Orso;
Skjønner ikke helt hva du mener når du skriver ”ubeviss om å forbedre ...osv”, når dette er en helt konkret og ergo en helt bevisst handling . Mener du her du her matching mot rommet eller mener du matching mellom komponentene vha ledninger osv, osv?
Om det siste er tilfellet, mener jeg retningen er far out. For det første kan man ikke tilføre noe som ikke er der. Det er borte for evig og alltid og skal kanskje ikke være der heller. Det vet man ikke om man ikke har laget greia. Men vi antar, fordi det er det kroppen gjør – antar. Det det fins minst av i livet, er absolutter. Og det er det mye av det mange av oss – helt nyttesløst driver med – leter etter disse.
Når vi prøver å finne disse i hermetisk musikkk, er det en helt komplett umulig oppgave, for de fins ikke der. Bare tenk på hvor mange ledd signalene har gått gjennom og hvor bearbeidet disse er i en eller annen hensikt før disse når deg (jeg skriver ”deg”, men mener oss, asså). Med dette mener jeg å si at det er forbannet lite man kan finne igjen av det som allerede er tapt i det ynkelig lille strekket du har kontrollen over – avstanden fra stikkontakten til ørene dine.
Det du skriver om å tilføre ”den rette harmoniske forvrengningen” blir også fullstendig feil i mine øyne om du med dette mener bruk av ”virkningsfulle” komponenter i stereoen din. På bakgrunn av hva jeg har ytret ovenfor, blir dette enda verre. Ingen innspillinger har godt av å bli tilført noe som helst slags forvrengning – eller noe annet for den saks skyld. Om plata som seg selv er et nkelig produkt, kjøp en bedre pressing eller utgivelse.
Om ikke dette er en vei å gå, kan man likesågodt sette seg ned å lage egne remikser av de låtene man savner noe i. Mange gjør det - dette er redelig og helt greit og helt redelig om man er klar på hva det er. En knivsodd av dette er det vi gjør når vi romkorrigerer og sånt lurt.
Men slik jeg forstår det, handler det i denne siste ”tesen” om å innføre en generell komponent i en eller annen form som skal genere et eller annet, og da er jeg for min del tilbake i forrige avsnitt.
Er man kommet dithen i komponeringen av et anlegg at man ønsker å vri det siste ut av tannkremtuben, er det for så vidt greit at man forsøker forskjellige tweaks – ledningsføring, andre rør, plingeboller, lysestaker eller annet ræl som fås kjøpt i mengder. Det er bare gøy om enn masse er stort sett nytteløst i mine ører. Opptil enhver og uten å skamme seg – de som burde skamme seg er de som sier at det ikke virker – in your face til de som sier at det gjør det.
I min verden vil musikk aldri kunne sidestilles med teknikk men/fordi teknikken er en del av denne. Teknikken er et middel, men jeg lurer på hvor mange som glemmer seg helt bort og lar seg fange i jakten på det siste pipet fra fisen til dirigenten eller om andreventilen til Miles er dårligere smurt enn den første eller tredje – eller kanskje både første og tredje. På dette har jeg lurt mange timer og det er dæven meg den mest bortkastede tida jeg har kastet bort.
Man kan godt lete etter detaljer, og de man finner i et nytt eller endret oppsett er, tro meg, gull verdt. Men det er jo for faen ikke det dette dadler om – eller er det det?
Lytting blir da en kjempealvorlig handling i alt og ett. Musikk kan være alvorlig og selvsagt må sinnet ha lov til å fange dette. Men alt det alvoret vår hobby genererer, fortjener den virkelig ikke – den fortjener egentlig mest av akkurat det motsatte. Desverre er vi bygd sånn at hver gang vi setter oss ned for å ”lytte”, i stedet blir vi kjempehøytidelige, legger facen i alvorlige rynker og ser kjempemorske og til dels litt farlige ut når den livsfarlige musikken kommer imot oss. Etter mine oppfatninger, er dette uttrykk som passer best på do.
Tenk litt etter, kjære brødre, når sist var det at dere ikke greide å stoppe go’foten, hadde lyst til å vrææææle til en gitarsolo eller måtte ta fram snytekluten når ingen andre ser det?
Det er mine største stunder – edru eller stupfull.
BB