Dette er både objektivt feil og en ganske kjip og sneversynt fremstilling.
Tja, om jeg om mulig skal være enda mer eplekjekk så mener jeg at i den etter hvert store norske øvre middelklasse så er penger dårlig forstått. Det er stort sett betraktet som noe man får for å jobbe og som så kan omsettes i en stadig høyere materiell levestandard. Som forfatteren Morgan Housel sier (fritt etter hukommelsen) "When somone says they want to be a millionaire, what they actually mean is that they want to spend a million, which by definition is the opposite of being a millionaire". Penger egner seg særdels godt til å lage mer penger men det forder at man, over lang tid, forbruker mindre enn man tjener og putter overskuddet et sted som forventes å være produktivt, i praksis f.eks aksjefond.
I Norge har det inntil ganske nylig ikke vært kultur for slikt. Investering/sparing har i praksis vært bolig og aksjemarkedet har vært sett på som noe skummelt der man ha en eller annen spesiell informasjonsmessig fordel og for all del ikke satse mer enn man har råd til å tape. Ingen av disse tingene har noen rot i virkeligheten. Dette medfører mellom annet at den langsiktige kostnaden av livstilsinflasjon og ymse dårlige vaner er svært høy. Dersom man for 20 år siden brukte 100k mer på bil en nødvendig er det grunnen til at man ikke har 6-700k i finansiell formue i dag. Renters rente over årevis og tiår er den reelle kostnaden av Hifi, foto, karbonsykkel, kul bil, instagram-vennlige ferier eller hva man nå har valgt å bruke en anstendig mengde penger på opp gjennom årene.
Folk er vant til å tenke i lineariteter siden det meste på kort sikt er det, men hva som skjer med eksponensiell vekst over langt tid er vanskeligere å forholde seg til siden det ikke er veldig intuitivt, som man lærte, eller burde ha lært i covid-tiden så er den uskyldig og knapt merkbar lenge men så plutselig er den ikke det.
Nå er det mye annet enn størrelsen på aksjesparekontoen som er viktig her i verden - faktisk det meste, men det endrer uansett ikke på det overstående. Det er ikke en meningsytring eller et ideologisk utsagn, det er rent faktuelt og ren matematikk og det er ikke så veldig mye vits i å argrumentere mot.
Så jo - innenfor den privatøkonommiske sfære kunne fryktelig mange i Norge hatt en ikke-triviell finansiell formue, vært i formueskatteposisjon og vært en av de som i den politiske lingoen omtales som "de rike" ved ganske moderat justering av en allerede behagelig livsstil. At man ikke er det skyldes ikke at systemet er rigget eller urettferdig, men heller en konsekvens av små valg over mange år og ikke benytte seg av de mulighetene som finnes. Man kan gjerne mene at det å ha eid fet HiFi i 20 år har vært mer verdt enn å ha en million i dag, men da bør man heller ikke klage over at man ikke har til salt både i såret og grøten mens noen har det. Det ville vært helt innenfor mulighetsrommet dersom det var målet.
www.ssb.no
www.aftenposten.no
