mrx skrev:
TRO kan ikke diskuteres og argumenteres som et vanlig emne. Det blir mest en FORMIDLING av egen tro fra det ståsted man har. Det samme gjelder forsåvidt SANNHET; det som er sannhet for meg er det kanskje ikke for en annen. Sånn kan man holde på i det uendelige. Alt koker egentlig ned til dette: Finnes det noe eller noen som ER sannhet ? Eksempel: Er det en sannhet for deg at Jesus døde på korset for å sone din synd ? Det er en helt personlig sak som alle på et eller annet tidspunkt må ta stilling til.
Der kan vi hvertfall være enig, jaffal; Jesus døde på korset som sonoffer for våre synder og var død i tre dager for så å stå opp fra de døde, dette for at den som tror det skal ha evig liv og ikke gå fortapt. Det er kjernen i kristendommen, og kan man ikke tro det, vil en ha vansker med å kalle seg kristen i vanlig forstand. Om vi enn er uenig i mangt og mye annet.
En tro som ikke har tvil og som ikke kan argumenteres for, vil bli forvist til følelsene. For meg er ikke det tilstrekkelig, for følelsene kan svinge hit og dit, men det gjør ikke Gud, troen må derfor treffe både hode og hjerte. Her er mange protestanter og nykristne uenig med meg.
Jeg er også dypt skeptisk til og bekymret over all fundamentalisme og bokstavlig lesing av Bibelen; den er skrevet av mennesker i en gitt tid og kultur som et forsøk på å beskrive noe som ikke lar seg beskrive, nemlig Gud. Og Bibelen er ingen kokebok eller multiplikasjonstabell på alle livets utfordringer. Den må leses i sammenheng, og her er da sammenhengen for med det som kalles tradisjonen; slik en har pleid å forstå Bibel forplikter også oss, vi har ikke noe mandat til å tilsidesette tildligere tiders forståelse, samtidig som vi må lese Bibelen med våre tids øyne og ut fra vår tids utfordringer. Det er ofte vanskelig.
Skråsikkerhet og fanatisme er styggedom og dypt ureligiøst. Jeg lar meg ikke imponere av sitater, for det finnes alltid et motsitat.
Kirkelige ordinger, som kirkebygg, klerikal oppbygning, sakramentalitet, kristologi, liturgi, tekster, dogmer, pomp og prakt osv er menneskeskapt og derfor er det også mulig for mennesker å omskape dem. Alt dette er forsøk på å avspeile Gud, men vil aldri lykkes med å bli mer enn akkurat det: avspeilinger.
Dette tror jeg på, og lever godt med det i Den katolske kirke, som jeg på ingen måte er på kollisjonskurs med, men befinner meg sånn midt i mainstream av. Og jeg lever utmerket med at andre tror på noe annet, både i og uten for kristendommen. For meg handler all ekte religiøsitet om det samme, å bli grepet av Gud, ikke nødvendigvis begripe Ham. Enten vi kaller guddommen Gud, Allah, Jahve, Krisna, Buddha, eller hva som helst av de store verdensreligionene.
Ed: Typo...
