Classical Notes - Messiaen: Quatuor pour la fin de Temps (Quartet for the End of Time), by Peter Gutmann. Classical record reviews and commentary by a passionate fan.
Etter et besøk i tråden til @Dire Wolf i går fikk jeg lyst til å ta frem Dag Solstad-bøkene igjen. Genanse og verdighet, nærmere bestemt. Men det ledet til at jeg først leste Vildanden av Ibsen, som jeg avsluttet for noen minutter siden.
Damn. Ibsen, altså. Jeg må si det ga mersmak. Har ikke tatt i Ibsen siden videregående for 30 år siden, og det angrer jeg på. Kanskje måtte jeg bli en middelaldrende mann først for å kunne virkelig verdsette det?
Selv gyver jeg nå løs på tredje og siste bok om Bjørn Hansen. For tredje gang. Bøkene til Dag har jeg lest utallige ganger og det er alltid noe nytt. Kun hos Thomas Mann finner jeg personlig den samme graden av økt innsikt som funksjon av antall gjennomføringer.
Her går det i lettare underhaldning, reint fjas, faktisk.
Har bestemt meg for å lesa Blandings-bøkene meir eller mindre kronologisk. Har vore svak for forviklingskomediar heile livet, og det er grovt sett det som skjer på Blandings.
Men, med unnatak av gode kommentarar og Psmiths vidd, er denne litt nedtur etter Uncle Fred in Springtime.
Selv gyver jeg nå løs på tredje og siste bok om Bjørn Hansen. For tredje gang. Bøkene til Dag har jeg lest utallige ganger og det er alltid noe nytt. Kun hos Thomas Mann finner jeg personlig den samme graden av økt innsikt som funksjon av antall gjennomføringer.
Ja, du skjønner du har med en litterær kjempe å gjøre. Også er det ålreit at han evner å si mye på et svært håndgripelig antall sider. Leste Forbrytelse og straff i sommer, og jeg er nesten halvveis i Les Miserables, så et par gode «hvileskjær» innimellom gjør godt.
Har bestemt meg for å lesa Blandings-bøkene meir eller mindre kronologisk. Har vore svak for forviklingskomediar heile livet, og det er grovt sett det som skjer på Blandings.
Men, med unnatak av gode kommentarar og Psmiths vidd, er denne litt nedtur etter Uncle Fred in Springtime.
Stiller her på en stund. Har mellom annet lest litt om arbeidslivet. Først denne som har vært en slags snakkis, om enn ikke i samme skala som "Landet som ble for rikt"
Selv om problemstillingen, altså hvorfor han mener offentlig sektor dyrker systemet, ingen reell ledelse finnes og folk står i systemet til det er deres tur å lede ved å ikke-lede fremfor å se individene er interessant nok så lider denne boken av at den er, om man skal være diplomatisk, helt grønnforjævlig dårlig skrevet. Hva redaktøren(e) i forlaget har røyka aner jeg ikke, men dette er så dårlig skrevet at det ville vært i overkant selv for de hardeste S/M - miljøene på de mest lugubre klubbene på kontinentet. Jeg gav opp rundt side 70 da orket jeg ikke mer.
En annen i samme sjanger, og sånn sett det stikk motsatte er denne
Nå mener sikkert folk mye rart om Ørjasæter, men her er hun faglig på hjemmebane. Medforfatterinnen er også arbeidslivsakademiker men nå i en fagorganisajon(?). Dette er interessnt og velskrevet, spesielt siden det tar for seg en del av arbeidslivet de fleste av oss ikke forholder oss direkte til eller kjenner noen som er en del av. De langt fleste i Norge er fast ansatte ett eller annet sted og det er også ens kollegaer og omgangskrets. men det finnes mange tilknytningsformer til arbeidslivet med sine pro og contra avhenging av hvor man befinner seg. Det er eksempelvis veldig stor forskjell på å være selvstendig næringsdrivende som høyt kvalisiert IT-spesialist og å være det samme som budbilsjåfør for et spedisjonsfirma i Oslo selv om begge deler de facto minner veldig mye om en fast jobb.
