lars_erik skrev:
Stor sjanse for det, baluba

Lalla Carlsen og Ernst Rolf er litt ute akkurat nå... ;D
Kari Diesen derimot....
lasse, da. Du må ta på deg lesebrillene. Jeg har da ikke spurt om jeg er alene om å like Lalla Carlsen, hun har jeg bare nevnt som en kuriositet med den narkolåten. Den artisten jeg brenner for er Al Bowlly. Du sammenligner en Huyndai med en Jaguar her. Dette er Al Bowlly, og han sang ikke sanger om knarkbruk i tigerstaden, såvidt jeg vet i alle fall. Men synge, ja det kunne han. Og spille, ja det kunne Ray Noble, Lew Stone og alle de andre flotte musikerne han jobbet med.
De som rekker opp hånden når jeg spør om dette er dårlig musikk, kan sette seg for godt!
Denne har fulgt meg i mange år, og refrenget er noe jeg spontant kan finne på å synge i dusjen, eller på kjøkkenet.
Og det er ikke få som har latt seg inspirere, og låter som han hadde hits med har også blitt spilt av andre storheter etter ham.
Melancholy Baby krever sin mann for å matche den musikalske elegansen til Bowlly, men ol' Blue Eyes var selvsagt den mannen. Derfor skal jeg avslutte denne posten med en Sinatras vri på sangen, istedenfor den versjonen som ligger på YouTube av Bowlly selv.
Lallas lalling til side, så er jeg overbevist om at det sitter ganske mange HFS-ere rundt omkring som nyter sin Bowlly når den serveres. Det er mange som i alle fall gir et inntrykk av å ha stil, og da må det også finnes de som forstår seg på eleganse. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Sannsynligvis sitter de og skjelver inni skapet, og er redde for at tøffingene med puddelrocken skal bitchslappe dem med ødelagte 12-tommere. Eller kanskje de er redde for å bli sett på som fans av norsk revykunst? ???
(Jeg kommer ikke over at jeg skrev et helt avsnitt om den engelske storheten, og så tolket du det dithen at det var norske revyartister jeg skrev om. Tsk tsk tsk. Når jeg gjør slike feil, så er det fordi jeg er full eller temporært dum. I ditt tilfelle er jeg overbevist om at det er brillene, for du virker både nykter og oppegående for meg. Uansett så er du tilgitt.)
Kos dere med den platen jeg linket til. For å være opptak fra slutten av tyveårene og utover så låter de forbløffende bra, synes jeg. Absolutt hørbart på gode anlegg, vil jeg hevde. Gi det en sjanse, i alle fall. For dette er ikke den musikken bestemor hørte på ønskekonserten etter kjøttkakene. Men instrumentene er like, det skal jeg innrømme.
