Michail skrev:
Å bruke en milliard på en sak som er oppklart?
Er det fornuftig?
Letter det sorgen for de etterlatte?
Får vi svar på hvor mange liv som kunne vært spart, hvis Politiet hadde gjort jobben sin bedre i utgangspunktet?
Trenger vi et laangt utdratt mediashow i forbindelse med rettsaken? (leie Fornebu Arena i tre måneder?)
Svaret er vel nei på alle spørmålene.
Hagen har vel mye rett, kanskje bare litt for tidlig ute?
Det var da voldsomt så skråsikker du var på behovet til de pårørende her. Er du selv pårørende, slik at du vet hva du snakker om når det gjelder de pårørenes behov? Du er jo krystallklar om at det ikke er fornuftig og ikke letter sorgen. All erfaring jeg har viser til at pårørende ønsker å få ferdigarbeidet saken i dybden, men jeg kan også ta feil her. Kanskje vi skal la dem få et ord med i saken også? Jeg er i alle fall for gammel til å tro at jeg kan uttale meg på vegne av dem med en så stor skråsikkerhet. Her tråkkes det på graver slik at det begynner å ligne på en dans, slik jeg opplever det. Eller tror jeg ville opplevd det hvis jeg var pårørende.
Jeg lurer litt på hvorfor det er en gruppe som forsvarer absolutt alt som kommer fra FrP, uansett hva det er. Ingen unntak er blitt registrert i noen saker. Merkelig nok finnes det ingen som forsvarer regjeringen i alle dens handlinger. Et av medlemmene våre har meldt seg ut av Høyre i senere tid, men han ser nok på seg selv som høyremann for det. Han har bare kostet på seg å være dypt uenig i en prinsippsak. Er dere fornøyde med å være logrende bikkjer for partieiere og andre koryfeer på den siden?
Det er greit å være kritisk til kritikken av både de rødgrønne og FrP, men hodeløs støtte til ethvert utspill er bare tåpelig og opportunt. Ingen andre partier nyter det privilegiet på sentralen, så jeg lurer litt på hva det er som gjør at deres tilhengere lunter etter lederne sine som sauer i alt de foretar seg, mens ingen ser ut til å ha samme forhold til de andre partiene? Hadde jeg vært et partimenneske så ville jeg utvilsomt ha vært misunnelig på den lojaliteten, samtidig som jeg ville stilt meg spørsmål om dette er sunt for partiet? Av alle disse spørsmålene er det kun et spørsmål jeg har svar på, og det er et nei til det siste.
Hagen har en nådegave som kommunikator, så når han hevder å være feilsitert så kan det ikke være noen annen enn hans feil. Det er fullt mulig å uttale seg på en måte som ikke kan vrenges og vris på for en dyktig taler, noe Hagen er. Men hvis det ikke eksisterer noen lydopptak av intervjuet kan han gå ut med slike dementier vel vitende om at det ikke kan frembringes bevis som tilhengerne hans vil akseptere. Derfor kan han koste på seg å lyve mellom tennene i etterkant, uten å bli arrestert for det. På den måten får han to-i-en, noe som er smågenialt. Først tilfredsstiller han hardcore-tilhengerne med sine velkjente sterke uttalelser, og så påstår han at han blir forvrengt for å unngå kritikk fra de mer liberale velgerne. Det er vinn vinn for han å uttale seg på kanten, for da kan han tiltrekke seg både de rabiate og de moderate. De sistnevnte tror jo alltid på han når han påstår at han er forfulgt, og de første elsker sirkuset hans uten en eneste kritisk tanke.
I mange år har jeg hatt en voksende respekt for Hagen, og jeg har til tider oversett uttalelser som har vært på kanten i ren velvilje. Men nå er den relativt store respekten jeg hadde for ham forsvunnet som dugg for solen på få dager. Jeg tar dessverre altfor ofte feil når jeg tror godt om folk, ser det ut for. Min lefling med FrPere på andre arenaer vil også kjøles ned av dette, men sympatien for Siv er på stigende kurs. Som jeg skriver i et annet innlegg så har jeg en ønskesituasjon der Demokratene kan ta over de som Siv sliter med, og det står jeg fortsatt for. Jeg har fortsatt tro på at FrP skal klare å komme seg videre i utviklingen, på tross av tilbakesteg.
Dessuten, jeg har ingen respekt for de som politiserer situasjonen når alle andre er enige om å ikke gjøre det. Dette er ikke en kritikk av FrP, men av enkeltpersoner. Det partiet som kunne tjent mest på å politisere dette er AP, men de har gått sterkt ut mot en slik taktikk. Istedenfor er det folk på den andre siden, som ikke selv er rammet av tragedien, som mener at de kan slå politisk mynt på det. Greit nok at de ikke kan forlange at partier skal holde seg innenfor et slik rammeverk som de andre politikerne er blitt enige om, men vi skal heller ikke ha respekt for de som velger å bryte den nasjonale samlingen vi forsøker å foreta nå. Folk må tåle kritikken når de bevisst benytter seg av at andre holder seg i tømmene nå.
Jeg skjønner ikke hvorfor det er så fryktelig vanskelig å respektere ønskene til de mer samlende kreftene som finnes i alle partier, også FrP. Det vil si, jeg skjønner det egentlig veldig godt. Det er som et race der det kun er ens egen moral som avgjør om man jukser eller ikke. De vet de ikke kan straffes for å bryte spillereglene som er blitt gitt for dette spesielle valget, og nå gnir kynikerne seg i hendene i pur glede over å få være alene om å bruke tragedien politisk. Fysj og fy, for en kynisk innstilling. Jeg håper ikke dette baler på seg slik at jeg er nødt til å slutte å respektere partiet helt og holdent, og håpe at de dyktige politikerne heller melder overgang til Høyre og andre partier. Jeg tror ikke det går så langt, men er sannelig ikke trygg på det.
Btw: Hva en jussekspert måtte mene om ofrene, de pårørende og samfunnets behov akkurat nå driter jeg en lang marsj i. Hvis en yrkesgruppe skal ha noe å si om dette som jeg gidder å legge vekt på så er det de som har samme fagområde som vår egen Dag1234. Det er psykologer som kan ha noe vettug å si om samfunnets behov for bearbeiding av traumene. Å mene at en jurist skal ha spesielt tung vekt i en sak som handler om traumatiserte unge mennesker i et traumatisert samfunn er like dumt som å mene at en elektriker eller journalist skal har den vekten. Det har vi ikke. Journalister skal rapportere, noe de gjør med vekslende kvalitet, og elektrikere skal fikse strømmen i husene våre. Som privatpersoner kan vi uttale oss, men har ingen faglig vekt når følelser skal behandles. Det får vi overlate til psykologer og psykiatere, som er de som har den faglige kompetansen til det. Så kan vi synse og mene så mye vi vil, men vel vitende om at vi ikke har mer kompetanse enn det vi faktisk har. Det gjelder å kjenne sin egen begrensning også. Det eneste jeg kan uttale meg om med faglig tyngde er hvordan meningene til erfarne samfunnsdebattanter kommer gjennom filteret, for deri ligger min kompetanse. Kanskje det hadde vært en tanke for andre å også gjøre seg opp en slik mening om sin egen fortreffelige posisjon?
