Urge Overkill Saturation
Denne plata fra 1993 ga meg en liten åpenbaring; nemlig den at jeg i edru tilstand fortsatt kan like tung gitarrock hjemme hos meg selv. Tidligere har jeg hatt den oppfatning at arena-rock (om det er lov å bruke denne betegnelsen da) helst bør oppleves live og gjerne med et par øl innabords.
Nå tror jeg riktignok fortsatt at noen enheter alkohol hjelper på totalopplevelsen, men tredje gangen jeg spilte
Saturation, la jeg merke til at enkelte kroppsdeler begynte lee litt på seg selv, i takt med musikken. Nærmere analyse avklarte at mye var nytt med lyttesituasjonen: den vanlige horisontale liggestillingen på sofaen var forlatt til fordel for en oppreist stående posisjon, for det andre var lyden skrudd opp ganske mange dB og sist, men kanskje ikke minst viktig, pga stafetten ble en slik plate avspilt flere ganger på kort tid. På sofaen og med lavt lydnivå var plata opplevd som nesten bare støy, oppreist og med høy lyd ble plata til en fest. Samtidig dukket flere nyanser i musikken fram. Saturation ble til et fast selskap til middagslaginga.
Urge Overkill er et band (fra Chicago) som for mange er mest kjent for hiten de fikk med Neil Diamonds Girl, You'll Be a Woman Soon, fra filmen Pulp Fiction. Denne låten er ikke særlig representativ for gruppa. Deres repertoir er mest tung, aggressiv, gitarbasert rock i et punkete tempo. Godt egnet for store arenaer. Storhetstida var første halvdel av 90-tallet, interne og eksterne krangler tok tidlig mer eller mindre knekken på bandet.
Saturation starter med den fengende "Sister Havana" (som ble en liten radiohit), og deretter kommer killerlåtene på løpende bånd. Mye riff og med herlig energi. Hele tiden ligger punken under og pisker opp tempoet. Noen ballader har de fått plass til, selv om også den fine "Back On Me blir ganske rocka. Spor 8, Stalker, er livepreget med mye feedbackstøy, for mye syns jeg, men kompensasjonen kommer umiddelbart med den nydelige balladen "Dropout". Plata avsluttes med den halvtimelange Heaven 90210. Det er en nydelig 4-minutters låt som etterfølges av 20 minutters stillhet (!), og så kommer 4 minutter med rølp. Her virket det som om det var bandet som hadde en trip, og ikke jeg.
Musikken blir aldri pompøs, vokalen er god og mixet langt framme i det ganske stramme lydbildet. Jeg kunne greid meg uten "Stalker" og med bare de første minuttene av avslutninga, ellers syns jeg det ikke er en overflødig takt på dette albumet, som altså er fullt av gode låter og stor moro.
Karakterer: en sterk
8-er stående. En svak 3-er liggende.
? Jeg hadde ikke trodde den skulle passe deg, men det hadde vært moro med en overraskelse. Forøvrig skjønner jeg ikke at alle med stor musikkinteresse ikke betaler for en slik tjeneste som Spotify så enormt mye musikk man kan sjekke ut med det.
