Politikk, religion og samfunn Hva har gått galt i Norge?

[weld77]

Dersom de bruker den normale definisjonen så er man "sysselsatt" om man har jobbet 1 time siste uke eller hva det er.

 

[Hønndjevelen]

Dersom de bruker den normale definisjonen så er man "sysselsatt" om man har jobbet 1 time siste uke eller hva det er.

Og hvor utbredt er det at noen kun har jobbet én time?
Er det like utbredt som transemenn i kvinneidretten?
I USA ble det jo gjort stort nummer av det i valgkampen, av de 500.000 jentene som spiller college fotball var det visstnok 16 stykker

 

[Fenalaar]

Slegge regning - fant noen tall på befolkning og antall sysselsatte.

Forsørgelsesbyrden - altså hvor mange ikke sysselsatte det er per sysselsatt.
Hvis forsørgelsesbyrden er 1,3 - så betyr det at for hver sysselsatt - så er det 1,3 som ikke er sysselsatt og som må forsørges av den sysselsatte.

Noen kjappe kommentarer:

• Det var nok flere fulltidsstillinger blant sysselsatte før enn det er i dag.
• Vi ser de store barnekullene etter krigen gav stor forsørgelsesbyrde på 60/70 tallet, før den falt når disse kullene kom ut i arbeid.
• Det er åpenbart mer krevende å forsørge de eldre i dag, enn barn på 60/70 tallet

Årstall	1930	1940	1950	1960	1970	1980	1990	2000	2010	2020	2025
Sysselsatte	1208	1390	1501	1530	1641	1948	2058	2319	2520	2733	2863
Befolkning	2779​	2963​	3249​	3567​	3863​	4078​	4233​	4478​	4858​	5367​	5594​
Ikke sysselsatt	1571​	1573​	1748​	2037​	2222​	2130​	2175​	2159​	2338​	2634​	2731​
Forsørgelsesbyrde	1,3​	1,1​	1,2​	1,3​	1,4​	1,1​	1,1​	0,9​	0,9​	1,0​	1,0​

Du glemmer en vesentlig faktor i dette bildet. I 1930 hadde staten (så godt som) ingen utgifter til ikke sysselsatte. I dag er det uføretrygd, arbeidsledighetstrygd, alderspensjon, arbeidsavklaringspenger osv

Johan-Kr

 

[Mar-a-Lago Club]

1919: 8 timer om dagen og 48 timer i uka blir lovfestet. Arbeid på lørdager er fortsatt normen. I 1919 hadde 8-timersdag vært en internasjonal kampsak i 30 år. I Norge gjaldt 8-timersdagen først bare industrien, men etter hvert er de fleste andre grupper trukket med.

1936: Arbeidstidsreguleringer blir utvidet til å gjelde de fleste lønnsmottakere. 9 dagers ferie. Dette kom i revisjonen av arbeidervernlov.

 

[OMF]

Du glemmer en vesentlig faktor i dette bildet. I 1930 hadde staten (så godt som) ingen utgifter til ikke sysselsatte. I dag er det uføretrygd, arbeidsledighetstrygd, alderspensjon, arbeidsavklaringspenger osv

Johan-Kr

Nå var det nok ikke situasjonen i 1930 som var hovedpoenget i innlegget.

Det økonomiske er jo ikke noe problem for oss - det er antall hender som er utfordringen.
Og da synes vel jeg at det er interessant å se at forsørgelsesbyrden ikke har steget de siste årene når man kun ser på antall (Så er bildet selvsagt mye mer nyansert med hvor mye ressurser vi bruker på de ikke-sysselsatte -> medisinsk behandling av eldre, tjenestetilbud til PU/Handikappede, tilbud i skolen, osv.)

 

[Fenalaar]

Det økonomiske er jo ikke noe problem for oss - det er antall hender som er utfordringen.

Det var ikke bare det økonomiske - I stor grad var familiene nødt til å ta vare på sine gamle og syke.
Nå vet jeg ikke hvor tallene dine kommer fra, men jeg vil mistenke at hjemmeværende husmødre ikke var regnet som sysselsatte, slik at det kommer som en ekstra faktor her.

