Ikke bare her til lands men her også...
En ny debatt om bokstavelighet i populærkulturen får forsker til å reagere.
www.aftenbladet.no
Er generasjon Z for «dumme» til å lese mellom linjene? Det spør journalist Kirstine Alring i en artikkel publisert i det danske magasinet
Heartbeats. Hun frykter at svaret er ja.
«Alt i film og kultur skal dummes ned», sier filmkommentator The Third House i en
Tiktok-video. Ifølge ham skal alt være lett å fordøye, helst konsumeres i et raskt sveip – eller pakkes helt ut, slik at man slipper å tolke noe selv.
En annen tiktoker mener at det tydeligste symptomet på generasjon Zs hang til bokstavelighet kom da Sabrina Carpenter slapp albumet «Man’s Best Friend».
Coveret på albumet splittet fansen. Flere mente det ikke bare var seksualiserende, men også objektiviserende. Andre tok til motmæle: Man hadde tatt tolkningen hakket for langt.
Mister sin dybde
Namwali Serpell, forfatter og professor i engelsk litteratur,
argumenterer i The New Yorker for at dette handler om et nytt kulturelt språk.
I artikkelen skriver hun at vi har avlet frem et ungt kulturpublikum som ikke lenger evner å «lese, tolke eller oppfatte ironi, subtilitet og nyanser».
– Vi serverer stadig oftere kunstens poeng på et sølvfat, skriver Heartbeats-skribenten Alring.
Hun mener kunsten taper på å bli for tydelig. Det skal ikke lenger finnes rom for å tenke selv.
På Reddit sirkulerer det nå en liste over hva filmskapere må ta hensyn til for å nå dagens publikum:
- Publikum klarer ikke å holde på oppmerksomheten lenge.
- Publikum liker ikke det uklare og tvetydige.
- Publikum har lite kunnskap og vil ofte ikke forstå historiske eller litterære henvisninger.
Ifølge Serpell skyldes dette at både kunstnere og publikum forventer tydelige budskap. Det må være krystallklart hva kunsten betyr, både estetisk og politisk.
Hun trekker frem filmer som «Gladiator II», «Megalopolis» og «The Substance» som eksempler på filmer som altfor tydelig hamrer inn poengene sine.
– Kunsten har gitt etter for salgbare generaliteter. Alt må være enkelt nok til å gjenkjennes og kategoriseres, skriver hun.
– Ullen og historieløs analyse
Den danske kulturjournalisten Chris Pedersen mener trenden har vokst frem fordi både publikum og kunstnere frykter å bli misforstått.
– De vil være sikre på at budskapet når frem, og derfor overforklarer de alt. Men i prosessen mister kunsten mye av sin dybde, sier han til det danske magasinet.
Erlend Lavik, professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen, stiller seg derimot kritisk til hele premisset.
– Det er lettere å finne eksempler som bekrefter hovedtesen når man allerede vet hva man leter etter. Analysen er rett og slett ullen og historieløs, sier han.
– Snakker vi om de siste par årene? Hele 2000-tallet? Gjelder denne «bokstaveligheten» bestemte sjangre, eller hele filmbransjen generelt?
Lavik mener begrepet brukes så bredt at det mister mening.
Han peker også på en selvmotsigelse i The New Yorker-artikkelen:
– Den hevder både at fenomenet er nytt og samtidig ikke nytt. Er banale «onelinere» virkelig noe nytt? Har hun aldri sett en actionfilm fra 1980-tallet?