Hvem er det egentlig som styrer eller sier hva som skal sies?
Hvorfor er alle politikere i posisjon like?
Javel, herr statsråd - Wikipedia
Hacker er på ingen måte skarp, og mangler kunnskaper ut over det vanlige i hoderegning, geografi og flere andre fag, noe Sir Humphrey utnytter til fulle. Hacker tar seg i sine mest pompøse øyeblikk i å etterlikne Winston Churchill når han holder imaginære taler. Hackers stil er som oftest basert på impuls, og i begynnelsen er han noe naiv, noe som skaffer ham problemer. Utover serien blir han mer kynisk, og han lærer seg stadig flere knep. Av og til går han seirende ut av dueller med Sir Humphrey. Hackers hovedmotiv er anerkjennelse fra statsministeren og fra media, og hans avgjørelser er stort sett begrunnet av hva pressen kommer til å mene, eller hva de allerede mener om ham.
Sir Humphrey Appleby GCB, KBE, MVO, MA (Oxon) er departementsråd til Hacker gjennom hele serien. Sir Humphrey har en stor skepsis til politikere og til all form for forandring fra status quo, og mener landets (og særlig embedtsverkets) interesser stort sett tas best hånd om med så lite innblanding fra dem som mulig. Sir Humphrey uttrykker seg stort sett i en kaskade av ord, jo mer kompliserte, jo oftere bruker han dem:
Bernard Woolley fungerer som statssekretær til Jim Hacker. Wooleys lojalitet er delt mellom de jure sjef Hacker og de facto sjef Sir Humphrey. Dette gjør at Bernard prøver i stor grad å holde seg unna de store konfliktene, og de få gangene han blir tvunget til å ta side, greier han stort sett å forholde seg anonym.
For det meste er Bernards hovedbidrag å korrigere, enten direkte, gjennom den klossede metaforbruken til Sir Humphrey og særlig Hacker, eller indirekte. Han kan ofte kommentere hvordan systemet fungerer med svært presis ordlegging, som her (når Hacker klager over for mye papirarbeid):
http://www.difi.no/statskonsult/publik/rapporter/fulltekst/2007-27.pdf
Kommunikasjonssjefens rolle er utvidet
Flere av våre informanter pekte på at statsrådene nå i mye større grad er
avhengige av å få til større og bedre gjennomslag i mediene for sine politiske
budskap. Som en av informantene sa: ”Etterspørselen etter politiske
”statements” er blitt så stor at de ikke kan håndtere det uten et dyktig
embetsverk”.
Departementsråden står mer sentralt
Når vi ba departementsrådene formulere på en enkel måte hva som er deres
fremste rolle, fikk vi for eksempel til svar at
• ”Jeg ser min rolle i å få prosesser på skinner”
• ”Jeg ser som min oppgave å kvalitetssikre det faglige”
• ”Jeg hjelper statsråden med å løfte fram de viktigste sakene”
Dette illustrerer at departementsrådsstillingen er en rolle som i praksis kan
presiseres i ulike retninger, for eksempel administrativ leder for embetsverket,
faglig kvalitetssikrer av saksframlegg, koordinator på overordnet nivå, eller
nærmeste rådgiver for statsråden17.
Det ble også
trukket fram at så lenge kommunikasjonssjefen er god til å lese det politiske
spillet, så vil ikke politikerne se behov for politisk oppnevnte i denne
funksjonen.
Statsrådene mer opptatt med politikkformidling?
Et underliggende tema i intervjuene var statsrådenes forhold til – og
avhengighet av - mediene. I denne sammenhengen er det særlig to ting vi fester
oss ved: På den ene siden det økende medietrykket for å få opplysninger,
uttalelser og kommentarer fra politisk ledelse (men også fra embetsverket).
På den andre siden er det kampen om dagsorden: En statsråd kan ikke regne
med å få sine budskap igjennom i mediene uten at dette er utformet, vinklet og
timet i samsvar med medienes logikk og med valg av ”riktig” kanal.
Personfaktoren og markedsføringen står sentralt: Hvordan statsråden framstår i
mediene, og hvordan sakene framstilles, kan bli viktigere enn hva sakene
faktisk dreier seg om. Og aller viktigst: Statsrådenes politiske framtid avhenger
i økende grad av hvor gode de er til nettopp dette. En statsråd som ikke synes i
mediebildet i positive sammenhenger, blir sjelden sittende særlig lenge.
Begge disse tendensene tilsier at statsråden blir stadig mer opptatt med
politikkformidling utad, både reaktivt og proaktivt.
Kommunikasjonsenhetene mer profesjonelle og taktisk-strategiske?
Til statsrådens engasjement i politikkformidling trengs kapasitet og profesjonell
bistand fra embetsverket. Det kan derfor ikke være noen overraskelse at
kommunikasjonsenhetene har vokst betydelig og fått en svært sentral posisjon i
departementene. Som en av kommunikasjonssjefene sa: ”Det er ingen statsråd
som nå tør å la være å ha informasjonsfolk tett inn på seg.”
