dag1234 skrev:
Også noen poeng å ta med seg:
http://www.klassekampen.no/40744/mod_article/item
Her er det den høyt respekterte Atle Dyregrov som uttaler seg
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10081324 Men nå er vel den saken gnidd nok inn nå som selveste sluggeren Per Sanberg reagerer.
Huff og huff. Skal en god, borgerlig person som deg lenke til KK også nå? Verden står ikke til påske. ;D
– Det er en klar sammenheng mellom Frps økende oppslutning fra begynnelsen av 90-tallet og etableringen av TV 2, sier Alghasi.
Denne uttalelsen er i alle fall udiskuterbar. Mange opplevde TV2s debattprogrammer som rene mikrofonstativer for Hagen de første årene kanalen eksisterte, som om de var en demonstrativ motvekt til "ARK". Med en så enorm vekting i valg av temaer er det ingen tvil om at agendaen virket skreddersydd for å være valgkampmateriale for FrP. Hvilken motivasjon de hadde til å gjøre de prioriteringene finner jeg ikke så interessant i dag, men det er i alle fall verdt å legge det på minne.
Det viser at den "konspirasjonen" med journalister og sosialister som mange av de "nyliberale" mediakommentatorene har mindre relevans enn det de er villige til å innrømme. De gode årene er tildels over i media, og da må media få svi. Den perioden med ekstremt stor fokus på innvandring i TV2s debattprogrammer er over, og da virker det tilsynelatende som om den aldri har eksistert. Kanskje det er fordi disse kommentatorene hovedsaklig befinner seg i de hovmodige tyveårene, og gikk i "knebukser" på den tiden. Det som hendte før den politiske bevisstheten deres utviklet seg eksisterer ikke hvis det ikke passer dem, kan det virke som.
Litt forstyrrende for enkelte er nok det faktum at de journalistene som stod for denne eksponeringen av Hagen og partiet hans ofte var de som hadde en klar fortid som SV-sympatisører. I nøkterne NRK regjerte Venstre og DLF i mange år i nyhetsredaksjonene. Det var få tilfeller av typen Bjørn Nilsen. I TV2 fantes det flere av hans alen, om enn ikke samme kaliber. Det kunne virke som om det var opportunt å gjøre dette, en form for intellektuell øvelse i å stille seg på andre siden av gjerdet. Jeg misstenker dem for å fortsatt ha stappet SV-stemmesedler ned i boksen med en selvgod følelse av å ha vært "objektiv".
Jeg var selv journalist da TV2 ble etablert. Det jeg hadde jobbet med var kultur og nyheter. Ganske kjapt fant jeg det uinteressant å søke jobb der, noe alle anbefalte meg å gjøre. Jeg fikk en vond smak i munnen. Som kulturjournalist ville jeg fremstått som en dust, og som nyhetsmann ville jeg selv følt meg som en dust. Mer nøkterne vurderinger som et mangelfullt talent og lignende var selvsagt også medvirkende, samt alle historiene om de spisse albuene i mediehuset på Nøstet.
Han mener den såkalte innvandrerbefolkningen blir utsatt for en omfattende stempling og marginalisering av mediesamfunnet.
– Den er årsak til mange psykiske problemer blant innvandrere. Mine informanter føler seg beglodd og utsatt når de sitter på bussen dagen etter at det har vært et debattprogram om innvandring på TV 2.
Dette var vel noe av det første jeg tok opp da jeg begynte å engasjere meg i OT. Det ABB har oppnådd er faktisk å forbedre den situasjonen. Når det går opp for ham får vi vår hevn for hans handlinger, tror jeg. Det er jo det stikk motsatte av hans intensjoner. Selvfølgelig vil det meste bli som før etter en stund, men akkurat forståelsen for denne problemstillingen er nok forandret for en lang tid fremover. Folk begynner å la dette synke inn over seg til slutt, håper jeg lettere optimistisk.
– Hvorfor er det ingen som skriver om norske jenter som treffer utenlandske menn som familien ikke vil møte? Vi får stadig vekk høre om det motsatte; innvandrerjenter som ikke får gifte seg med norske menn. Det har man til og med laget film om.
En gammel venn (nesten 20 år) gikk for noen år gjennom en skilsmisse. Han var på den tiden sykemeldt etter at han brant seg ut på driften av en i en periode populær "etnisk" kafé med autentisk mat fra Iran. Konens dypt konservative mor hadde aldri helt akseptert hans tilstedeværelse i familien, på tross av at det var han som gjenforente mor og datter i sin tid. Han stilte det som et krav til sin blivende kone, av hensyn til hennes egne psykiske helse. Det han skulle oppleve senere av sin svigermor var han neppe forberedt på. Han visste at han ikke var populær, men da hans penger som var arvet og jobbet opp ble svidd av på kaféen og han var fysisk og psykisk på bunn tilbydde svigermor datteren sin å finansiere enebolig for henne og barnebarnet hvis hun skilte seg fra mannen. Nå er det klart at det var mer komplekst enn som så. Ingen som ikke sliter i ekteskapet ville tatt imot et slik tilbud, men det er ingen tvil om at det var tungen på vektskålen.
Poenget er at media har vært selektive i sitt valg av tema, til innvandringsmotstanderes fordel. Vi er så opptatt av å vise begge sider, men dette er en side som nesten aldri blir vist. Det passer seg kanskje ikke å beskylde gode nordmenn for slik adferd, selv om den faktisk er skremmende vanlig. Å kjøpe sine døtre tilbake fra en "svartmusket" utenlandsk mann har vært viktig for svært mange. Å i det hele tatt vurdere om denne mannen kan ha hatt en positiv innvirkning på datteren er helt uaktuelt. I det tilfellet jeg skriver om var den norske kvinnen et regulært psykisk vrak da hun møtte iraneren. Hun slet med store problemer, også i forhold til mor og far som ektemannen ordnet opp.
Og hvordan endte historien? Dypt, dypt tragisk. Kvinnen tar imot huset, for hjemme kranglet jo hun og mannen hele tiden. Etter at de måtte gi opp forsøket på å skape en familiebedrift så var det ikke den samme husfreden som før. Men det grusomme skjedde noen år senere. Ex-konen og datteren blir drept i en grusom tragedie, og hans svigerfamilie tar seg av begravelseforberedelsene. Ved nedsenkingen av kisten til sin datter, som fikk en ordinær kristen begravelse, fikk vi et sjokk. Mor og datter skulle ha felles stein, og det at datteren fikk en kristen begravelse syntes muslimen fra Iran var helt fint. Det var nok nærmere datterens barnetro enn Islam, noe han ikke hadde noe imot hverken før eller da. Men det som knuste han var å se gravsteinen. Selv om jenten hadde hans etternavn i folkeregisteret, med morens pikenavn som mellomnavn, så hadde familien bestilt en stein der hans etternavn var blitt en initial i midten. Hun gikk altså fra å hete "Kari Hansen Abisjad" til "Kari A. Hansen" da hun døde!
I ettertid har jeg funnet ut at det hans ex-svigerfamilie foretok der er ulovlig, og at han kan forlange at steinen forandres på med loven i hånd. Han har selvsagt lyst til det, men ikke krefter til selve konfrontasjonen. En dag skal jeg hjelpe han med den saken, det har jeg sverget for meg selv. Men jeg har skuffet før, så... Åkke som, jeg tror hans historie er alt annet enn unik. Hvem skal tale deres sak?
Btw: Hagen er skremmende lite empatisk for tiden.
