Etter en runde med utprøving av nye redskaper på noen mindre trær i den overgrodde hagen vår tar jeg en liten hvil og setter meg på en stubbe. Det er vindstille, og tusmørket kommer snikende. Ingen fugler lengre, de går til ro , og dem er vi ferdige med. Men trærne rundt meg bøyer seg over meg og hilser fredfullt.
Trær. Jeg tenker ofte på musikk, også når jeg er ute, og trærne og veden jeg har sagd opp får meg til å drømme meg langt avgårde og bakover til den store musikkfestivalen. Jeg var ikke der da det skjedde, men jeg er litt av en drømmer.
Et øyeblikk lukker jeg øynene og ser for meg menneskene og hører musikken. Her er det langt fra fredfullt, men det er vel ikke å forvente heller med mange hundre tusen mennesker samlet. Det blir mørkere, jeg er liksom til stede om natten, og får et glimt av en gjeng musikere. Jeg drar kjensel på den ene av dem, ja en til, og da de stryker forbi plukker jeg opp noen ordvekslinger mellom trommisen og en av de andre. De er visst irriterte, virker misfornøyde med at de skal på scenen på et ugudelig tidspunkt langt på natt. Hadde det ikke vært for dem var det ikke sikkert alle de andre stjernene hadde vært her, hører jeg noen si. Jeg får ikke kontakt og får spurt hvem de er, men trommisen tiltales med et kallenavn. Joda, disse gutta er stjerner, og kallenavnet til trommisen passer jo bra sånn sett.
Nei, jeg begynner å småfryse og må komme meg i hus. Ser opp på trærne igjen. Kommer ingen vei med å sitte her og drømme. Vi skal jo et sted.
Alle kommer fra et sted, også denne trommisen. Han er ikke av de mest berømte, men bandet kjenner de fleste til. Han, trommisen, ble født i en liten by i den samme staten som bandet kom fra.
Hvilken stat?