For den som ikke kikket på Wiki-linken om System of Rice Intensification (SRI) og resultatene dette gir, i landbruket. Dette er relevant i en tråd om "flyskam" fordi det handler om å være villig til å se på verden med nye øyne og å innse hva som er gavnlig og hva som er til skade. Kan det gi større utbytte å feriere lokalt eller bærekraftig, fremfor å skulle forsvare å hoppe verden rundt med fly, etter feriekalenderen?
Kan man se med nye øyne på det å produsere mat, fremfor å hente innsatsmidler og maskineri fra andre verdensdeler?
Vi læres opp til å se verden gjennom fordommer og dogmer og ofte kan det være klokt å utfordre disse. Da SRI først ble foreslått kom det advarsler om at dette ville bety hungersnød og fortapelse om man satset på det; slik vi nå blir fortalt at økologisk landbruk er uheldig og at vi ikke har noe valg når det gjelder kjemisk landbruk.
Med andre ord - bønder i India, som var i ferd med å gi opp å dyrke ris, som ble forgiftet av sprøytemidler og kjemikalier, som ble fattige på grunn av at de måtte kjøpe innsatsmidler og som forgiftet grunnvannet med alle sprøytemidlene -- endte opp med å tjene penger, få større avlinger, binde mer karbon i jordsmonnet, redusere vannforbruk og utslipp. Det krever mer manuell innsats, men gir altså opp til 200% større avling.
Dette er oppløftande, ris er vel den viktigaste føda i verda. India treng ris, og det er flott at produksjon og konsumering skjer utan omfattande transport.
"Flyskam" er ein toskete måte å legge ansvaret på den einskilde, i staden for å sjå på heilskap. Vi burde gjere noko med dei systema vi har i dag. Treng vi verkeleg så mange flyturar? Treng vi lange arbeidsreiser?
Kommunesentraliseringa har mange sider. Ei av dei er at 2800 innbyggjarar i mi noverande kommune snart får åtte ekstra mil til kommunesenteret. Dette medfører langt meir reising, vil eg tru. Kor mykje av den reisinga kan erstattast av videokonferanser? Erfaringsmessig er slike konferanser lite eigna til å bygge relasjonar, og eignar seg stort sett berre til møte og opplæring i ymse emne.
Den sommaren eg var ni, reiste ikkje familen på sommarferie. Vi sparte pengane til neste sommar, då vi reiste til Danmark. Køyrde bil heile den lange vegen frå Ytre Nordfjord til Larvik på ein dag. Kom fram om natta, og familen måtte sove i bilen. Bror min på hattehylla, eg i baksetet, mor mi i framsetet, og faderen innrulla i ein presenning under bilen - styrtregn. Neste dag var det å ta ferja tidleg om morgonen. Vi var nok mange stadar, men eg hugsar spesielt Tivoli og Dyrehagen. Eg var lenge den einaste i klassen min som hadde vore til Danmark. Det å ofre ein sommarferie til fordel for ein lang neste år, var noko som eg hugsar resten av livet. I motsetnad til charterturar.
No ser eg pensjonistar som nesten aldri er heime, men på turar i utlandet. Sjølv om staden vi bur har storarta potensiale for gode opplevingar...
Det spørs likevel i kva grad dette med arbeidsintensiv risproduksjon er overførbart til andre land. Det er viktig å sjå det lokale potensialet. Her til lands er det logisk å satse på kjøt- og fiskeproduksjon, då vi har føresetnad for dette, med enorme utmarksbeiteområde og verdas nest lengste kystlinje.
Ein måte å regulere miljøbelastninga på, er å gjere folk fattigare. Det er dei rike som belastar naturen mest, syner all forskning. Så om vi fjerna grunnlaget for rikdom, altså inntekta, vil det nok hjelpe på. Og når somme framtidsforskarar spår at mange jobbar kjem til å forsvinne, kan dette gå veldig greitt ...
Vi må vel sikre at folk ikkje lid naud, så ei akseptabel borgarløn vil nok verte nødvendig for å dempe kriminalitet og politisk uro. Så kjem naturlegvis skattlegginga av dei som jobbar, nødvendigvis auke nok til å dekkje denne borgarløna. Noko som vil gjere dei sure; kvifor skal EG arbeide når så mange slepp unna? Nei, nettopp, så regulerast dette også etter kvart.
Eg innsåg brått at eg er forsiktig optimist med tanke på framtida.
