iPod og Logitec PC-høyttalere. Hvermansen hører musikk gjerne først og fremst i bil. Førsterefleksjon og komprimering er fremmedord.

Så kan det selvsagt også innenfor det dannede borgerskap være ulike syn på utstyr og musikk, men spar oss i så fall for en påtatt allianse og solidaritet med hvermansen. Han hører ikke hjemme her, og han driter en like stor marsj i dere, som dere driter i ham.

Selv om det høres utrolig ut i dine ører, så digger jeg altså The Residents, men så digger jeg da også skikkelig sær rock og høyttalere som ikke kneler ved selv den minste belastning. 8)

Jeg forstår deg ikke helt. Enten har du eller jeg misforstått totalt hva diskusjonen går ut på. Jeg har lest innlegga om igjen, har du ?

Jeg må si jeg ikke hengte med her jeg heller, så du er nok ikke alene Rolfozzy, ta sånn på vei for ett band à ...

mvh

Jeg beklager at jeg ikke gjorde det uttrykkelig klart at The Residents kun er et eksempel på den sære rocken jeg liker – ikke det eneste bandet jeg liker. Jeg tolket da også Roda dit hen at han brukte The Residents som et eksempel på band han ikke tror på at folk kan like, og ikke som det eneste bandet han ikke tror på at folk kan like. Hvis jeg tolket feil, så må Roda gjerne presisere og utdype hva han mente.

Dette handler ikke først og fremst om angivelige løgnere og bedragere, som sier de liker The Residents, men om motsetninger mellom Roda og Mbare, som er så dype og sterke at peace, love & understanding blir vanskelig, om enn ikke umulig, å komme fram til. Jeg registrer at hverken du eller Rolfozzy klarer å peke på noen slike motsetninger, og tar dette som tegn på at dere er enige med meg i at de ikke finnes.

 

[rolfozzy]

Peace, love & understanding 8)

Ja, og dette burde det ikke være så vanskelig å oppnå. Den konflikten dere har skapt virker å være ganske så kunstig. Du har din Bremnes og Mbare har sitt AC/DC, men dere tilhører den samme taleføre eliten, som velger både musikk og utstyr med omhu. Ditt anlegg er ikke noe mer likt hvermansens enn Mbares, selv om du kanskje tror det fordi Soundgarden fører Dynaudio Focus. Hvermansen handler hos Elkjøp og Expert, men de ringene dere begge går rundt disse forhandlerne er like vide. Dere står like langt fra den musikkinteresserte hvermansen, som digger hits og sin ungdoms favoritter på sine billige Pioneer, Samsung og Phillips hjemmekinopakker, eller for den saks skyld med sin iPod og Logitec PC-høyttalere. Hvermansen hører musikk gjerne først og fremst i bil. Førsterefleksjon og komprimering er fremmedord.

Så kan det selvsagt også innenfor det dannede borgerskap være ulike syn på utstyr og musikk, men spar oss i så fall for en påtatt allianse og solidaritet med hvermansen. Han hører ikke hjemme her, og han driter en like stor marsj i dere, som dere driter i ham.

Selv om det høres utrolig ut i dine ører, så digger jeg altså The Residents, men så digger jeg da også skikkelig sær rock og høyttalere som ikke kneler ved selv den minste belastning. 8)

Jeg forstår deg ikke helt. Enten har du eller jeg misforstått totalt hva diskusjonen går ut på. Jeg har lest innlegga om igjen, har du ?

Jeg må si jeg ikke hengte med her jeg heller, så du er nok ikke alene Rolfozzy, ta sånn på vei for ett band à ...

mvh

Jeg beklager at jeg ikke gjorde det uttrykkelig klart at The Residents kun er et eksempel på den sære rocken jeg liker – ikke det eneste bandet jeg liker. Jeg tolket da også Roda dit hen at han brukte The Residents som et eksempel på band han ikke tror på at folk kan like, og ikke som det eneste bandet han ikke tror på at folk kan like. Hvis jeg tolket feil, så må Roda gjerne presisere og utdype hva han mente.

Dette handler ikke først og fremst om angivelige løgnere og bedragere, som sier de liker The Residents, men om motsetninger mellom Roda og Mbare, som er så dype og sterke at peace, love & understanding blir vanskelig, om enn ikke umulig, å komme fram til. Jeg registrer at hverken du eller Rolfozzy klarer å peke på noen slike motsetninger, og tar dette som tegn på at dere er enige med meg i at de ikke finnes.

