Takk for gode tilbakemeldinger!
Hvilke trender ser vi så nå i landbruket i Norge?
Vi har den typiske industribonden: Ekspansiv, ligger i 'smørøyet' beliggenhetsmessig, dvs i gode jordbruksbygder med sterkt faglig og sosialt landbruksmiljø (dette er særdeles viktig, det viser seg at de generelt tunge børene som følger med yrket er lettere å bære når miljøet er sterkt). Det er ofte yngre brukere som overtar gårder i god hevd, og med 'skyv', det investeres tilbake i driften, det bygges og ekspanderes. Kjøper opp produksjonskvoter og ekstra jord/bruk. Preges av en utpreget optimisme og en voldsom arbeidskapasitet. Kjemper ikke mot de rådende trendene i landbruket, men tilpasser seg og regner seg som 'i varmen' i lang tid. Produksjonsrettet, køler på med kunstgjødsel, utenlandsk arbeidskraft og kraftfôr. Ser seg selv som bedriftseier. Jobber masse på bruket og utenfor, gjerne snømåking, entrepenørarbeid osv. Tett familienettverk med foreldre og partner som yter maksimalt også. Shopper billig arbeidskraft. Ser at strukturrasjonaliseringen (som det heter) nå går like raskt i Norge som i Skandinavia forøvrig (for det gjør den) og har bestemt seg for å henge på.
Avviklingsbonden. Ser at det er siste generasjon som driver. Ofte nedslitt fjøs/driftsapparat. Ofte mindre bruk enn gj.snittet, har dårligere faglig og sosialt nettverk rundt seg. Familien mindre interessert/i stand til å delta. Ligger ofte i bygder der avviklingen har vært høy i mange år, ofte bare en eller to aktive bønder der det var 10-12 for 20 år siden. Ser at man er siste generasjon som holder på, investerer ikke noe inn i driften, holder det gående inn til (minste)pensjon. Dette scenarioet finner du over hele Vestlandet nord for Rogaland, deler av Nord-Norge og i mange dalstrøk. Bygdene preges av noe forfall, sterk gjengroing. Livert som bonde har ofte vært hardt og slitsomt, dårlig helse og og skral økonomi har ofte fulgt med. Her finner du en god del bitre mennesker (jepp, bønder er faktisk folk det også!) som mener at livet har vært preget av mange skuffelser; brutte løfter fra et samfunn som sa de satset på landbruket men som nå gir faen, voldsom arbeidsinnsats døgnet rundt i yngre år som nå slår tilbake som en rekyl i form av dårlig helse/smerter. Livsverket er verd kr null.
Tilskuddsbonden. Her er har vi et broget knippe og det er kanskje litt uerettferdig å kalle det tilskuddshøvleri, men i mange tilfeller er det akkurat det det er; folk som leser tilskuddsordningene og legger opp drifta for å ta ut maksimalt i støtte. Ofte legges det opp til ekstensiv drift med liten arbeidsinnsats. Landskapspleie, kulturlandskap osv er honnørord som spres av disse. Liten grad av innsatsfaktorer, ingen/lite gjødsling, ugraspleie osv. gjerder inn store arealer og søker støtte som for fulldyrka mark. Har ofte utegangersau eller annet tilsvarende husdyrhold. Ofte er det omlegging til økologisk drift, dette ikke ut fra ideologi, men finlesing av stønadssystemet rundt økodrift. Fellesnevneren for alle er at det produseres veldig lite mat! En del av denne gruppen er bønder som har senket ambisjonene med gårdsdriften (ikke kan/vil henge med på råkjøret i den første gruppa over) og har gått ut i annet arbeid. Drifta senkes til et minimum for å holde jorda i hevd og krattskogen litt unna. Atter andre er lærere, arkitekter og andre som kjøper et småbruk og prøver seg fram i forhold en slags gårdsdrift. Felles er ofte en utpreget evne til å søke tilskudd/støtte på bekostningav de øvrige tradisjonelle bøndene. til alt fra gjerder til nytt tak på det gamle våningshuset (!). Ofte tilspisset mellom denne gruppen og øvrige bønder som driver tradisjonelt og produserer mye og med stor arbeidsinnsats. Midler i jordbruksoppgjøret har ofte gått til sånne type virksomheter på bekostning av tradisjonelt jordbruk.
Vi har økende produksjon av hvitt kjøtt (kylling, kalkun) basert på kraftfôr. Sterkt industripreget produksjon, store volumer, svært små driftsmarginer. Konstant prisjakt og krav om kostnadsreduksjon gjør at en stadig større del av dette produseres på importerte råvarer, soyamjøl fra Brasil m.m. Tilsvarende trend innenfor svineproduksjon. Grasbasert storfe og småfe (melk/kjøtt) under press og her reduseres det samlede volumet. Statistikkene lyver her, mye av det arealet som sees på som fulldyrket er ekstensivt drevet. Fornying av driftsbygninger går veldig seint i forhold til behovet.
Arbeidskraft: Stadig økende innslag av utenlandsk arbeidskraft. tradisjonelt var dette sesongarbeidere fra Polen som plukket jordbær, men nå er det betydelig innslag fra Baltikum og andre østeuropeiske land. Årsaken til dette er flere: Det er åpenbart at landbruket ikke kan avlønne til norsk lønnsnivå over hele fjøla. Når en selv tjener 50-80kr timen på dette er det klart at en leter etter billig arbeeidskraft. (Merk: Alle landbrukets ansatte i TINE, Nortura o.a har vanlig norsk lønn etter gjeldende tariffer i sine forbund). Minstelønn for sesongansatte er vel rundt 105-110 kr/timen nå. Mange polakker har nå fast heltidsjobb som avløsere året rundt og tjener da normal norsk lønn. Det er nemlig snart umulig å få norsk arbeidshjelp i åker og fjøs. Det har skjedd en markant endring i nordmenns arbeidsvaner. Landbruksarbeid er ofte både ensformig, kaldt og vått og en får rett og slett ingen andre enn utlendinger til å stille opp på sånt lenger.
Tar litt om jordbruksstøtte senere, hva er det og hvorfor har vi dette? Vil bare knytte en liten kommentar til 'fenomenet' nå: du finner støtte til landbruket over hele verden, kommer i farta bare på Australia og New Zealand som har avviklet dette. EU bruker mesteparten av sin økonomi til landbruksstøtte.
