Å si at The Remains startet sjangeren "garage" er mildt sagt en wikioverdrivelse eller noe sånt. Som alle band på den tiden, er det egentlig riktig å bruke merkelappen "pop" eller "rock". Begrepet "garage" er noe som først kom på slutten av 70, tidlig 80-tall, mest sannsynlig skapt av tidlig/premature platesamlere på den tiden som hadde behov for å kategorisere eldre i hovedsak teenage-musikk. Treffer du en amerikansk gamlis som spilte i band på 60-tallet og bruker "garage" i omtale av hva vedkommende bedrev, vil du sannsynligvis (i beste fall) få et grettent blikk tilbake. US Garage(-punk) hadde sin storhetstid i 65-66 med mye bra i årene rett før og etter. I 1967-68 begynner Vietnamkrigen å bli seriøst klam, kidsa ble rekruttert og en stor del av en musikkgenerasjon og bands ble pulverisert,. Ikke blir det bedre av langspillere og mer "sofistikerte" rusmidler, nye tider osv.
Litt moro egentlig at det musikalske moralpolitiet ofte omtaler "garage" med en negativ ladning. Er det av frykt for det enkle og ukjente? Moro har jeg også av den helt korrekte påpekningen med Emmylou Harris-linken senere. Dere skulle bare visst hvor mange av de mindreverdige små tullebanda jeg hører på fra 60-tallet, hvor enkelte medlemmer senere er å finne igjen her og der, deriblant i åååååååå så kjedelig forutsigbare supergruper og dill dall. Vi har alle vært små engang, og personlig finner jeg barn ofte langt mer ekte, sjarmerende og underholdende enn forutsigbart kjedelige voksne.
(ikke ta dette som en kritikk i retning deg Karma, det her er mer en generell betraktning)
Når det gjelder Remains-skiva er det en 6-7 i min bok. Ujevn, men noe av grunnen til at jeg valgte den er pg.a enkeltlåter som står som en påle. Tidstypisk kom de fleste band ut på singel, og LP-utgivelser som denne hører mer til sjeldenhetene.
Spill låtene "Don´t Look Back" eller Why Do I Cry" for menigheten nedover Europa eller USA og du får vanvittig respons tilbake fra dansegulvet. For ikke å snakke om melodigangen i låt 7 "Once before" og utenfor albumet, på spotify kutt nr. 14 "Me Right Now".
Var så heldig å se bandet på en reunionskonsert i Rotterdam for noen år siden. De leverte virkelig varene, i motsetning til hva veldig mange gamlisband/reunions ofte blir til, trist og sidræva.
Ellers er det en fin runde dette. Skjønner ikke helt den panegyriske terningkastinga til The Who - "Live at Leeds". Er stor fan av bandet, men setter ikke "Leeds" som den beste de har gjort, til det finner jeg den for amputert og ufullstendig, men uansett viser den hvor tighte de var og hvilket trøkk de engang hadde. (tok en dag og spilte igjennom alle titlene jeg har med The Who for å ytre det over
)
Som en liten et lite bonusspor siden vi var inne på garage, og dette fortsatt er et underforum for musikk.
Blant endel seriøse samlere av singler innen sjangeren, regnes dette for å være en av de tidligste utgivelsene som kan få merkelappen. (en crossover mellom vill 50s rawkabillyog 60s fjortisgarage). "Alle" har selvsagt en original i samlinga.
Året er 1962
Ralph Nielsen & The Chancellors - "Scream"