Det er for lite skriblerier om Led Zeppelin i tråden min, slo det meg. Det må det gjøres noe med og som vanlig tar jeg ansvar for det. Og selvkritikk på at det har vært skrevet for lite om det. Hvorfor Led Zeppelin? Vel, det er to band jeg aldri orker å krangle på. Du må gjerne ikke ha hørt noe på det, ikke ha noe spesielt forhold til det, men hvis du seriøst påstår at du ikke liker det, har vi strengt tatt ingenting å snakke om når det kommer til musikk. Det ene bandet er Velvet Underground. Det andre er Led Zeppelin. Derfor trenger denne tråden litt mer Led Zeppelin-skriblerier. Og forsåvidt VU-skriblerier, men det får komme en anna gang.
Jeg tror det som kicka meg inn i det nå var at jeg akkurat rippa BBC-sessions plata til Led Zep og begynte å spille den. Og da ble jeg, som så ofte før, minnet på hvor forferdelig glad jeg er i det bandet og hvor utrolig mye det har betydd for meg opp gjennom åra. Det var dette jeg hørte på barneskolen. Det var Zep jeg hadde et lite tøymerke av på dongerijakka når alle de andre ungene hadde G'n'R eller Metallica (til nød AC/DC). Ingen av mine jevnaldrende hadde hørt om dem før Power Ballads ble sluppet og alle trodde Zep var Stairway to Heaven. Tror ikke det hjalp på ryktet mitt.
På den tida likte jeg bandet fordi det var så jævli kult. Jeg elska gitarlyden til Page, soloene hans, trommene til Bonham, stemmen og ikke minst at de hørtes jo ikke ut som noe annet. Soloen på Whole Lotta Love var garantert gåsehud hver gang den kom ut av HT. Dessuten: ingen band hadde bedre rykter eller historier om seg enn Zep. Tvilsomme orgier, merkelige okkulte greier, en trommis som drakk seg i hjelp, gærn manager. Joda, de hadde alt jeg trengte og fikk Metallica og G'n'R til å virke som dårlige kopier. Zep var rock. De var gudfedrene, sjefene og alt det der. Greit, jeg likte Sabbath, Purple, AC/DC og slikt og hørte jo at de også hadde mye å komme med. Men Zep var i en liga for seg selv - de var noe annet, noe større, bedre, voldsommere og mer fantastisk. Dessuten så de kule ut:
En av de aller første (om ikke den første?) cd-boksen jeg kjøpte var den store, gule Led Zep-boksen som samla sammen fire cd'r med dem. Ikke kronologisk, men knallgodt og spennende vinklinger. Kjøpte noe senere også den 2-cd boksen som gjorde at jeg satt på komplett med Zep - og dette må ha vært i tidlig tenårene eller før det. Det er pløyd ned noen timer i de boksene, lesende på heftene, i "Hammer of the Gods" (rockens beste uatoriserte biografi?) og tilbake til musikken.
Etterhvert som jeg ble eldre og hørte mer musikk slo det meg at noe av det jeg hadde kicka på når jeg først ble kjent med bandet også var noe av det beste og mest unike med det: ingen band jeg har hørt etter eller før har hørtes ut som Zep. Kanskje det nærmeste jeg kommer på stående fot er Janes Addiction (de er i hvert fall på samme planet, selv om jeg nok tror JA er et litt annet sted). Det er noe med det bandet som aldri har blitt gjort bedre enn det de gjorde. Her jeg sitter nå, 20 år ++ etter at jeg oppdaga de første gangen, og hører gjennom BBC Sessions så kjenner jeg fremdeles gåsehuden komme, jeg gliser over hvor jævla tight det bandet var, hvordan alle i bandet spilte og var en helt sentral del av bandet - Zep hadde aldri en rytmeseksjon som var der for å holde takta - de hadde en rytmeseksjon som var der på lik linje med Page og Plant og de ville aldri hørtes ut som de gjorde, uten dem. Og de hadde Page på gitar. 'nuff said 'bout that.
Zep var også bandet som hadde vett nok til å skjønne at nok var nok. At når Bonham tragisk nok drakk seg ned i grava, så var det bare å si takk for seg å gå hver til sitt. Zep uten han ville vært som en kjøttkake uten kjøtt; meningsløst. Så de gjorde det mange andre band aldri hatt vett til å gjøre: bukke, takke for seg og forlate manesjen. Bare det sier mye om bandet.
Problemet med mitt kjærlighetsforhold til Zep er at når folk spør hvor de skal begynne med Zep har svaret mitt som oftest vært: kjøp alt. Jeg kan ikke tenke meg at liv uten de platene de ga ut. Rett og slett. Samtidig skjønner jeg jo at det er litt voldsomt hvis du knapt har hørt bandet før. Så jeg har anbefalt "Mothership" til et par stykker. Men ærlig talt: Zep var et albumband. De ga ikke ut singler. Og de ga ikke ut så mange plater og du får de samla i en boks til rundt tusenlappen. Kjøp den boksen, kjøp BBC-sessions og len deg tilbake. Det er garantert verdt det. Når jeg tenker meg om: kjøp tre bokser. Så gir du bort to til noen gode venner som heller ikke har dem. Det er en fin måte å sørge for at det blir fred i verden - folk som hører på Zep har ikke tid til å slåss og de er redd for å dø fordi de da vet at de aldri, noensinne, vil få høre dem igjen.
Det er vanskelig å skrive om Zep. Det treffer aldri kjernen i dem og jeg tenker at det sier mye om dem - hvordan skal du fange noe så uvirkelig som det fire-hodede trollet Zeppelin? Så for å avslutte, noen YouTube-klipp. Så kanskje folket som ikke har skjønt det, skjønner det.
Fra begynnelsen, i -69:
Fire år senere, i -73:
Og fire år etter det igjen, i -77:
Og til sist: John Bonham som jobber ræva av seg, a.k.a. Moby Dick - hva sier det om Zep at de brukte dette riffet til å introdusere en trommesolo? Del 2 finnes på YouTube: