Er du forundret over at kunstnere som er så heldige å bli statsansatte nyter bedre avtaler enn de som hovedsaklig er frilansere i praksis? Du må gjerne argumentere for at alle kunstnere som er gode nok til å slippe gjennom et eller annet nåløye fortjener den samme behandlingen, men det tror jeg neppe du mener. Du er jo av den oppfatning at vi ikke trenger en opera og ballet i det hele tatt.
Nei, er ikke forundret. Som offentlig/statsansatt har man fast, sikker jobb, sykelønn, fødelspermisjon, sikkert egenmelding og alt det andre som hører med i det organiserte arbeidslivet, forsåvidt også innen privat sektor. Sånn sett har envher kunstner som får seg fast jobb på en stabil institusjon skutt gullfuglen sammenlignet med de fleste av kollegaene. Poenget mitt var egentlig kun at lav pensjonsalder ikke ser ut til å være noen forutsetning for å produsere kunst på høyt nivå.
Temaet er her om en ordning som gir rett til ytelsespensjon ved hhv 41 eller 52 (eller 56 i koret) er noe som fortjener å videreføres eller å kastes på skraphaugen. Jeg mener det siste, og det vil jeg mene uansett hvilken yrkesgruppe det er snakk om. At dette gjelder den delen av kunst/kulturlivet som i utgangspunktet relativt sett er aller mest priviligerte i form av fast jobb i det offentlige gjør det hele bare enda tydeligere at dette er en ordning som har gått ut på dato for lang tid siden.
Det var noen andre som brakte inn poenget med at de fortjener det fordi de har viet sitt (yrkes)liv til å glede andre. Det er mange som har viet sitt (yrkes)liv til edlere saker enn å fremføre en halv- til trekvartdød sentrealeuropeisk kunstform uten at det kan gå av med pensjon når de er 41 eller 52, uansett hvor slitsomt de etter hvert må føle at yrkesutøvelsen er etter hvert som de blir eldre.
Og rent prisnipielt: Eksakt hva er det med opera- og ballettutøvere som skal sette de pensjonsmessig i en ekstrem særstilling sammenligent med andre som livnærer eller forsøker å livnære seg av utøvende kunst? Stort sett alt med opera og ballett er spesielt i utgangspunktet, det er en svært stor del av offentlige kulturmidler som går til å holde ved like et miljø som dyrker en kunstform som er så lite norsk som det er mulig å bli. Grunnet de enorme kostnadene ved å vedlikeholde praktbygget og en stab som teller hundrevis av ansatte og svært kostbare produksjoner blir en norsk opera relativt lite relevant - for å trekke publikum må de satse på gamle travere innen reportoaret som drar folk og i tillegg brukes huset til mangt og meget annet for å holde kostnadene nede og belegget oppe. Derfor spiller eksempelvis DDE i operaen - som Hardigfela var inne på, til fiffens store forferdelse - det offentlig eide prakbygget skal jo være for fiffen og finkultur, må vite, der skattebetalere skal ta 50-75% av billettkostnadene for de som synest det er stas å se opera i det nedre europeiske sjiktet. De begynte bra med noen store samproduksjoner, siden har det stort sett gått unnabakke med noen få lyspunkter innimellom.
Ambisjonen i utgangspunktet var så vidt jeg husker å være et operahus i verdensklasse - de er vel relativt langt unna det målet for å si det forsiktig, og hvorfor lille Norge i det hele skal aspirere til å ha ett av sorten er også noe jeg ikke skjønner. Da operaen i Bjørvika ble debattert var det jo et vanlig standpunkt at "en by / land må ha en flott opera" - også kjent som amibisjoner fra en liten storby ute i provinsen. Derfor mener jeg at det ikke er spesielt viktig å ha en stort, flott og svindyr nasjonal opera og ballett, men som langt over gjennomsnittelig hyppig besøkende er det forsåvidt fint for meg rent personlig siden jeg slipper unna med en brøkdel av hva det egentlig koster for meg å se en forestilling der noen ganger i året.
Jo dyrere pensjonsordning, jo mindre til produksjoner. Teknisk sett er operaen konkurs grunnet pensjonsforpliktelsene, men norske regnskapsregler gjør at de kan late som driften går i pluss. Forvent mer brød og sirkus og mindre opera i årene som kommer.