Hm. Jaja. Her konstrueres det ting syns nå jeg da.
Jeg kjenner både Mbare og Roda som hyggelige, trivelige og jordnære mennesker begge to. Begge har vært på besøk her. Så at motsetningene stikker så veldig dypt, det gjør de nok ikke. Nå er det vel ikke så at forskjellig musikksmak skal lage så dype motsetninger heller. Så det det egentlig går på nå, det må være om Residents er et band det går an for allmuen og lytte på ? Smakssak det også kanskje ?

 

[RoDa]

Tror nok ikke at uenigheten mellom meg og Mbare stikker så mye dypere enn tilnærmingen til musikk og forholdet til enkelte typer musikk. (og disse ungarerne da...)
Dette mener jeg vi til en stor grad har fått diskutert ihjel i tråden over noen sider nå?

Mbare mener at folk som liker musikken til Theessink bør innlegges, og mannen har skolegangen til å backe dette.
(note to self: Ikke få en evaluering av psykisk helse i Fredrikstad)
Jeg har meget vanskelig for å forstå at folk virkelig kan like The Residents sin musikk. (som et eksempel)

Det jeg tok til motmæle mot var holdningen om at musikk skal være utfordrende og kreve læretid for å kunne nyte.
Samt at dersom du ikke gjør dette så vet du ikke om anlegget ditt funker, og at du ikke da er en ekte intelligent viderekommen entusiast.
Mbare har fortalt at han ikke har disse holdningene, og dermed er saken temmelig lukket/løst tenker jeg da.

Da Mbare spilte denne etter hvert så kjente Tchaikowsky hos meg, så ble jeg grepet av hvor dramatisk og mektig denne musikken var.
Jeg var så inne i musikken at da EspenR prøvde å prate til meg så skvatt jeg noe inn i helv...!
(Han skulle bare fortelle meg om den innebygde hardheten i PCM, så jeg skvatt helt unødvendig... )
Dette helt uten lyttetrening innen klassisk, bagrunnskunnskap om Tchai, eller at jeg visste hvilken dirigent som etter sin død (?) hadde tatt bolig i mine stereokomponenter.

Tove Karoline Knutsen, Kari Bremnes, Eva Cassidy, Pink Floyd og Mark Knopfler (for å nevne noen få) kan gøre det samme med meg.
Dette er jeg glad for, glad for at jeg kan bli "beruset" av musikk og la meg glede av mye forskjellig.
Nå og da møter jeg nye artister som jeg liker med engang, liker etter noe tid, eller ikke liker. Slik er det nok med de fleste av oss.
Bare det at forskjellige artister treffer forskjellige folk.

I kveld tror jeg det blir litt Gilmour fra Gdansk i spilleren, ønsker andre en god kveld med sine Residents, At the drive in, Mozart eller Anastasia.

EDIT: Mbare og meg er nok uenige om litt flere ting som RAKK, preferanser for "best" lyd osv. Men uten litt uenighet, heller ingen fruktbare diskusjoner.

Mvh
Rolf

 

[Back_Door]

Dersom alle var enig, var det ikke noe behov for et diskusjonsforum..

 

[Mbare]

Affern: du skriver godt og poengtert og får meg til å tenke. Takk!

Et par kommentarer: for min del er hi-fi og musikk to forskjellige hobbyer som, til en viss grad, er gjensidig avhengig av hverandre. For min del handler fascinasjonen for hi-fi om at det er spennende med alle disse dippe-duttene og greiene vi fikler med og selv om jeg kjenner på leihet i perioder, kjenner jeg også på glede og spenning over å drive med hi-fi som hobby. Møter masse spennende mennesker, hører på musikk jeg ikke har hørt før og utvider, sakte, men sikkert horisonten min med tanke på hvilken lyd det er jeg selv strekker meg mot. Når det gjelder musikk føler jeg at jeg også utvikler meg på den fronten. Jeg hører nå på musikk jeg knapt nok trodde jeg ville komme til å høre på noensinne og det gir meg mye glede.

Dog, du setter fingeren på (enda) en øm nevrose: forholdet mellom hi-fi og musikk. For min del tror jeg at jeg begynner å få grep om det nå, jeg vet litt om hvor jeg vil og hvordan jeg skal komme meg dit. Fase 1 er å få musikken over på PC, rett og slett fordi jeg tror det blir enkelt, elegant og bra - og ikke noe tap i lydkvalitet. Fase 2 blir muligens aktiv drift. Fase 3 er lengre fram og involverer å få seg et større og bedre rom og så finne et par HT jeg kan slå meg til ro meg i lengre tid. Det som er godt å kjenne på er at jeg begynner å få en ide om hvor jeg vil hen og hvordan jeg skal komme meg dit. Og at det er veldig mange ting jeg er forholdsmessig rolig i forhold til når det gjelder hi-fi, i hvert fall i forhold til hvordan jeg har vært. Så det går rette veien og den (infantile?) konflikten som ligger til grunn for audiophilia nervosa har jeg godt håp om å løse uten å ta veien om en solid regresjon.