 

[weld77]

Og hvor utbredt er det at noen kun har jobbet én time?

Neppe veldig mange, om noen, som kun jobber en time. Men dersom det over lang tid har vært en eller annen utvikling i andelen deltidsarbeid / lave stillingsbrøker så kan selve definisjonen av sysselsatt skjule ganske store endringer. Det har vært en del skriverier om at de offisielle tallene for arbeidsledighet (NAV og AKU) ganske grovt undervurderer den faktiske mengden arbeidstakere i Norge som ikke er sysselsatt eller er under-sysselsatt. Jeg vet ikke hva utviklingen har vært eller om definisjonen har vært endret underveis. Det med kun en time pr uke er for øvrig i tråd med ILOs definisjon så det er ikke noe som Norge har funnet på for å pynte på tallene.

Grunnen til at forsørgelsesbyrden gikk ned mot slutten av forrige årtusen antar jeg har med at stadig flere kvinner kom ut i lønnet arbeid. Og nå har det offentlige enorme utgifter til folk som av en eller annen grunn står utenfor arbeidslivet.

Uansett så forventes det at det fremover blir statdig flere som lever av en ytelse og etter hvert trenger mye helsetjenester og stadig færre som står i arbeid. At Norge på en eller annen måte skal klare å få ned andel uføre og (langtidss)sykemeldte regner jeg med ingen har særlig tro på, ingen har klart det hittill og å prøve med noe halvveis radikalt fremstår som politisk umulig. Alle er enige om problemet men ingen særlig vilje til å ta særlig med grep. Befolkningen blir eldre og lever lengre og pensjonsdelen av det hele er stort sett bare demografisk fremskriving så den er ganske gitt. Den politiske viljen til stadig å øke statens strukturelle utgifter ser ikke ut til å ha noen særlig ende. Alle vet at når noe først er innført så er det omtrent umulig å fjerne det igjen.

 

[Elmer]

Du glemmer en vesentlig faktor i dette bildet. I 1930 hadde staten (så godt som) ingen utgifter til ikke sysselsatte. I dag er det uføretrygd, arbeidsledighetstrygd, alderspensjon, arbeidsavklaringspenger osv

Johan-Kr

Ingen utgifter ? Det var Fattighjelp og det som ble hetende Nødsarbeid.

Arbeidsledighetstrygd kom først i 1938. Men Staten satte i gang det som blei kalt Nødsarbeid, i mellomkrigstiden. Det var i samarbeid med kommunene.
I min hjembygd på Sørlandet er fremdeles restene etter steinbruddet som blei starta opp på den tiden, som Nødsarbeid. De produserte gatestein og stein til bygninger. Et typisk Nødsarbeid-tiltak. Vei- og anleggs - arbeid var svært vanlig.


"Det var tre kriser i Norge i mellomkrigstida – i 1921, 1926–1927 og 1931–1934. Var disse åra virkelig så harde? Svaret er ja, og samlet sett var nok 1920-åra minst like harde som 1930-åra.

Verst var arbeidsløsheten. Hvor stor prosent som var ledige, avhenger av hvilket grunnlag en regner ut fra. For menn i byene var arbeidsledigheten vinteren 1930, som var et godt år, 17 prosent. Det verste året var vinteren 1933. Da var 18 prosent av hele yrkesbefolkningen, som omfattet begge kjønn og både lønnstakere og sjølstendige, ledige.

Folk kunne få fattighjelp, noe som skjedde med hver femte husholdning i 1935 og med hver fjerde minst én gang i løpet av trettiåra. Men hjelpen var mager. Justisdepartementet innskjerpet i 1932 at hjelpen måtte «ikke [gå] lenger enn til å hindre at vedkommende forkommer. Det kan på ingen måte kreves, og det må heller ikke skje, at vedkommende får understøttelse i sådan utstrekning at han lever på omtrent like fot med den som klarer å forsørge seg selv»."

" Jeg blir vel en løsarbeider «dømt fra fornøielser, dømt rotløs, dømt til økonomisk ufrihet hele mitt liv». "
Trygve Bratteli (18år i 1928)

Krisetid. De harde trettiåra? - Norgeshistorie