Magazine - Real Life
Magazine er et nytt bekjentskap for meg. Litt rart, kanskje, siden de er både ganske kjente og skamrost av kritikere, men jeg har aldri vært så begeistret for New Age-sjangeren. (Nå for tiden er det mer trendy å kalle sjangeren for "post-punk", men jeg har heldigvis aldri vært så trendy.

De som har et nærere forhold til stilarten vil sikkert forsøke å arrestere meg nå, og påstå at de to er heeelt forskjellige sjangere, men pyttsann!) Bandet ble startet i Manchester av Howard Devoto i 1977, kort tid etter at han ga seg som vokalist i punkrock-bandet Buzzcocks. "Real Life", som ble utgitt i 1978, er debutplata deres, og ble startskuddet for hele post-punk-sjangeren. (Dæven, der snek det trendy ordet seg med likevel!)

Punkerne har brått blitt voksne og kunstneriske, i stedet for sinna og opprørske.
Dette albumet figurerer på en rekke "World's Greatest", "Most Influential" og "1000 Albums You Must Hear Before You Die"-lister, men det ignorerer vi glatt nå, for dette er
min anmeldelse!

Det er for protokollen tydelig at Magazine har influert mange band av ettertiden med musikken sin. (Radiohead, etc.) Jeg er helt enig i
det.
Låtene på "Real Life" preges i mine ører av i litt svake melodier. Selv om det ikke er popmusikk vi snakker om, synes jeg at denne typen musikk burde ha litt mer fengende "hooks". ...Og det er ikke helt fritt for sånt her heller. Bevares! Etter undertegnedes smak er det bare alt for mye "avant garde" og kunstrock rørt inn her, og låtskriverne har en forkjærlighet for halvtoner som i mine ører nesten får det til å høres "falskt" ut til tider. Ikke sånn å forstå at det er
dårlig. Jeg hadde bare foretrukket at punkerne hadde holdt seg i kjellerne og garasjene sine i stedet for å trekke inn i galleriene, for å si det slik.
På den positive siden har Magazine bevart mye av nerven fra punken, og består av dyktigere musikere enn de fleste punkband er oppsatt med. Bandets popularitet og innflytelse snakker egentlig mye for seg selv, men jeg skal prøve å si noe om låtene likevel.
Åpningssporet "Definitive Gaze" og toer'n, "My Tulpa", åpner pent med tighte basslinjer og i samemnhengen ganske gode melodier. Det er som nevnt en del avant garde-elementer og eksperimentelle grep her som ikke helt faller i smak
hos denne anmelderen, men disse to sporene er likevel av de bedre på plata, synes jeg.
Tredje spor, Shot by Both Sides, som var singelen fra albumet er for meg høydepunktet blant de ni låtene på originalutgiveksen fra 1978. Mer rett fram punk og rock'n'roll enn resten, og mindre eksperimentell.
Neste låt, "Recoil" følger på i samme gata. Catchy og tøff. Hører infuenser fra folk som Iggy pop her. Bra låt!
Så følger "Burst", "Motorcade", "The Great beautician In The Sky", "The Light Pours Out Of Me" og "Parade", der jeg kun synes nr. åtte, "The Light..." er et lite "Bowie-ish" lyspunkt, mens de andre er sære, rotete konstruksjoner gjennomsyret av avant garde-pling plong. Det er rett og slett for mye på en gang i disse låtene. Jeg er fristet til å si det høres ut som et rockeband som gjør sitt beste for å overdøve et veldig høylytt tivoli.
Plata som skal anmeldes og som ligger på Spotify, er en remaster fra 1995, og inneholder fire bonusspor som jeg har valgt å inkludere. Med unntak av det siste; en dårlig og fullstendig unødvendig coverversjon av Shirley Bassey's James Bond-låt "Goldfinger", er disse faktisk mye bedre enn hele resten av plata. Singelversjonen av "Shot From Both Sides" er virkelig bra! Rocka og drivende. "My Mind Ain't So Open" og "Touch And Go" er klassisk gode punkrock-låter. Hadde alt være som dette, hadde det etter min mening vært veldig mye bedre.
I sin helhet er ikke plata så aller verst, men i mine ører ikke så mye mer enn OK heller. Som subjektiv albumstafett-anmelder, gir jeg Magazine - Real Life (inkludert bonussporene):
5/10