mesut skrev:
bocelli (og andre av hans slag) kan fungere som en inngangsportal og gjøre nytten på den måten at han bidrar til at folk som "ikke liker opera" kanskje på et eller annet tidspunkt får ørene opp for (i alle fall de kjente sviskene innen) genren.
Og da må vi som har et noenlunde utvalg i opera stående å snappe dem opp før de går lei av kjedsommeligheten slike artister som Bocelli fremdyrker, og presentere dem for noe med mer dybde og substans. Å sette pris på dramaturgien bla bla bla bla... store tenorer bla bla bla... og super sopraner bla bla bla... Jeg tror vi skal være forsiktige med å tre god smak nedover ørene på folk, men det å lede dem videre fra Bocelli bør ikke være så fryktelig vanskelig, hvis de egentlig bryr seg noe særlig.
Griffenfeldt skrev:
rolfozzy skrev:
chill'n bob Dill'n
He he. Synes det er passe opportunt å sitere meg selv i en liten diskusjon om julemusikk fra sist sesong:
Da er altså geitebukken et mye bedre valg, men han har de aldri bydd på. Platen er forøvrig ganske morsom, med en heftig kontrast mellom stemme og arrangement. Artig for oss voksne, den yngre i huset ser ikke helt humoren i det.

Han synes pappa er slem som sier at Dylan er en geitebukk som synger som en kråke. Han tror det er negativt ment...
Dag syntes også jeg var slem, men så er han da også mer fundamentalist enn det jeg er mht "kråka". Jeg får lyst til å sitere et band fra det utskjelte åttitallet: Flaunt the imperfection! Og gjør det uten noen som helst form for skam. Flaunt flaunt flaunt! The imperfection! Det var mitt siste ord til forsvar for noen artist, og det var egentlig ikke et særlig godt valg. Flere har jo nevnt The Beatles, og et sted går grensen for de som ikke er over 50. De som er over 50 får ha med lapp hjemmefra om at de har lov til å ikke like The Beatles. Men da er Stones eneste gyldige grunnlag for dispensasjon fra hovedregelen.
Men som er over 50 kan deles i tre kategorier basert på Beatles/Stones-tesen.
1: De som har et åpent og storsinnet forhold til sin egen lidenskap: Liker godt både Beatles og Stones.
2: De som har peiling på musikk, og viser at de har en bevisst smak: Liker enten Beatles eller Stones, men ikke begge to!
2: De som egentlig ikke bryr seg liker begge deler fordi det er gamle plater.
Og så har du de som ikke vet hva Beatles og Stones er for noe (lenger). Enten det skyldes demens, lite kontakt med omverdenen eller Bob Dylan så er de så få at jeg ikke har møtt dem enda. Med mulig unntak av hun bestemoren jeg traff ved Kintintale Stage som ikke kunne noen andre språk enn luganda.
Jeg har alltid lurt litt på hvordan Beatles/Stones/Dylan oppfattet den knivingen som har foregått mellom fansen, nesten siden starten. De var jo venner, og hadde mye med hverandre å gjøre både profesjonelt og sosialt. De må jo more seg/ha moret seg ganske kostelig over hvor religiøst mange har latt seg rive med av den polariseringen som foregikk mellom deres forskjellige tilhengerskarer. Ok, Dylan er litt outsider i denne knivingen, men ikke helt uten betydning heller.
Enig i at Bocelli aldri kommer innenfor dørene her hos meg, men han er vel ikke så ille at en vilkårlig sentralist automatisk vil overgå han på badet?
Igjen vil jeg gjenta at jeg ikke forstår det når folk avviser hele genre, spesielt når det dreier seg om "paraplybegreper" som rock, klassisk, jazz eller pop. Går man mer i dybden så kan jeg forstå det når noen sier de ikke liker reggae, selv om jeg automatisk vil tro at de har store problemer. Jeg kan faktisk forstå de som sier de ikke liker opera, for de færreste har blitt presentert for noe annet enn Mozart + italiensk høyromantikk. Mange som ikke liker opera ville nok ha blitt fascinert av f.eks. barokk opera. Jeg bruker Dido & Aenas som en isbryter overfor slike folk, og den er faktisk god medisin med sin moderate lengde. Men premisset blir da at folk har blitt presentert for undergenren, og uten det så forstår jeg at noen sier de ikke forstår/liker opera. Et av få tilfeller jeg faktisk forstår. Gjør jeg meg forstått?
Metallica har jeg aldri forstått noe særlig. Selv det sorte albumet orker ikke jeg å høre gjennom, i alle fall ikke for ofte. Det er nok sunnere enn sovepiller, men sovepiller irriterer ikke i tillegg. Psykologen min har anbefalt meg å ikke sovne når jeg er irritert. Hvis det blir en vane så måtte han nok sende meg videre til psykiater, mente han. Jeg tok rådene og kvittet meg med Metallica, og etterpå har jeg blitt et mye gladere menneske. Og litt skadefro i tillegg, for jeg godter meg når de bæsjer på leggen med produksjoner fra helvete osv. Det gir meg objektive grunner til å overse platene i tillegg. Det er alltid kjekt å backe opp subjektive meninger med litt objektiv ferniss.
Metallica: Ikke helt :-X, ganske langt fra :-*, men rett og slett :

???.
Jeg forstår heller ikke hvorfor "klassisk" black metall (av typen Burzum) er blottet for bass? Det merkeligste er at Kristian Vikarnes og Pytten (produsent og tekniker i studioet i Grieghallen, hvor genrens lydfilosofi ble skapt) er bassister. Forstå det den som kan, for min del tror jeg ikke det er noe tap.