Advarte ikke den dyptpløyende tenker Kant også mot flertallsdiktaturet som en potensiell fare ved demokrati?
Sant nok, men nok en gang må en se dette i kontekst, og tenke ut fra den språkbruk som benyttes. Du har forsåvidt selv vært inne på noe av det samme (hvis jeg forstår deg riktig).
I sitt skrft "Til den evige fred", sier den dyptpløyende tenker, at en stats
form kan deles inn i to, med sine undergrupper (jeg klipper og limer litt fra den engelske oversettelsen som ligger på nett:
http://www.mtholyoke.edu/acad/intrel/kant/kant1.htm):
1. according to the persons who possess the sovereign power (forma imperii).
1a autocracy, in which one (monarch)
1b aristocracy, in which some associated together (nobility)
1c democracy, in which all those who constitute society, possess sovereign power (people).
2. according to the mode of administration exercised over the people by the chief, whoever he may be (forma regiminis)
2a Republicanism is the political principle of the separation of the executive power (the administration) from the legislative;
2b despotism is that of the autonomous execution by the state of laws which it has itself decreed. Thus in a despotism the public will is administered by the ruler as his own will.
Så kommer slutningen:
Of the three forms of the state, that of democracy is, properly speaking, necessarily a despotism, because it establishes an executive power in which "all" decide for or even against one who does not agree; that is, "all," who are not quite all, decide, and this is a contradiction of the general will with itself and with freedom.
Slik jeg ser det, så er for Kant, demokrati her forstått som
direkte demokrati.
Det er et problem, også innenfor det mer republikanske prinsipp, dette med den almene vilje. Hva består den egentlig i? Spørsmålet er om det er motstandsdyktig for det "flertallets tyranni" som du anfører. På den annen side. Hva er alternativet til det republikanske (og demokratiske i vår mer vanlige betydning)? Fins det en form for viten her, som kan ligge til grunn? Den som i den europeiske historie har målbært det syn at det fins en innsikt i en slik uderliggende orden, er Platon, og han var som vi vet, ingen stor demokrat i dialogen "Staten"
Lysstige tunger hevder at demokratiet var tilsvaret når Platon (og hans grunnleggende tro på det godes idé), hadde spilt fallitt. Likevel opprettholdt en troen på at folket måtte ha visse forutsetniger for at det hele ikke skulle bli et rent kreftenes spill. Å knytte stemmerett opp mot eiendom, f.eks., var for å sikre at de stemmende var ansvarlige (om nå det er så liketil en forutsetning). Den borgerlige offentlighet hadde den samme funskjon, mht. å kanalisere det hele gjennom en ansvarliggjøringsprosess.
Med vårt utgangspunkt i denne tråden, så kunne en jo nå se på det folk som stemmer, og bestemmer. Min opprinnelige tese (jf. romantikken) var at vi nå opptrer som estetiserte subjekter, som romantikken "gjorde" oss til. Hva som nærmere ligger i dette, har jeg ikke tid til å si noe om nå. Men at konsum og produksjon (menneskets selvforståelse og markedet) her inngår en form for realunion, skulle ikke være altfor skjult.