Dette er tungt å skrive.
Jeg behøver ikke forsøke å beskrive personen Sluket/Jan, det er allerede utmerket utført av Grumpy, Deng1, Swifty, med flere.
For meg markerte det å bli kjent med Jan et «før» og et «etter». Selvsagt først og fremst for hobbyen min med hifi, men også for andre deler av livet, skulle det vise seg.
Første besøk hos Jan er et sterkt minne. Først ble jeg møtt i carporten der han overrakte meg en Kenwood platespiller, free of charge(!), før jeg fikk omvisning i huset og ned i lytterommet. Avantgarde Trio sto innpakket i plast i skammekroken, mens prototype OB-basser og Nagaoka/Fostex koblet opp med slemt Accuphase-utstyr veltet om på det meste jeg trodde jeg viste om stereoanlegg og lyd. Sjeldne og ikke minst veldig kule komponenter, både teknisk og estetisk, var stablet oppetter veggene. Jeg kjente en kribling i kroppen som gav en ny energi til denne hobbyen. Bare noen uker etter at jeg ble kjent med Sluket, var alt jeg eide av butikk-hifi solgt, og det har kun vært custom-baserte hornrigger i etterkant. Sluk-approbert, så vidt jeg kan bedømme!
Den første dagen hos Jan og tiden som fulgte skulle bli starten på et betydelig vennskapsforhold og mange samarbeid. Jan hadde tusen ideer til prosjekter og konsepter, og jeg hadde tegneverktøy og produksjonsnettverk innenfor metallbearbeidelse. Det første nevneverdige prosjektet som vokstre frem var SLOB. Jan hadde allerede fått en møbelsnekker til å lage tre-konstruksjonen, mens jeg begynte prototyping av spikes og produksjon av baseplate mm. Døgnene jeg overnattet hos Jan mens vi sjauet tunge aluminiumskomponenter, 20stk GPA 515 15-toms elementer, monterte, koblet og testet SLOB er et av mine beste minner! Senere også betydningen av en skikkelig midbassløsning og smekk!
PC’en min har en mappe som heter «Pengesluk», Jans første kallenavn her inne. Det finnes hundretalls tegninger her, og jeg husker sene nattetimer med samtidig kommunikasjon på telefon og epost mens vi skisset og diskuterte engasjert.
Senere skulle det bli flere oppsett og høyttalere, blant annet mitt eget oppsett med SLOB og ALE-horn. Jan skaffet elementer og horn mens jeg tegnet og fikset produsenter av custom-komponenter. Et annet favorittsamarbeid var Hato’s hornoppsett hvor Jan var primus motor. Sluket har stuket!
Meg og mannen, myten!
Men dette var mer enn et samarbeid. Samtalene fløt naturlig, og vi fant felles interesser og enighet i musikk, matlaging, design, møbler, arkitektur med mer. Over tid ble samtaleemnet mindre og mindre stereo, men mer og mer livet og alt som hører til. Jeg hadde med min familie til Jan, og han besøkte oss. Det skulle vise seg, tross 26 års aldersforskjell, at vi hadde felles verdier og likheter som sto sterkere enn forskjellene. Jan ble en jeg ringte både når jeg hadde ting å fortelle som jeg var glad for, og for å spørre om råd når ting var vanskelig. Han serverte reflekterte råd på alle tema som karriere, samliv, investering i eiendom, interiør, sportsbiler, hifi +++. Jan var ikke redd for å dele åpent om egne følelser og erfaringer, gode og dårlige, og argumenterte gjerne fra flere synspunkter. Jan var for meg en nær, nær venn, men også en person i livet mitt jeg ønsket å gjøre stolt av meg.
Det siste besøket jeg hadde hos Jan, før han ble syk, var et godt eksempel på vårt vennskap. Jeg stakk innom på en jobbreise, og møtte som vanlig en lunsj godt over vanlig standard på bordet fra ham og fruen. Juging og dekksparking som vanlig, ispedd seriøse tema, statusoppdatering på de viktige frontene i livet, en tur innom arbeidsrommet for diskusjon av noen heftige høyttalerdetaljer, før vi endte opp i slukoteket. Ingen lyd i hovedriggen grunnet bygging og testing, men vi lå delvis overende i hver vår hvilestol lyttende på et par Coral Beta 8 på skjenken. CD på CD med sløy musikk ble satt på, og jeg noterte ned ny musikk mens praten fløt om løst og fast, i timevis. Så var det ikke vår brennende interesse for hifi og musikk som var viktigst tross alt, men den gode åpne praten som forbandt oss til hverandre.
Jans sykdomsperiode har vært brutal mot både ham og de rundt. Jeg viste at Jan skulle på undersøkelse, og fikk beskjed samme kveld om hva som var utfallet. Etterpå fulgte daglige tekstmeldinger og telefonsamtaler fra sykehussengen, både mørke og lyse. Sammen ble vi enige om å fokusere på ferdigstillelse av SLOB med de siste detaljene Jan ville ha på plass, samt å få koblet opp og satt anlegget i spillende tilstand slik at han kunne ha musikk som en glede den siste tiden. Som forhåpentligvis skulle være en god stund. Slik ble det ikke.
Mens Jan var på behandling på radiumhospitalet begynte produksjon av komponenter. Da Jan var kommet hjem og komponentene var samlet, reiste jeg inn for å bistå ham i å få dette på plass. I de to siste ukene har jeg har vært så heldig å få dele tre lange dager med Jan i hans hjem. Jeg fikk dessverre fort følelsen av at her sloss jeg en hard kamp mot klokka, men ønsket så inderlig at Jan skulle få se prosjektene sine fullført.
De tre dagene har hatt tårevåte øyeblikk, men også det vante engasjementet, latteren, det store gliset og gleden over detaljer og fete kvalitetskomponenter. Jeg håper så inderlig jeg klarte å gi Jan litt ekstra glede i disse siste dagene.
Under et døgn før Jan reiste til sykehuset for siste gang, sto SLOB’ene ferdig. Han var dessverre ikke i stand til å komme seg ned i kjelleren for å se, men jeg så varmen i blikket og det store smilet bre seg da han fikk bilder på telefonen av hvordan det så ut.
Så endte tiden min med Sluket slik den begynte. Liggende på gulvet i slukoteket, ved siden av to overdimensjonerte basstårn med verktøy, deler og svette i panna. Sett bort fra mer tid sammen, ville jeg ikke hatt det på noen annen måte!
Kjære Jan, takk for alt. Du har satt dype spor i meg, og jeg er sikker på at livet mitt hadde vært annerledes om ikke våre veier hadde møttes.
Du skal minnes ikke bare for øyeblikkene vi har delt, men gjenstander du har gitt meg som vil være en del av hverdagen, utstyr i anlegget mitt som du har gitt meg råd til utformingen av, og ikke minst musikk vi har delt. Du er savnet!
He has left us alone, but shafts of light sometimes grace the corner of our rooms.