Men hovedpoenget mitt er vel at slik jeg ser det så gir desse korreksjonskretsene ala feedback så stor egensignatur at for meg så løses klasse d "problemet" først den dagen de klarer å forsterke signalet så rent og lineert at man slipper å sende signalet i loop for å prøve "rette opp" noe. Som om det gjekk ann.... ? Har man sendt signalet gjennom en komponent som trekker fra og legger til mye så klarer man ikke å rette opp igjen det med korrigeringer som i grunnen legger enda mer særpreg og fjerner seg enda mer fra Fidelity (troverdighet) i signalet.
Det er ekstremt viktig å ikke betrakte NFB som ett konsept som tilfører en bestemt lydsignatur. Her må vi se på loop-gain, loop hastighet og hvordan den fordeler seg.
Man kan for eksempel motkoble veldig mye, og man får ganske høy PSRR og fine papirdata, men samtidig får man den lydsignaturen du refererer til. Derimot er både nCore og AMS realisert med veldig lav motkoblingsgrad i hele audioområdet. Dette fordi konstruktørene ikke ønsket å produsere masse høye harmoniske og flotte papirdata som ikke fungerer med real world laster.
Årsaken til at man i det heletatt bruker NFB i disse forsterkerne er for å i det heletatt få dem til å fungere. En klasse D-forsterker har i prinsippet en uendelig høy open loop gain, så når signalet inn er på +siden er den helt åpen mot +, og når det er på -siden er den helt åpen mot -. For å få den til å veksle legger man inn en NFB som sammenlikner inngangssignalet med utgangssignalet og sørger for at utsignalet moduleres rundt selve audiosignalet i stedet for dets polaritet.
For å kontrollere selve NFB-ens hastighet har man to muligheter (i klasse D). Den ene (1) er å legge inn en tidsforsinkelse i feedback loopen. Den andre (2) er å legge feedbacken etter utgangsfilteret.
1) Dersom man legger forsinkelsen i feedbacken blir den det trege leddet som gjør at man begrenser switchefrekvensen. Selve forsterkertrinnet er da raskere enn feedbacken. Man legger så filteret etter tappingen til feedbacken, og filteret skal da være tregere enn feedbacken for å få det hele til å gå opp.
Hadde dette vært en klasse A/AB hadde man ligget i risikosonen for ustabilitet ved høye frekvenser. Man løper en risiko for selvsving. En klasse D er en forsterker i "kontrollert selvsving". Man har en "komparator" i signalveien som sammenlikner innsignalet med signalet som kommer tilbake via NFB, og kontrollerer det hele slik at det ikke blir ustabilt. Dermed slipper man også signaturen fra en ustabil forsterker.
2) Dersom man legger feedbacken etter utgangsfilteret er det filteret som direkte bestemmer loop-hastigheten. Forsterkeren fungerer da egentlig på samme måte, det er bare en annen måte å løse det hele på.
Felles for begge løsningene er at feedbacken er minst 3-4 ganger raskere enn forsterkerens audiobåndbredde. Man kan kanskje si at dette er interessant fordi det ligger utenfor det hørbare området, men det skulle i såfall gjelde for de verste eksemplene på NFB i historien også.
Jeg mener dette er interessant fordi det gir oss stor margin mot ustabilitet, og det er ustabilitet som er den store fienden, ikke motkoblingen i seg selv.
Det er dette som gjør de nyeste implementeringene som nCore og AMS så interessante, de behersker den absolutte stabiliteten i audioområdet både i et stort spekter av laster og signaler. Vi ser det blant annet på at harmonisk forvrengning holdes lav, men det hadde ikke holdt vann dersom vi hadde ekstrem gain i motkoblingen ved høye frekvenser. Derfor, siden de har lav motkoblingsgrad hele veien, holder de seg også stabile i praksis.
Så NFB kan være veldig mye forskjellig som gir store forskjeller i det lydmessige resultatet.