Honnør til OMF for et reflektert innlegg!
Jeg har teknisk utdannelse, siv.ing. og greier. I løpet av utdannelsen, og spesielt når man møter virkeligheten rett etterpå, blir man pinlig klar over at tekniske duppeditter er kompromisser mellom mange kryssende hensyn. Kostnad og utviklingstid er to av dem. Det er en regel som sier "at some point you have to shoot the engineers and ship the product". Det hjelper ikke om produktet blir 0,1 % bedre på en eller annen parameter om firmaet går konkurs pga manglende salgsinntekter i mellomtiden.
Et annet hensyn er "legacy technology". Over tid har man investert så mye tid og penger i å utvikle og markedsføre en teknologisk plattform at nye prosjekter i praksis er forpliktet til å bruke denne, selv om yngre ingeniører gjerne skulle hivd hele greia og startet med et blankt ark. Selv arvet jeg 40 000 linjer Fortran-kode en gang. De eldste delene var programmert på hullkort i 1958 og fulle av ting som EQUIVALENCE, computed/assigned GOTOs og mye annen styggedom. Forklarende kommentarer, derimot, var det fint lite av. Det eneste "riktige" var åpenbart å hive skiten og starte fra scratch - men det hadde man ikke tid og penger til, så man lagde et litt penere grafisk brukergrensesnitt i stedet og markedsførte produktet som nytt og forbedret. Tross alt, produktet fungerte jo rimelig bra.
Derfor har jeg litt problemer når folk erklærer hele teknologier som enten perfekte eller ubrukelige. Vi snakker om ulike kompromisser mellom en hel rekke hensyn og hvordan disse kompromissene passer inn i en gitt anvendelse. Mitt oppsett er et aktivt system med seks kanaler effektforsterkeri. Seks
Halcro DM88 eller like mange
EC Nemo ville sikkert gjort en helt utmerket jobb. Men det ville fylt opp ganske bra i stua, varmet opp hele huset, kostet litt mer enn bare litt penger, og ikke gitt spesielt mye DIY-moro.
Derimot passer klasse-D-teknologi ganske bra i et slikt oppsett, selv om forvrengningsdata vitterlig ikke er helt på samme nivå som de aller beste klasse AB-konstruksjonene. Det kompenseres blant annet ved at de bratte delefiltrene og fraværet av komponenter mellom effektforsterker og høyttalerelement reduserer andre forvrengningskomponenter i kjeden, og at hver forsterker kan operere med begrenset effekt og lav forvrengning. (F eks 0,005 % ved 15 W heller enn 0,1 % ved 90 W på en UcD180HG @ 1 kHz)
Så kan klasse D implementeres på forskjellige måter, med B&O ICE og Hypex UcD som to ulike løsninger. Hovedforskjellen er feedback-topologien, som igjen påvirker hvordan frekvensgang og forvrengning påvirkes av lastimpedans, spesielt i diskanten. Det kan igjen til en viss grad kompenseres med høyttalerkorreksjonen, som måler frekvensgangen gjennom
både effektforsterker og høyttaler, og litt eq for å kompensere for subjektive virkninger av forvrengningskarakteristikk. Man kan diskutere hvilken teknisk løsning som er best, men det er ikke opplagt at det vil være mulig å høre forskjell på sluttresultatet når det hele er ferdigtweaket!
Likevel var det tilgjengeligheten av DIY-komponenter som var utslagsgivende for meg. Hvis ICE hadde vært tilgjengelig i løs vekt for DIY, kunne jeg like gjerne valgt det og oppnådd omtrent det samme sluttresultatet.
Tror jeg.