Hepp hepp.
Det har vært bra med lyttetid denne gangen, men det har skortet noe jævli på skrivetid. Det har vært unormalt hektisk på hemebane siste tiden, og det sier faktisk ikkje reint lite...
Uansett, eg kom ikkje i gang med skriving før i kveld, og no gidder eg ikkje mer, fordi eg planlegger å slappe av med noe brunt i glasset og ikkje stresse mer med stafett.
Ingen eller liten tid til korrektur denne gang, men det får så være.
Artist: Feist
Tittel: Metals
Label/År: Polydor/2011
En Fe(i)st for øret?
Mye har skjedd siden Leslie Feist varmet opp for Ramones som 16 åring. Etter beinhard turnering med jentepunkerne i bandet Placebo var stemmen hennes så utslitt at hun ble fortalt hun aldri kunne synge igjen. Slik gikk det ikke, og etter noen års rekonvalens startet en solokarriere som først ble skikkelig lagt merke til ved hennes forrige utgivelse,
The reminder fra 2007.
Metals er kanadieren's fjerde offisielle album, og det som må ha vært av jentepunker i henne er nå forlatt til fordel for et mer modent og moderert uttrykk.
Metals "flyter" av gårde mer enn tittelen skulle tilsi. Det er for det meste sparsommelig dempede toner som setter standarden for plata. Nakent arrangert, med trommer, bass og piano som de bærende elementer, sammen med Feist's smårufsete alt, som sender tankene i retning Chan Marshall aka Cat Power mer enn en gang. Det musikalske uttrykket er ikke så ulikt Cat Power heller. Både låter og produksjon kan minne om Cat Powers senere ting, hvilket i seg selv er et kvalitetstegn. Produksjonen er forseggjort og gjennomført, og det låter tidvis tøfft og tungt, sjøl om det kan bli et noe endimensjonalt preg over dette.
Nå er nå engang Feist en artist som evner å stå på egne bein og trenger således ikkje sammenligninger / referanser for at man skal høre at det finnes kvaliteter på Metals. Det tøffe og basstunge groovet i
The bad in each other åpner plata på en overbevisende måte, og refrenget, med sitt kledelige stryke- og blåsearrangement sitter umiddelbart:
"When a good man and good woman
Can find the good in each other
And a good man and a good woman
Bring out the worst in the other
The bad in each other"
Vakkert refreng, som legger lista høyt for resten av plata. Langt på vei makter Feist å levere varene. Første halvdel er overbevisende. Hun har funnet en formel som hun bare tidvis avviker fra, men det er en formel som fungerer meget godt (inntil et visst punkt). Både
Graveyard,
Caught a long wind og
How come you nver go there slentrer, eller flyter om du vil, avgårde i mye det samme rolige tempo, dog noe mer uptempo på sistnevnte. Feist vet både hvordan man syr sammen fengende låter, samt hvordan mikrofonen skal trakteres - det er en fin tilstedeværelse i stemmen i disse låtene, og hun holder lytterens interesse oppe.
Så kommer
A commotion, og bryter totalt med det som har blitt servert til nå. En vrang og sær låt med et underlig arrangement og ditto underlig struktur. Det er ei bra låt, faktisk blant de beste på plata, men den skiller seg ut i den forstand at den ikke følger formularet for de rolige og mer avbalanserte låtene. Hun er betydelig mer vågal her, og dette kan være mat for fans av frøkena som nylig besøkte hovedstaden; Polly Jean Harvey. Mer av dette, takk!
The circle married the line tar opp igjen tråden fra låtene som innleder plata. Rolig, neddempet og behagelig, men aner man tegn til litt kjedsomhet? Til tross for at Feist synger upåklagelig her også. Joda,
Bittersweet melodies bekrefter langt på vei den snikende anelsen fra forrige låt. Dette begynner å bli småkjedelig og noe uinspirerende, og det kjenens etterhvert som om det er samme låta gang på gang, og følelsen av et noe begrenset register som låtskriver gjør seg gjeldende. Det nærmer seg også noe som er litt for sukkersøtt og harmløst på dette stadiet.
Anti-Pioneer retter litt på sakene igjen. En svært så naken og intim låt, som kanskje er platas sterkeste kutt. Uttrykket er tilnærmet strippet til beinet, det er lavmælt, rolig, men med nærvær og intensitet intakt. Gromlåt, med en noe mørkere tone enn mye annet.
Cicadas and Gulls er siste låt det er nødvenig å fremheve. Her hiver Feist seg på singer/songwriter kjøret, sparsommelig akkompagnert av en akustisk gitar og sin egen koring. En veldig flott låt i americana landskapet.
Metals hadde ikke hatt vondt av flere låter som denne, det ville bidratt til mer dynamikk og variasjon i plata.
Det er ingenting direkte dårlig på
Metals, men den når allikevel ikke helt opp. Det er for lite bredde i låtene til at det når helt hjem hos undertegnede, og noen spor blir nokså anonyme. Det blir rett og slett for mye som ligner, og for få spor som skiller seg virkelig positivt ut. Hun åpner friskt, men holder ikkje hele veien inn. En plate helt på det jevne, men som jeg sitter igjen med følelsen av er en fattigmansutgave av Cat power.
1 2 3 4 5
6 7 8 9 10
CEVBOF says 5+/9
Med dette sier eg takk for meg i stafetten inntil videre. Håper det lar seg lese mellom linjene i meldinga over at eg verken synes plata er dræt eller fantastisk...
. Men det er moro å få en utfordring også, men rap vil jeg nok aldri venne meg til er jeg redd. Er nok den plata av alle jeg har vært mest usikker på karakteren.