Når det gjelder forholdet til "hvermansen": I stand corrected. Godt poengtert.

 

[andreas]

Affern: du skriver godt og poengtert og får meg til å tenke. Takk!

Tja.. Om jeg får lov, Mbare, så peker jeg gjerne på at personkarakteristikker og omtaler av personers intelligens er langt på siden av hva jeg synes vi skal holde på med på HFS. Når det i tillegg gjøres ganske anonymt og rettes mot dere som veldig mange kjenner både privat og profesjonelt så brytes en etisk grense, synes jeg. Slikt kan man bare kanskje gjøre i en nær og vennskapelig tone, og skjønner jeg RoDa rett er det ikke tilfelle her.

 

[tkr]

Affern: du skriver godt og poengtert og får meg til å tenke. Takk!

Tja.. Om jeg får lov, Mbare, så peker jeg gjerne på at personkarakteristikker og omtaler av personers intelligens er langt på siden av hva jeg synes vi skal holde på med på HFS. Når det i tillegg gjøres ganske anonymt og rettes mot dere som veldig mange kjenner både privat og profesjonelt så brytes en etisk grense, synes jeg. Slikt kan man bare kanskje gjøre i en nær og vennskapelig tone, og skjønner jeg RoDa rett er det ikke tilfelle her.

Tiltredes!
mvh

 

[rolfozzy]

Synd at den interessante debatten mellom Mbare og Roda ble kvalt på denne måten. Jeg syns det er en upassende måte denne Affern bryter inn og kommer med karakteristikker av personer på. Enhver må få like den musikken og fremført på hvilken måte det nå måtte være uten at de trenger og bli hengt ut på denne måten.

P.S. Jeg har hørt Residents for mange år siden, men jeg har ingenting av de i mine hyller. Kanskje ikke uten grunn. Hva nå det måtte ha med saken og gjøre.

 

[RoDa]

Hepp

Jeg tillater meg tildels masse mer med personer jeg kjenner her inne.
Grunnen til at jeg diskuterer såpas heftig med Mbare er at jeg tror jeg kjenner han godt nok til at vi kan gjøre det og fortsatt være venner.

Jeg kjenner ikke Affern.

R

 

[Vidar P]

Jeg synes man skal se litt mer i storsinn på disse personkarakteristikkene; de var helt åpenbart ment mer som en mulighet for generelle betraktninger heller enn påstander; Affern sier jo at han ikke kjenner disse karene også. Følgelig ligger det jo i sakens natur at det knapt kan være ment som noen personkarakteristikk, men kanskje som en refleksjon omkring en mulig bakgrunn for noe av det de enkelte skriver her.

Jeg synes det var et innlegg med mange gode generelle poenger jeg, selv om jeg ser muligheten for ømme tær, så må man jo be den enkelte tås innehaver om å ta det med fatning og for hva det er ment å være; muligens et forsøk på å belyse to ståsteder som to mennesker har eller kan ha, og som gir de to noe forskjellig innfallsvinkel til musikk som hobby. Generelt kan enhver kjenne seg igjen i beskrivelsene, vi kjenner vel alle noen som tilhører forskjellige.. skal vi si grupperinger, hva musikk og hifi som hobby innebærer.

Det at Affern setter fingeren på mulige utfordringer og problemstillinger den audiofile musikkelsker vil ramle borti er da knappest noe nytt; vi har da visserlig diskutert dette under høy temperatur før, men det blir ikke mindre gyldige poenger av den grunn.

Mvh Vidar P

 

[RoDa]

Bra poeng, VidarP.
Selv om Affern gjør det litt karikert.

R

 

[Affern]

Affern: du skriver godt og poengtert og får meg til å tenke. Takk!

Tja.. Om jeg får lov, Mbare, så peker jeg gjerne på at personkarakteristikker og omtaler av personers intelligens er langt på siden av hva jeg synes vi skal holde på med på HFS. Når det i tillegg gjøres ganske anonymt og rettes mot dere som veldig mange kjenner både privat og profesjonelt så brytes en etisk grense, synes jeg. Slikt kan man bare kanskje gjøre i en nær og vennskapelig tone, og skjønner jeg RoDa rett er det ikke tilfelle her.

Takk for at du tar opp en viktig og vanskelig problemstilling. Jeg forstår at jeg kan ha formulert meg for uklart, men hvis du leser innlegget mitt, så vil du se at det var svar på en kommentar fra rolfozzy, hvor han forsøkte å gjøre dette til en diskusjon om menneskene bak kallenavnene Mbare og Roda. Som du ser, så avslo jeg tilbudet.

