Reaksjonene på saken er meget interessante. Poenget her er i hvilken utstrekning man skal utvise respekt for andre og livet i naturen, eller om man kan betrakte terrenget rundt sin eiendom, i vid ustrekning, som tumleplass for sine kjæledyr.
Siden enkelte ønsker å diskutere hvorvidt den som skjøt hadde moralsk rett til å ta Balders liv, kan man også diskutere i hvilken utstrekning uansvarlige katteeiere har moralsk rett til å tømme nabolaget for fugler ved å slippe ut sine katter.
Hadde Balder blitt skutt ved første visitt på terrenget (slik man uten problemer kan gjøre i Norge), ville jeg blitt opprørt, såfremt man ikke kunne dokumentert at den hadde forvoldt konkret skade på vilt eller husdyr. Men her er det snakk om dårlig hundehold over flere år, til vedvarende genanse for omgivelsene, utøvd av hundeeiere som bortser fra bestemmelsene. Da blir jeg ikke opprørt.
Forfatteren av artikkelen i Berlingske ser også et sterkt element av føleri her, og regner med at folk ikke ville vært like opprørte om det hadde vært en kamphund som var blitt avlivet. Labrador har de fleste et temmelig uopplyst forhold til, det ser man selv i denne tråden, der disse utlegges som hundevarianten av St. Francis av Assissi, som går i skogen for å snakke med dyrene der.
Folk har et aparte forhold til naturen, som de sjelden virkelig beveger seg i. Man holder seg helst på skogsveier og oppmerkede stier, og blir urolige om man skulle fravike disse.
Viltet som faktisk er overalt i naturen ser man sjelden, fordi dette vet å skjule seg - og i stedet anses naturen som en tumleplass for familiens kjæledyr, som endelig får rørt litt på seg etter å ha ligget hjemme og ventet i 8-10 timer hver arbeidsdag, med en morgenpissetur og kveldspissetur som frimomenter.
I Nordmarka kan man jevnlig i helgene se den underlige ting at mengder av hunder løper løse, også i båndtvangen, "fordi de ikke er jakthunder," i følge eierne. Dem om det.
Da jeg fikk tilbud om jaktterreng i Nordmarka valgte jeg oppe ved Sandbekkmana, siden det er så få søndagsturister som kaver seg helt inn dit.
Jeg syns Balders eiere var noen kremfjols, og er helt enig med BTs lederskribent, som mener de burde gå i kort snor.
Og vil bare si dette, helt til slutt. I singelsamfunnet er kjeledyr blitt erstatning for det å bo sammen med et menneske og vi ser ikke lenger på hund og katt som dyr, men som mennesker.
Hundene er rykket op på en plads som familiemedlemmer. Før blev det betragtet som ødelæggelse af ejendom at skyde en hund. Man ville sige, at hvis en mand ikke kunne holde sin hund på egen grund, måtte han lære det på en anden måde. I dag opfatter vi det som at slå en familiemedlem ihjel, og det får selvfølgelig følelserne i oprør, siger professor i dyreetik Peter Sandøe.
Dette medfører en del ulemper. Vi tilskriver dyrene en klokskap og forstand de ikke besitter, behandler dem som personer, nekter å trene dem som dyr, og tyr heller til hundepsykologer for å løse problemene dette medfører.
Og så mener vi at hunden oppfører seg som et menneske når den slippes ut i naturen den opprinnelig kom fra.
Jeg ber om unnskyldning for musikken her (skru ned lyden). I det minste er det ikke "Eye of the Tiger," som synes å være en gjenganger på jaktvideoer.
Dette er en labrador, som elsker å "flushe" fasaner når den er ute på jordet.
Fra 1:40 ser man hva Balder holdt på med, i detalj.