Javisst, det forklarer i det minste det skranglete, resonante topplokket.
Så nå spiller jeg uten, og elektronikken har nok gått seg rimlelig varm etter å ha blitt brukt en hel del timer siden fredag kveld. Det er nok litt å gå på mht underlag og sånne greier. Monoblokkene står rett på hederste hylle i benken, som igjen står rett på gulvet. Det skal demping til både her og der, men det er jo ikke akkurat for tidlig å si noe om lyden,heller. Nå som den skrikete pianoresonansen er vekk, mener jeg.
Det låter mer avslappet enn det gjorde i Bærum. Det er i og for seg lett å falle for fristelsen å kalle lyden mørkere, men det er ikke det den er. Den oppstår og lever i et mer dempet rom, så den oppleves litt mer laid back, samtidig som den er minst like rask og dynamisk.Detaljeringsnivået er i alle fall ikke lavere, men det har en ro over seg som gjør at det kan virke sånn. Bassen er dypere og litt mer maktfull, og har noe mer tekstur. Det er lettere å høre mer av hva som foregår nedover, enten det er el-bass, akustisk eller et digert trommesett. Ikke at det var vanskeligere før, men det virker et knepp mer tydelig og endog levende nå. Ettersom jeg sitter mer i nærfelt, er det vel naturlig at den nærmest påfallende dybden i lydbildet jeg hadde i Bærum er rimelig mye snauere, for å si det sånn. Samtidig er det kanskje ærligere, fordi opptak som er ment å låte flatere gjør det, mens de som er tatt opp i store rom, gjort live eller har kilometervis med romklang, ikke sparer på konfekten når det gjelder romillusjon. Det gis ikke rom på alle opptak, som gamlestua kunne ha en tendens til. En fascinerende tendens, men ikke alltid like riktig. Her er det mer nøkternt, noe som sømmer seg et hundre og åtti år gammelt hus.
Nå er det en ikonisk skive fra det utskjelte åttitallet som ruller. Talk Talks "The colour of spring" Fett som pokker!