Jeg forholder meg til figurene Mbare og Roda. Det er disse figurene som figuren Affern her har møtt i et offentlig ordskifte. Som utgangspunkt er dette helt uproblematisk: Tre anonyme puddinger som kommer med sine mer eller mindre saklige synspunkter og fornuftige vurderinger. Jeg har forholdt meg til den kontrakten jeg har inngått med HFS sine lesere, som altså gir meg full anonymitet, mens Roda og Mbare med sine "hjemme hos reportasjer" og beretninger om personlige og private forhold har utvidet kontrakten med sine lesere. I tillegg har de inngått allianser og knyttet vennskapsbånd med små, eksklusive kretser av lesere utenfor HFS sine rammer.

HFS har gjort dette mulig, men ikke nødvendig. Spørsmålet er om dette er ønskelig, og her må jeg svare at jeg er usikker. Det er alltid en risiko forbundet ved å blottlegge ømme tær i det offentlige rom. Det er for lett for forbipasserende, enten med hensikt, eller helt uforvarende, å komme til å tråkke på dem. Det kan dessuten bli et misforhold mellom mulige, ulike innfallsvinkler, der for eksempel du først og fremst ser og interesserer deg for mennesket bak kallenavnet Mbare, mens jeg først og fremst ser og interesserer meg for pappfiguren Mbare. I og med at Mbare ikke opptrer konsekvent som pappfigur, så blir det vanskelig for meg å forholde meg til ham som en type, med typiske problemer med å forene interessen for musikk med interessen for utstyr. Det er disse problemene som interesserer meg, og som jeg et stykke på vei kjenner igjen som mine egne. På den annen side setter jeg pris på hans åpenhjertige og personlige beretninger om sin tro og tvil. Dette gjør at de beretninger om valg han tar ikke kun blir beskrivelser av følgene av intellektuelle øvelser og fornuftige disposisjoner, men like gjerne beskrivelser som involverer blottlagte følelser og livssituasjon for øvrig. Jeg deler dessuten et stykke på vei hans (sære) musikalske innfallsvinkel til utstyr. I så måte står jeg i rak opposisjon til figuren Roda, som med sin tekniske og visuelle innfallsvinkel står meg så fjernt som overhodet tenkelig.

Hvis jeg skal beskrive min egen posisjon litt tydeligere, så er nok denne enda sterkere dominert av musikk enn Mbares. Etter en periode i ungdommen, på 1970-tallet, med selvbygg av forsterkeri og en påbegynt utdannelse i elektronikk, så har jeg vært i mål på utstyrsfronten. Utskiftninger pga. av slitasje, og fordi utstyr går i stykker etter noen år, har det vært, men aldri det jeg vil kalle for oppgraderinger. Snarere nedgraderinger, som da min trofaste Pioneer 12D tok kvelden og ble erstattet av en Goldring platespiller. Jeg har ikke hatt for vane å vie anlegget mitt særlig mange bekymrede tanker. Har stort sett begrenset seg til om det snart ikke er på tide å gi pickupen min en ny stift. Først nå i det seneste, med bl.a. et kvantesprang av en oppgradering til Dali Ikon 6, har jeg igjen begynt å interessere meg for utstyr. Dette plasserer meg på den ene siden og Roda på den andre, med Mbare i midten. I utgangspunktet en interessant kontellasjon, trodde jeg, men ser jo av reaksjonene at den ikke er så veldig ønsket. Mbare og Roda bør visstnok få diskutere i fred, og dette skal de gjerne for meg. Jeg har uansett ikke stort å bidra med, så lite interessert som jeg er i utstyr.

Jeg innser at min billige morsomhet og spottende kommentar vedrørende Rodas virke som skribent i et fagblad kan ramme og såre, dersom man tror jeg snakker fra en kvalifisert posisjon. Men det gjør jeg altså ikke. Siden jeg kun har skummet igjennom High Fidelity et fåtall ganger hos Narvesen, så er min kjennskap til dette bladet ytterst overfladisk, noe jeg da også gjorde leseren oppmerksom på. For alt jeg vet kan Roda være High Fidelitys dyktigste og mest interessante skribent. Humor, innsikt, kunnskap og skriveferdigheter han har lagt for dagen her på HFS kan tyde på at han er nettopp dét. Jeg tok dessuten så kraftig i, at jeg hadde håp om at alt det som ikke var en kjerne av sannhet, ville falle på sin egen urimelighet. Jeg tror nok Roda tålte dette, men ser at andre her ikke har gjort dette. Jeg beklager derfor uttalelsen og trekker denne.