Advarsel: langt og tendenser til rabulistisk
Om å reise, hi-fi lektyre og ydmykhet (forsøksvis)
Det å få lov til å reise rundt å høre på andre anlegg, snakke med andre hi-fi interesserte og lytte til musikk, gjør noe med deg. Det gjør noe med perspektivet du får på ditt eget anlegg og din egen lyd, på hva du foretrekker og ikke og på hvor du ønsker å gå videre.
Når jeg sitter å hører på anlegget mitt nå, går det sakte opp for meg hva alt dette snakket om å lytte før du kjøper, forsøke å høre andres anlegg, finne dine prioriteringer og få dem på plass - før du investerer mye penger i noe du kanskje ikke vet hva er.
Det slår meg også at anlegget mitt i stor grad er satt sammen etter innfallsmetoden. Det er ikke mye som er møysommelig planlagt, lyttet på og vurdert før innkjøp. Det er dog kjøpt brukt (eller DIY) alt samma, så det har ikke kosta så veldig mye - sammenligna med mange andre anlegg her på sentralen.
Og hva hører jeg når jeg hører på det nå? Jeg hører for det første et anlegg jeg neppe hadde kjøpt nå hvis jeg hadde kunnet velge. Til det er det litt for mange ting som jeg syns mangler, dog vet jeg ikke om jeg kunne gjort det så mye bedre til den prisen jeg har lagt ut for det (men det er en litt annen skål). Jeg syns det mangler litt for mye bass, kropp og det kan høres litt "tynt" og diskantfokusert ut. Jeg liker størrelsen på lydbildet, uanstrengtheten, flyten, rytmen - jeg får bestandig fot av anlegget mitt. Så får vi se hva Audiolense kan gjøre når jeg får det opp å gå.
Poenget mitt er uansett dette: det slår meg for alvor nå, etter over 10 år i miljøet, at hi-fi, som så mye annet, er en læringsprosess og noe som på sitt eget vis modnes. Det å vite noe om hva som er mulig, i mange prisklasser, om hva som er dyrt, hva som er billig, hva som er prioriteringene man må/kan gjøre - det er viktig, skjønner jeg nå.
En annen ting som sakte går opp for meg er hvor mye glede, nytte og morro jeg har hatt av å lese hi-fi blader. Ikke bare fordi det er mye morsom lyrikk å lese om utstyr, men også fordi det har gitt meg mange begreper, tanker og ideer om hva som kan være mulig - og i møtet med andres anlegg, skjønner jeg plutselig hva som menes med det og det begrepet, hva som legges i de ulike termene som de bruker. Og det å ha en forutgående begrepsforståelse gjør det lettere å "ta" andre anlegg, fordi jeg har noen begreper for mangt og meget som kan skje/ikke skjer i et anlegg - og et nogenlunde reflektert forhold til det (tror jeg).
Jeg merker at disse turene jeg har vært på (og garantert de jeg skal på til høsten, i lag med RoDa) har lært meg mangt og meget og jeg tror også det har gjort meg mer ydmyk. Det er så mange veier til Rom og til god lyd, at det å ekskludere noe for noe annet, blir i mine ører litt søkt -i hvert fall på det nivået de fleste av oss beveger oss (i.e. under 500k). Om forsterkerne er rør, transistor, digitale, om pre'en er aktiv eller passiv, om kablene er multi-core eller solid-core, om høyttalerne er flate, runde, firkanta, trekanta, opp-ned, bak-fram eller i en annen dimensjon har selvfølgelig noe å si - men uansett så kan det helt fint spille musikk.
Om skillet mellom hi-fi og musikk
Hvorfor dette dikotomiske skillet mellom musikk og hi-fi? Hvorfor går det ikke an å dyrke begge deler som separate hobbyer, riktignok noe gjensidig avhengig av hverandre, men likevel? Jeg liker hi-fi for utstyret sin del, for gleden av å fikle med ting, leke med dyre gjenstander, teste ut kabler, prøve å skjønne meg på ditt og datt. Og jeg elsker musikk for opplevelsene, for minnene, skjønnheten og udyret som kan være i det.
Og hva er galt med å prioritere hi-fi sia av ligninga, hvis noen ønsker det? Jeg kan ikke for min del leve med å ha musikk som MÅ være av super lydkvalitet, men jeg har da ingen verdens problemer med at noen gjør det? Og at noen kan velge å oppgradere, ikke fordi de er misfornøyd, men fordi de vil strekke seg videre, mot det "absolutte" - hva er galt i det? Det er deres penger, deres liv, deres hus og deres anlegg. Hvis noen ønsker å høre på rosa støy og jobbe mot å få det perfekt gjengitt, so go ahead - make my day. De fleste av oss flytter jo i løpet av livet, men hvorfor skal vi gjøre det så lenge huset har fire vegger og taket ikke er lekk?
Ditto for musikk-sida av ligninga: jeg vil, for min egen del, mene at jeg er musikknerd og det er ikke tvil i mitt sinn om at hvis jeg, av en eller annen absurd grunn, måtte velge mellom hi-fi eller musikk, hadde jeg valgt musikk - heller musikk på en Walkman eller et godt anlegg med bare rosa støy (eller bare Kirkelig Kulturverksted eller lignende). Men det er mine prioriteringer og ingen andres. Og uansett: er du på sentralen her, så er du vel her fordi du har en interesse også for hi-fi? Det finnes da nok av musikkforaer for de som kun vil dyrke den delen av ligninga?
Om blindtester
Det siste jeg vil ha av meg er at jeg stadig forundres over disse som mener det ikke kan være forskjell på ting og tang fordi det ikke finnes en vettug grunn til at det skal være det og hvis noen mener å høre det, er det placebo. Jeg klarer ikke å fri meg fra at det er en grunnleggende arrogant holdning til de (inkl. meg i noen tilfeller) som mener seg å høre forskjell på dette og hint og at det smaker ikke så rent lite av hersketeknikker og behov for hevdelse.
Og blindtester meg her og blindtester meg der - den menneskelige perspepsjonen er svært så sammensatt og mye av det som er grunnlaget for vår oppfatning av verden er oss totalt ubevisst (og før disse tilhengerne av blindtester kommer løpende med bannerne sine: vent litt!), lite kognitivt påvirkbart og omhandler fenomener som ofte unndrar seg den kjølige, rasjonelle beskrivelsen vår vestlige verden prøver å stappe alt inni.
Vi som mennesker er følelser, vi er tanker, vi er kropp og vi er synergien av alt det. Og evnen til å sortere i egne inntrykk, egne følelser, egne reaksjoner er langt i fra gudegitt (eller genegitt) - den er ervervet hos de som ønsker å jobbe med det, det tar tid, det er komplisert, vanskelig og potensielt ubehagelig. Og folk lurer på hvorfor mange ikke klarer blindtester? I min verden: sannsynligvis fordi de ikke er vant og trent nok i å sortere i egne reaksjoner på mange plan og fordi at denne sorteringa ofte tar tid.
Adendum
Og kanskje en dag, i Løten, eller i Oslo, eller i Østfold eller gudene vet hvor, snubler jeg over et anlegg jeg både vil ha og kan betale for. Men det begynner å gå opp for meg at noe av det viktigste er å finne noe du kan leve med, ikke noe som spiller perfekt.